Jostedalsbreen

Jostedalsbreen

Jostedalsbreen er med god margin Fastlandsnorges største isbre. Den er sogar den største på det europeiske fastlandet. Ingen breer i alpene kommer opp mot Jostedalsbreen i utstrekning. Man må helt til Island eller Svalbard for å finne større breer. ­Nesten 500 km² dekker selve Jostedalsbreen, i tillegg ligger en rekke andre breer i området like rundt.
Årsaken til at det ligger en så stor bre her, har mer med klimaet å gjøre enn at fjellene er så høye. Store mengder vinternedbør, som kommer vestfra med atlanterhavslavtrykkene, faller ned her. Det forholdsvis milde klimaet, som hersker nedover rundt ­brearmene med stor avsmelting, medfører at isen «flyter» raskere. Dette, i kombinasjon med mange bratte brefall, gjør at man ved enkelte brearmer på Jostedalsbreen kan oppleve å se reaksjoner på endrede nedbørsmengder på topplatået som en­dringer i brefrontens posisjon allerede etter en håndfull år.
Med omkringliggende landskap preget av dype, bratte og frodige daler, fjorder og små jordbruksbygder, kan man trygt si at dette er et kontrastenes rike. Også Jostedalsbreen i seg selv er kontrastrik: På toppen ligger en «endeløs» hvit flate, som kan gi assosiasjoner til mer arktiske strøk, og utover mot dalene ville, oppsprukne og blåskimrende ismasser som rekker sine tunger forlokkende mot titusener av turister hver sommer.

Utstrekning og tykkelse¹

Jostedalsbreen strekker seg i ca. 60 kilometers lengde fra sørvest mot nordøst. Med unntak av de to nunatakene Lodalskåpa (2,082m) og Brenibba (2,017m), er det ingen punkter som er høyere enn breens eget høyeste punkt. Dette punktet, ­Høgste Breakulen, er en brekuppel på ca. 1960 moh. som befinner seg noenlunde midt på breen.
Man ville kanskje gjette på at her var breen også på sitt tykkeste, men så er ikke tilfelle. Under de høyeste brekulene har breen normalt en tykkelse på 50 meter eller mindre. Disse brekulene oppstår på de stedene der det finnes en fjelltopp under isen. Målinger med radar har nemlig vist at landskapet under breen er alt annet enn flatt. Det er omtrent som det man finner rundt breen, med dype daler og fjellrekker, innsjøer og elver. De største tykkelsene på isen man har målt, er i områdene nordøst for Kjenndalskruna (innenfor Krunebreen) og i øvre deler av Fåbergstølsbreen. Førstnevnte sted er det målt isdybder på oppimot 600 meter! I gjennomsnitt regner man med at istykkelsen på Jostedalsbreen er 150–250 meter.

Breens historie

En rekke funn har gjort at forskerne nå er rimelig sikre på at området var isfritt, eller så godt som isfritt, i en varmere periode ­etter den siste istiden for ca. 6–7000 år siden. Breen har altså oppstått på nytt etter den tid. Detaljert kunnskap om breen har vi først fra 1600 tallet og og frem mot i dag. Utover på 1600 tallet og første halvdel av 1700 tallet forverret klimaet seg, og breene vokste kraftig. «Den lille istiden» har denne perioden senere blitt kalt. På det meste var Jostedalsbreen omtrent dobbelt så stor i utstrekning som nå, og breen skapte mange ulykker og tragedier for folkene som bodde under den.
Fra den gang og frem til våre dager, spesielt i det 20. århundre, har breen minket mye i utstrekning, bare avbrutt av små fremstøt. De fleste ekspertene mener at breen vil fortsette å minke som følge av et stadig mildere klima, og det eneste som kan motvirke dette, er en økning av vinternedbøren som en del forskere også mener vil komme.

¹ Avsnittet om tykkelse og utstrekning er noen år gammelt. Det har i de senere år vært ytterligere avsmelting på Jostedalsbreen.