Galdhøpiggrennet

Galdhøpiggrennet - skirenn med historisk sus

Akkurat som de olympiske leker opererer med to epoker – den antikke i det gamle Hellas og den moderne, som be­gyn­te i 1896, har Galdhøpiggrennet også to kapitler: Det historiske avsnittet var før og etter andre verdenskrig, mens dagens utgave har blitt arrangert årvisst siden 1988.

Historie

Det var midt på 1980-tallet at en salgsrepresentant for Åsnes fikk ideen til å vekke Galdhøpiggrennet til live igjen. Sammen med folk fra idrettslagene i Ullensaker og Nannestad, førstnevnte representert ved vannskigruppa av alle ting, ble Galdhøpiggrennet i 1988 vekket til live på ny. Siden den gang har rennet blitt gjennomført hvert eneste år, og helga etter påske er fast dato for begivenheten. Ullensaker skiklubb tok etter hvert over ansvaret for ­ren­net og står i dag som arrangør, i samarbeid med flere aktører, herunder Spiterstulen. Går alt bra, er det duket for 25-årsjubileum i 2012.
Mer enn 50 år før dagens utgave av rennet kom i gang – i 1934 – ble det første Galdhøpiggrennet arrangert. Initiativtaker og primus motor var Einar Bergsland, mens Henning Tønsberg vant på tiden 3.37. Deltakerantallet var 12, en sterk kontrast til rekorden fra 2007 på ca. 400. Etter rennet skrev Bergsland følgende i skiforeningens årbok:
«Det var nok ikke fritt for at det hersket en del spenning blant deltakerne, kanskje ikke minst hos oss deltakende arrangører. Skulle vi finne en samling begeistrede kon­kurrenter på bunnen av dalen, eller skulle vi finne de samme rasende, mer eller mindre forslåtte med brukne ski og staver?
Det var bare smil og glede ved innkomsten, og vinner ble “Galdhøpiggens betvinger”, Henning Tønsberg, som brukte 3.37, en gjennomsnittshastighet på 65 kilometer i timen.
Den gang startet ikke løypa helt fra toppen, men fra punktet som lokalt er kjent som “Halvveis mot Piggen”. Prøvekjører dette året var en av de store fjellmenn i Norge, verten på Spiterstulen, Eiliv Sulheim, den gang bare 12 år gammel. Bragden blir fremdeles regnet som noe av en prestasjon av en guttunge. Han kom seg absolutt helskinnet ned på skiutstyr som dagens unge alpinister bare ville ha fnyst foraktelig av.
Syv deltakere dette året hadde ski med kanter – de ble de første 7 på resultatlisten.»
I begynnelsen ble rennet dominert av nordmenn, men etter hvert satte utlendinger sitt preg på det. I 1939 kom den franske verdensmesteren i utfor, James Couttet, sammen med flere andre franske landslagsløpere. Nordmennene kom helt i skyggen. Men da rennet ble gjenopptatt etter krigen, var det spesielt én nordmann som imponerte:Stein Eriksen. I 1948 gikk han helt til topps og noterte den meget sterke tiden 2 minutter og 46 sekunder.

Skildring av nedkjøringen

Jacob Vaage, selv deltaker i rennet, laget i 1938 et kåseri som formidlet opplevelsen det var å suse ned fjellsiden mot Visdalen:
«Nå skal vi ta en tur utfor sammen, og oppleve det som løperne har vært med på i Galdhøpiggrennet. Ta klokken frem, og se etter at fra det øyeblikket starteren sier gå!, skal du ha lest stykket om utforrennet på tre minutter. Det er tiden en trenger for å komme ned denne løypa som du har slitt nesten tre timer for å komme opp.
Vi går bort til starteren. Han griper oss i armen og sier: “Fem, fire, tre, to, en, gå!”
Et hogg med stavene, og vi er i farten. Det er snødrev, så vi kan ikke se mange meterne fremfor oss. Men vi vet at de første 500 meterne går i rett linje, og at vi kan la det stå til uten å bremse.
Snart får vi annet å tenke på. Farten blir større og større, og tårene begynner å trille. Vi holder på å gjøre den feilen som alle begynnere gjør når det går for fort, å dra kroppen tilbake. Men så husker vi slalåmregel nummer én: «Frem med knærne». Og det hjalp. Nå går det mye støere. Vi står godt fremover på skiene med armene ut til balanse. Vi rent svever over snøen, og den fine følelsen som følger med en idrett som utforkjøring, gjennomrisler oss. Glemt er alt strevet som vi hadde på oppturen, tilbake er det en sterk glede som fyller oss helt.
Ja, slike tanker får vi tid til på dette øverste stykket, som ikke byr på andre vansker enn den svimlende farten vi har.
Men der skimter vi det første vriene punktet i løypa, “Sofaen”. Det står en trang kontrollport der, som vi må gjennom.
Vi har kommet noen hundre meter under startstedet, og se! Det er slutt på snøværet. I susende fart skyter vi gjennom pliktporten ved “Sofaen”, og solen gjør oss så glade at vi har lyst til å rope høyt.
Vi får så vidt tid til å se på klokken. Det har gått nesten et minutt.
Nå øker farten igjen, og vi får trang til å dra kroppen bakover; men inne i oss lyder det stadig: “frem med knærne.”
Så med ett må vi gjøre en sving. Vi løfter kroppen en brøkdel av et sekund og presser så tyngden mot bakskiene igjen. Samtidig vrir vi kroppen mot høyre, og en Kristiania-sving er utført så lett og liketil at vi nesten ikke merker det.
Men nå kommer den ene vanskeligheten etter den andre.
Vi skal gjennom et “skar”, og der må vi sette ned farten, ellers kan vi risikere å gå overende, og nå får vi bruk for alt det vi har lært av slalåm- og svingteknikk. Vi løfter kroppen og senker den igjen sammen med små kroppsvridninger, og bremser med dette litt på den ville farten utover fjellstupene.
- Sssss, suser det under skiene, og vi farer gjennom skaret, og videre utfor mot nye vanskeligheter.
Rett nedenfor oss ser vi “Dybwads skrekk”, og det er et vrient sted å passere når vi kommer i stor fart ovenfra. Men vi lar det stå til, og hører som langt borte fra et svakt tilrop fra posten som står der, da vi i et blunk farer forbi ham.
Nå får vi en lang sving rundt skavlen, og videre bærer det ned en jevn, flott fjellskråning. Her når vi den største farten i hele utforrennet med over 100 kilometer i timen; men noen små svinger igjen setter den ville ferden under kontroll.
Vi passerer “Blue ice». Det har gått to minutter. Vi kjenner en forferdelig tretthet i benene. Vi har ikke greid å slappe av i utforkjøringene, og muskulaturen gjør opprør mot den stramme stillingen på nedturen.
I et blink skimter vi Spiterstulen langt nede ved endepunktet av løypa. Nå gjelder det å passe på! Den minste uoppmerksomheten kan føre til et fall og med det tap av dyrebare sekunder. En kriblende følelse sier oss at farten igjen er i største laget, og tanken på “Dukker’n” får oss til å skjelve i knærne. Vi husker igjen den første av alle regler for utforkjøring: «Frem med knærne,» og vi presser dem fremover, mer og mer fremover med tanken på den brå slukten der nede ved mål.
Vi hører tilropene fra tilskuerne der vi raser fremover i større og større fart.
Nå gjelder det!
Hendene klemmer om stavene så det kvitner i knokene. To små raske Kristiania-svinger, og farten er igjen noe mindre.
Der har vi “Dukker’n.”
Å-h!!
Det kiler i maven i den brå overgangen. Vi løfter kroppen litt med det samme, så ikke trykket i enden av slukten skal presse oss sammen som et trekkspill.
Det gikk!
Vi puster lettet, og de siste to hundre meterne går som en røyk.
Nå!
Der passerte vi mål. Det har gått tre minutter. Men da vi puster lettet ut etter løpet, er vi bare fylt av en eneste tanke:
Bare vi hadde vært på toppen igjen!»

Deltakerne bodde på Spiterstulen, dypt inne i Jotunheimen. Luksusen man kunne finne på et skihotell i alpene var fraværende. Løperne måtte selv være med å tråkke løype, fylle snø på bare flekker osv. Som en løper så treffende sa det: Dette var et skirenn for og av løperne.
Arrangementet gjorde også et sterkt inntrykk på de franske deltakerne. «Dette skirennet står for alle som et eventyr de aldri kan glemme,» stod det i et telegram som kom fra Ski-Club de Paris.
I sin bok Mine hvite eventyr skrev også 1948-vinneren Stein Eriksen litt om den spesielle stemningen og entusiasmen som var knyttet til Galdhøpiggrennet:
«Vi befinner oss midt i Jotunheimens hjerte, blant den sunneste ungdom med internasjonalt innslag, og selvfølgelig med en del av veteranene blant oss. Alle løperne må være med på å bære flagg oppover fjellsiden, fylle sne over bare flekker, tråkke løype. Men det er nettopp dette arbeidet som gir Galdhøpiggrennet dets uforlignelige charme. Hvis det er noe å si på løypa, så har vi bare oss selv å klage til. Vi gjør alt for oss selv, samtidig som vi passer på å få flere timers kjøring hver eneste dag. Været skal være temmelig dårlig den dagen utfor- og slalåmløype er tom for mennesker. Hvis vinden ikke er verre enn at vi kan se noen meter, da går det unna med liv og lyst.»

Opprinnelig var Galdhøpiggrennet en alpin konkurranse med utfor- og storslalåmrenn, mens dagens arrangement er et såkalt fjelltelemarkrenn. Traseen er så å si nøyaktig den samme som den gang, og alle de historiske navnene er beholdt, inkludert «damestart», selv om også jentene i våre dager starter oppe på «herrestart». Deltakerne må kjøre på telemarksutstyr med løs hæl, selv om det ikke er noe krav om at svinger skal gjennomføres i telemarksstil. Videre må utøverne ha en sekk som veier minst 5 kg, og om lag halvveis ned mot Spiterstulen må de gjøre et typisk telemarkmoment, en 360 graders dreining rundt en sirkel – en såkalt reiplykkje.

Galdhøpiggrennet i dag

Galdhøpiggrennet har opparbeidet seg en høy status i ­miljøet og har de siste år vært omtrent fulltegnet. 2007-rennet var et av de flotteste noensinne. Været var strålende og deltakelsen rekordhøy, i tillegg til at det ble satt nye rekorder. Eirik Rykhus og Eirik Borgersen delte førsteplassen på 2.38, og det er skremmende fort! Vi var derfor spente da vi selv vendte nesen mot fjellet for å oppleve dette fenomenet med egne øyne i slutten av mars 2008. Været hadde vært av beste sort de foregående dagene, men mot helga trakk vind og snøvær innover Jotunheimen, uten at det så ut til å legge noen demper på stemningen. Spiterstulen var fylt opp til randen, og ute på elveisen over Visa spratt det ene teltet etter det andre opp.
Mens snøkavet virvlet utenfor vinduene, var det duket for briefing kl. 23 på fredagskvelden. Stort mer ­tettpakket er det vel ikke mulig å få kafeteriaen på Spiterstulen? En fin blanding av debutanter og erfarne deltakere fikk se ­video av fjorårets rekordløp og ble informert om morgendagen og rennet. At det var mye rutine i arrangørstaben var det ingen tvil om. Det meste virket å gå knirkefritt. Det største usikkerhetsmomentet var starten. Ville ­været bli for ­dårlig til å starte på toppen? Alternativet var å starte på den ­såkalte damestarten et godt stykke lenger nede, ­omtrent der man kan skimte Spiterstulen nede i ­dalbunnen for ­første gang.

Rapport fra rennet i 2008

Lørdag 29. mars og renndag. Vi skal ikke kjøre renn i dag og har god tid, men mange av lagkjørerne har nok vært tidlig oppe. Starten er berammet til kl. 11, og man blir anbefalt å beregne ca. 3 timer på oppturen. Fra frokostbordet i matsalen på Spiterstulen ser vi de første løperne bevege seg oppover. Alle går til fots med skiene på sekken. Det har snødd og blåst, og de første har nok en seig jobb med å tråkke spor oppover. Etter en halvtimes tid er hele fjellsiden prydet av en lang rekke personer, tett som et perlekjede. Så mye folk ser man ikke på de travleste sommerdager i denne fjellsiden.
Jeg har tenkt meg en tur opp til starten for så å ­jobbe meg ned langs løypa, så det blir etter hvert på tide å ­komme av gårde. Sporet er fast og fint etter tallrike føtter, og det går nesten like lett som på sommerføre å bevege seg oppover, men høyere oppe tiltar vinden. Løperne lenger fremme forsvinner inn i en snøvelling, og hetta er god å ha. De har faktisk valgt å benytte herrestarten i dag, men jeg er ikke misunnelig på dem som kom altfor tidlig til start. Noen få minusgrader og vannrett snødrev er de meteorologiske forholdene. Skiløpere hundre meter unna forsvinner i det gråhvite bakteppet. Jeg ser på noen starter og kaster et beundrende blikk på starterne og førstehjelpsmannskapene som holder ut her hele formiddagen – forholdsvis statisk – før jeg lettet rusler nedover igjen.
Fra herrestart går jeg ned forbi «sofaen». De som har tatt det litt for rolig i starten, må stake og gå for å komme seg frem gjennom nysnøen over det forholdsvis flate partiet. Neste post er damestarten. I forsenkningen på vei ned dit ligger det mer løssnø enn noe annet sted i løypa. Fallene er mange, og flere kjører videre som snømenn og -damer. Langt nede i dalbunnen kan konturene av Spiter­stulen skimtes gjennom snødrevet. Håper ikke de som passerer, har for mye melkesyre allerede – det er langt igjen!
Jeg fortsetter videre til «traversen». Noen suser forbi så snøspruten står, mens andre skrenter seg forsiktig over. Enkelte går hemningsløst på trynet og etterlater seg solide snøkratre.
Rundt «Dybwads skrekk» går jeg i en stor bue ned til «reiplykkja». Her må deltakerne gå rundt en 360 graders sirkel før de kan fortsette. Det er om å gjøre å ta med seg fart inn i løkka, noe som gir en høy fallprosent. Glemmer man å gå rundt, blir man disket.
Det er mye snø og gode forhold over «Blue ice» i år, en passasje som har fått navnet fordi det ofte ligger is i dagen her. Nå gjenstår kun «sjarmøretappen» – det bratteste, samtidig som muskler skriker og verker. Det blir mye fall, stønning og kraftuttrykk som ikke egner seg på trykk. Forskjellen på deltakerne er fascinerende. Relativt sett er det som å oppleve formel-1-biler og traktorer på samme arena. Målgang refereres entusiastisk av speaker, mens publikum jublende tar imot målpasseringer i alle fasonger – noen faller bokstavelig talt over målstreken, mens andre er på god vei ned Visdalen innen de får ­stoppet.

Avrunding

Galdhøpiggrennet er delt opp i en rekke klasser. Den med flest deltakere er lagklassen. Her kjører 3 og 3 på hvert lag, og man er ikke i mål før hele laget er på plass. Det er heller ikke uvanlig at lag kler seg ut, lager ablegøyer eller påkaller seg oppmerksomhet på andre måter, og det er så visst ikke bare det å være raskest som kan gi premier i lagkonkurransen. Videre konkurreres det i dame- og herre­klasser både på junior, senior og veterannivå.
Interessen er stor, og arrangementet har kun tillatelse til å akseptere 400 deltakere, noe som likevel gjør det til landets største fjelltelemarkarrangement. Det er i høye­ste grad rom for bredden i dette arrangementet, noe de voldsomme tidssprikene på resultatlista vitner om.

Har du lyst til å være med på Jotunheimens mest spektakulære idrettsarrangement, bør du være ute i god tid.
På rennets hjemmesider finner du mer informasjon, inkludert en svært levende video fra rekordløpet i 2007, filmet med hjelmkamera. Adressen er: http://www.galdhopiggrennet.no.