Vikerfjell-runde m/Høgfjell, Urdevassfjellet & Kjølfjellet (12.04.2019)  

Et solid høytrykk lå plantet over Norge og ga skyfri himmel og lite vind. Ingen planer fredag ettermiddag, så da passet det fint å avlegge Høgfjell og Urdevassfjellet et besøk. Jeg hadde liksom spart igjen disse toppene på trivelige Vikerfjell til en vårskitur i nydelig vær. Og mer perfekt enn dette kunne det nesten ikke bli.

Jeg svingte av E16 på Ringmoen ved sørenden av Sperillen. Deretter fulgte jeg fylkesvei 172 bare et kort stykke før Ringerudseterveien tok av til venstre. Jeg betalte 60 kroner i cash i den automatiske bommen, som også tar kort, og kjørte opp til parkeringsplassen ved Ringerudsetra Skitrekk. Grusveien oppover etter bommen var noe preget av vårløsningen der sola hadde fått tak, men stort sett var veien i god stand og helt grei å kjøre.

Skitrekket var stengt i dag, men hadde det vært åpent ville jeg muligens ha kjøpt meg en enkelttur i skiheisen. Nå er dette et temmelig kort skitrekk, så det var ikke allverden jeg "tapte" på at heisen ikke gikk. Dermed fikk jeg fort opp varmen siden dagens bratteste motbakke kom helt her i starten. Og skibakken var steinhard etter en kald natt, men de slitte og gamle skifellene gjorde fortsatt jobben. Jeg fikk bare noen lette glipptak i det bratteste partiet.

© Nils Haugene

Fra toppen av skitrekket fortsatte jeg oppover i terrenget. Langt mindre bratt nå, og på en skare som var ganske så hard. Der sola hadde stått på var skaren tint og blitt til slush, mens andre steder var det så fast at jeg kunne gått på beina.

Dagens hovedmål var Høgfjell (1010), og på veien opp til denne stakk jeg bortom noen mindre topper. Først mot vest hvor jeg gikk bort på Blankvasskollen (885), og så opp til toppen av Mosekuven (922).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det går en oppkjørt løype til toppen av Høgfjell (1010) som passerer like øst for Mosekuven (922). Så fra sistnevnte topp skled jeg ned til løypa og fulgte denne i retning Høgfjell. Nå gjorde det ikke så mye fra eller til å følge skiløypa her. Den var isete og hard, og hadde ikke vært kjørt opp på noen dager.

Jeg tok også en avstikker til toppen med den snodige navnet Ettusenogfemmeterhøgda, som ikke lenger er fullt 1005 meter høy. Uansett mangler den ikke mye på å være høyest heller, med kun 5-6 meter i manko på Høgfjells toppunkt.

© Nils Haugene

Nå var det ikke langt igjen bort til toppvarden på Høgfjell (1010). En snau kilometer i luftlinje i temmelig lettgått og slakt landskap. I siste dumpa før toppen kom jeg igjen inn på det oppkjørte skisporet og fulgte dette til topps.

For et vær! Jeg var glad jeg hadde husket solkremen i dag. Bare en liten, kald sno fra nordøst hindret meg i å droppe lua her på toppen. Utsikten var selvfølgelig vidstrakt fra dette fjellet, som regnes for å være Oslos nærmeste høyfjell/snaufjell. Her ble jeg sittende litt mens jeg tok noe mat og drikke.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Neste mål var nå Urdevassfjellet (959). Dit var det litt lengre å gå, og jeg måtte ned en del høydemeter.

De smale skifellene ble værende under skiene nedover mot Blankvatnet og Søre Urdevatnet. Med mine skiferdigheter var det et godt valg. På det harde underlaget funket de suverent som brems samtidig som de også gled litt.

Etter å ha krysset Blankvatnet ble det mer skog ned mot Søre Urdevatnet. Litt moro å kjøre innimellom trærne, men jeg måtte passe på for Blankvassbekken var åpen flere steder.

Fra Søre Urdevatnet ble ruta opp til Urdevassfjellet (959) studert litt nøyere. Noen små stup og flere bratte skrenter preger østsiden av fjellet. Samtidig er det skog i nedre del, så her var det potensiale for å havne inn i kronglete terreng. Men ruta jeg endte med var helt grei, og jeg kom til topps uten å støte på noen større hindringer.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Urdevassfjellet består av et større område med flere jevnhøye toppunkt og mange mindre tjern og pytter. Så fra høyeste punkt (959 moh) gikk jeg i en bue over mot trig.punktet. Underveis passerte jeg flere kuler på drøyt 950 moh. Trig.punktet står oppført med en høyde på 954 moh, men dette er nok ikke høyest på den vestre delen av Urdevassfjellet. Noen meter nord for trig.punktet er det rundt 1 meter høyere.

© Nils Haugene

Avblåst og lite snø her oppe på Urdevassfjellet, så det ble litt bæring av ski. Men snøen og skaren kom snart tilbake etter at jeg hadde gått videre fra Urdevassfjellet Vest (955). Nordover ble det en fin nedkjøring hvor jeg prøvde å utnytte høyden og få mest mulig sammenhengende nedoverbakke mot Kjøltjern. Et kort stykke med tett granskog og noe bratt ved 800 meters høyde, men ellers var det store myrområder som var fine å følge nedover.

© Nils Haugene

Litt vest for Kjøltjern krysset jeg Kjølbekken og fulgte en åpning i skogen oppover mot Kjølfjellet (824). Mer og mer snaut igjen jo høyere jeg kom. På denne flate toppen var det bare noen spredte småtrær og temmelig åpent. Et supert terreng å gå på ski i.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På Kjølfjellet (824) begynte sola nå å bli lavere på vesthimmelen. Herlig stemning og fine forhold i det flotte været. Jeg hadde lyst til å bli en stund på toppen, men det var nå jeg var lengst unna bilen, og litt sliten begynte jeg å bli. Jeg måtte egentlig komme meg videre, og heller bruke litt god tid på siste etappen. Så jeg rev meg løs fra idyllen etter en liten pause og satte kursen mer i retning mot skitrekket ved Ringerudsætra.

Jeg beholdt fortsatt skifellene på under nedkjøringen fra Kjølfjellet og oppover de slake bakkene mot Kjølhaugen. Terrenget her er preget av mye myr og små tjern, noe som gjør det til et ypperlig skiterreng. Og sikkert fint for myggen om sommeren...

Returen var planlagt den også. På Skisporet.no hadde jeg sett at det var nypreparerte skiløyper fra Kjølhaugen og hele veien tilbake til parkeringsplassen. Så litt nord for Nordre Flåtjern dukket denne skiløypa opp, og på løypas høyeste punkt var det på tide å rive av skifellene.

Å legge opp turen slik at jeg avsluttet med ferske skispor skulle vise seg å være et smart trekk. Løypene var isete og superglatte! Den minste helning nedover, og jeg skjøt fart. Heldigvis gikk det mer eller mindre nedover hele veien til Setertjern og Tossevikmyrene. Kan ikke huske når jeg sist hadde så glatte skispor. Underveis måtte jeg ta et par stopp der det var løypekryss for å sjekke at jeg valgte riktig løype.

Siste biten fra Tossevikmyrene og til bilen ble det litt oppover igjen, så her gikk det tilsvarende sakte nå som skifellene var av og det ikke fantes feste under skiene i det hele tatt. Med ekstremt bakglatte ski klarte jeg å kare meg de siste meterne opp og bort til parkeringsplassen i god tid før det mørknet.