Kvitegga og Tuva fra Seljebotn (20.04.2025)

På tampen av et lite påskeopphold med familien i Stordal klarte jeg å lure meg ut på en liten ettermiddagstur for å runde av påska med stil. Snøgrensa var høy, så jeg tok bilen og kjørte oppover mot Overøye for å speide etter en tur med minst mulig bæring og mest mulig ski. Toppene sør for Seljebotn så lovende ut, så jeg svingte inn dit og parkerte ved den innerste gården.

Der traff jeg på en trivelig kar som hadde samme planen som meg. Han vurderte Kvitegga eller Tuva – nøyaktig det jeg selv hadde tenkt. Forrige gang jeg var på Kvitegga var i 2012, så det var på tide med en liten reunion. Jeg fikk pakket sekken og tuslet avgårde litt etter han. Men da jeg fikk skiene på beina oppe i lia og snudde meg, innså jeg at jeg hadde gått forbi ham i skogen og nå lå i tet. Tok sikte på Kvitegga og holdt jevnt tempo oppover – i t-skjorte, i sol fra nesten skyfri himmel. Påskestemning på sitt beste!

Etter hvert rundet jeg ryggen, der noen steiner hadde smeltet frem, og sikk-sakket mellom dem til jeg sto i bunnen av den siste bratte bakken opp til toppen. Den var brattere enn jeg husket. Og selv om sola hadde varmet godt hele dagen, hadde snøen i nordhellinga ligget i skyggen – og var steinhard. Stegjern og skarejern lå, naturligvis, igjen i bilen. Men heldigvis hadde jeg med en liten isøks, som ga litt sjelefred mens jeg sparket meg opp med skiene på sekken.

På toppen venta belønningen: utsikt hele veien til Stordal, med familiehytta på Mosætra som en liten prikk i forgrunnen. I motsatt retning – full oversikt over Overøye. Og rett etter meg kom den andre karen traskende, helt uanstrengt med skarejern under skiene! Vi fikk oss en god fjellprat før jeg satte utfor igjen – samme vei ned, men med litt mer krydder i linjevalget ned mot Geitabotnen.

Jeg var ikke helt ferdig ennå. Jeg ville få med meg Tuva også – alltid kjekt med en ny topp i banken. Så på med fellene og i gang igjen. Beina var ikke akkurat friske, men de gjorde jobben, og noen desiliter svette senere sto jeg på toppen av Tuva. I mellomtida hadde det skyet over, men snøen ned fra Tuva hadde fått masse sol hele dagen og var blitt til påskeslusj av ypperste sort. Myk, bratt og rett og slett nydelig kjøring!

Jeg fulgte rådet fra fjellkompisen og holdt meg tett inntil Klumpen for å finne snø lengst mulig nedover. Til slutt tok snøen slutt, og joggeskoa måtte på gjennom åpent og lettgått myrterreng frem til brua over Seljebotnselva.

Strøken tur – og en perfekt avrunding på påska, med lav sol rett i fleisen hele veien tilbake til Ålesund.