Styggbratt opp til Gampekollen med ungene (22.02.2020)

Vel, ungene liker ikke verken vei eller sti, ei heller flate partier...hvor har de det fra?
De liker det krattete, utfordrende og så bratt som mulig...dermed falt dagens valg på Gampekollen i Larvik, ikke så langt hjemmefra.

Parkerte på p-lomme (ca 20 moh) i svingen rett vest for toppen. Toppen er på 217 moh og i luftlinje fra p-lomme er det ca 420 m. Ikke langt, men desto brattere å gå rett på, rundt 50% stigning i rett luftlinje.
Vel, vi heiv oss ut det leirete, bekkeskaret fylt med utrolig mengde nedfall før vi felles bestemte oss for å gå mer rett på. Første kneika ga en smakepinn på hva vi skulle vente oss oppover. Utrolig løs jordmasse gjorde det vanskelig, spesielt for jentungen på 9 år, men opp kom vi på første lille terrasse.
Videre gikk det styggbratt opp til neste lille terrasse osv.
Alt som var av friske trær ble brukt og jeg gikk tett bak jentungen hele veien og ga henne en dytt i rompa om nødvendig. Ekstremt imponert over hvordan de forserte enkelte vanskelige partier.
Vi snakker heftige brattlinjer. Fra terrassen ser det nesten uoverkommelig ut.
Vel oppe på den øverste terrassen før toppen måtte vi ta et valg: videre styggbratt og lang linje opp til toppen eller å gå rundt via terrassen....begge ungene ville gå rett opp selvfølgelig.
Guttungen ville først opp på toppen så her måtte jeg roe han ned. Jentungen sleit som bare det med å komme opp her, lite fotfeste og grisebratt. Sjøl jeg sleit med å få fotfeste for å komme tett på jentungen, og det ble mange kommandoer om å vente før jeg fikk posisjonert meg, så jeg kunne dytte henne i rompa videre opp. Fantastisk samarbeid.
Mens jeg jobba som søren med overstående forsvant guttungen videre oppover. Ropte om å vente, men neida…..null gehør...hørte meg tydeligvis ikke for han hadde hørt på meg hele veien opp fram til det.
Nå er guttungen på 12 en råtass på klatring/klyving men litt for uredd.
Når mottoet er: "Må leve mens man kan" når du er 12 år så skjønner du tegninga.
Jeg og jentungen karret oss opp cm for cm og sporene etter guttungen var tydelige. Så bratt at hvert eneste tråkk setter spor i bakken. Og jeg må si at linjevalgene han tok var svært imponerende, akkurat samme linjer jeg sjøl ville ha tatt. Oppi her må man gå for de tryggeste valgene og det gjorde han...kudos.
Vel oppe på toppen ble det velfortjent sjokopause med tilhørende high five til begge...makan til innsats og pågangsmot!
Mens vi kosa oss med sjokolade begynte det å blåse noe helt ekstremt og trærne sto i knestående en periode, før snøen begynte å dale ned, som igjen gikk over i regn, og vinden løyet noe.
Ned "normalruta" med lek og moro.
Her i nedfallsskaret plukka jeg fram kameraet og tok noen bilder:

© Rune Olsen

© Rune Olsen

© Rune Olsen

© Rune Olsen