Ringsdalen temmelig rundt FT (21.08.2021)

Ringsdalen temmelig rundt - en utradisjonell føringstur

Opprinnelig skulle denne føringsturen være til Store Skagastølstinden via Sentraltinden og Maradalsryggen i regi av Jotunheimen Arrangement AS. Filip er en sprek og ivrig fjellbestiger med en stor lidenskap for alpine tinder med flere tidligere turer i de franske alpene, deriblant sentraleuropas høyeste fjell Mt. Blanc, Clocher-Clochetons traverse, og Dent du Gèant. I Norge har han derimot ikke så lang fartstid og et ønske om å bestige Storen via en av traversene var dermed denne dagens opprinnelige mål. Etter gårsdagens tur til Storen hvor forholdene kunne vise til 40cm nysnø og, etter mine vurderinger og kompetanse, krevende forhold, ble Maradalsryggen selektert vekk. Mye av grunnen til dette var pga nysnøen som gjør denne traversen svært krevende da sva er et svært dominerende underlag på denne ryggen og med få exit-muligheter underveis, samt min kompetanse som fører. Jeg ønsket å gi Filip en tur hvor vi begge kunne ferdes med overskudd og videre skape gode turopplevelser uten risikoen for å måtte snu halvveis. Det er mange svært dyktige førere som ville ført denne turen på slike forhold uten å blunke, men basert på min kompetanse og erfaring ville dette kanskje vært i overkant. Ærligheten og åpenheten var noe Filip satt pris på og vi diskuterte deriblant Storen via normalruta og Heftys renne som en plan B. Det var derimot to elementer som satt denne planen under tvil. Først og fremst ønsket Filip en bestigning av Storen via traversene rundt, i første rekke Skagastølstraversen eller Maradalsryggen. Når disse ryggene ble svært krevende under turdagens forhold, var det bedre å spare Storen til en dag hvor forholdene var av en mindre krevende karakter. Et annet element var noe jeg oppdaget da jeg spiste middag på parkeringen på Turtagrø kvelden før. Taulag på taulag tuslet innover Skagadalen hvor Storen skulle bestiges og ryktene fortalte at svært mange guidende turer skulle gjennomføres denne lørdagen. Dette skulle også vise seg å stemme (Se boks under).

En plan C måtte dermed klekkes ut og stikkordet var travers(er). Hurrungane var det foretrekkende område, da dette er et område som Filip hadde hørt mye om, men i det store og hele aldri besøkt. Mitt forslag ble dermed Ringsdalen rundt. På denne måten kunne vi starte relativt tidlig, men samtidig ha en lang dag ute og plukke så mange topper som vi ønsket og hvor tiden strakk til. I tillegg holdt vi oss relativt lavt i terrenget med mindre snømengder og medbringende is-forhold. Idèen om denne hesteskoen stammer fra Tindeveileder Sondre Kvambekks rekognoseringstur fra da han oppdaget dette hyllegalleriet(Kvambekks Chaussé) i forbindelse med det svært imponerende | Hurrungane 2K-maratonet. Turen vil da gi 2 fullverdige traverser over Soleibotntindene og Dyrhaugsryggen, med muligheter for forlengelse over Ringstindene og evt avstikker til Nørdre Midtmaradalstinder. Filip og min opprinnelige plan var derimot å fullføre de to overnevnte traversene, men Ringstindene og Nørdre Midtmaradalstinder kunne være eventuelle avstikkere om vi hadde tid, lyst, og overskudd. Vi ble enige om å møtes utenfor Ringsdalen i 6 tiden hvor vi lot en bil stå og kjørte videre mot Soleibotn-parkeringen.

Soleibotntraversen - en artig start på dagen

Fra parkeringen gikk vi i godt driv innover det lettgåtte terrenget innover mot Lauvnostinden og Soleibotntindens nordrygg. Tåken kom og gikk, men yr meldte fantastisk vær gjennom hele dagen. Små varder og enkelte stier viser vei, en god etappe å få kroppen i gang på. Vi bestemte oss tidlig for å avholde små drikkepauser jevnt og trutt gjennom dagen, væskemangel skulle ikke bli grunnen for at turen skulle bli av en mindre suksessfull karakter. På toppen av Lauvnostinden betraktet vi Nørdre og Store Soleibotntinden, mektige med frost og nysnø på henholdvis nord og vestside. Hjelm og sele ble tatt på, men tauet forble i sekken sammen med stegjernene. Fremfor omgåelsen i vestsiden som var både kald, såpeglatt, og mørk, angrep vi sør-øst nedgangen direkte. Flott klyving på varmt fjell i relativt fast terreng. En god oppvarming på det som senere skulle vente mot Nørdre og Store. Nede i skaret var det mange grader kjøligere, det var tydelig at solen sto for varmen. Opp i skaret mellom Nørdre og Store er det løst og snøfonnen som dominerer denne rennen opp tidligere på sesongen var helt smeltet vekk. Derimot var et nytt snølag på 8-10 cm lagt seg etter gårsdagens snøvær. Denne hadde perfekt konsistent og ga en flott oppgang til skaret. Når snøen ga etter merket vi dog hvor løst det var i denne renna. I skaret skinte sola gjennom tåken og ga varme i kropp og sjel. Her tok vi på tauet i og med at det var svært sleipt og glatt opp mot Nørdre.

Opp mot Nørdre finnes det i hovedsak 2 ruter opp (eller 3 om man ønsker å klatre eggen direkte). Vi dro oss ut mot østsiden for å få tørrere fjell, men som til gjengjeld er både luftigere og mer eksponert. Etter et stykke bortover et galleri er det en trang og mørk renne på ca 2 m, gradert ca 3 etter dagens forhold. Lite håndtak og isete fottak gjorde dette opptaket utfordrende. Jeg spratt opp og topptauet Filip ved hjelp av en solid blokk oppe på eggen. Herfra dro vi oss ut mot vest og rundt mot nord. Godt vardet rundt her og på tørt er det ikke mer en grad 2. Flott etappe hvor vi valgte å sikre. Siste etappe mot toppen var det fortsatt såpeglatt og underlaget domineres av sva og mose. Toppen var uansett flott med kokende tåke og med godt utsyn mot Store. På returen valgte vi samme vei tilbake før vi tok oss ned i vestsiden. Jeg firte Filip ned, men dette var veldig greit. En rappellslynge hang her, tydelig at noen ikke var fullt så komfortable.

Fra skaret og oppover mot Store vekslet rutevalgene mellom å følge eggen direkte og litt ut mot nordvestsiden(høyre). Nysnøen var svært god så ved unntak av enkelte opptak var dette for det meste flott vandring i luftig terreng. På toppen av Store Soleibotntinden kom sola og varmet svært godt. Her møtte vi også 2 damer som nøt utsikten sammen med en svært fornøyd hund. De fortalte at de vurderte Fanaråki senere på dagen i finværet. Vi ønsket dem lykke til, stakk bortom varden, og trakk oss ned mot Sør-ryggen. Enkelte varder visste veien ned før en brattere renne skulle gi en løs, men behagelig nok tur videre.

På vei nedover rennen skulle også dagens første tidstyv oppstå. Vi dro oss langt ned på våte svaberg og løs stein, før vi innså at dette ikke kunne være riktig. En rappellslynge synliggjorde dette, og i stedet for å forsøke en psykovariant kløv vi heller oppover igjen. En varde visste seg tydelig nå lengre opp, som videre ga en fin bortover- og videre nedgang til sørrenna. Snøen lå tjukt her og veggen oppover var full av is som smeltet i solens varme. Klyvingen opp her var av det enkle slaget og like etterpå sto vi på toppen av Sørøst for Store. Videre mot Sørtoppen og S3 satt vi opp tempoet og tok en vannstopp her. Imponerende var Store Ringstinds mektige vestvegg som videre innledet en interessant drøftning og samtale av Alex Harnolds solobestigning av El Capitan. Vi ble raskt enige om at slike ting var i overkant for noen av oss.

Nedover mot breen under Ringstinden er ura okei for det meste. Den blir derimot løsere desto lengre ned man kommer mot breen. Når veggen gikk over til egg ble det straks svært løst og alle blokkene var i bevegelse. Dermed dro vi oss ned for å unngå å sende disse på hverandre. Breen hadde et flott teppe av nysnø og siden det er stor steinsprangfare fra denne siden av Ringstinden, spesielt pga isen som smeltet, satte vi opp farten og kom oss over på trygt land og utenfor eksponering. Den virker tilsynelatende sprekkfri denne brestrekningen her, men ikke ta meg på ordet. Min vurdering og synfaring ned fra S3 var uansett at den var tilnærmet sprekkfri. Opp til øvre del av Ramnaskaret gikk det unna og endelig visste også Store Austanbotntinden seg for første gang i dag, et mektig syn fra dette perspektivet. Nå var neste mål å finne hyllegalleriet rundt Store Ringstinden, eller Kvambekks Chaussé som det heter. Dette var også det jeg hadde gledet meg mest til på hele turen i og med at dette var ukjent terreng for meg.

Kvambekks Chaussé til Store Ringstind

Jeg har valgt å gi en detaljert skissering og beskrivelse av dette partiet i denne rapporten. Grunnlaget for dette er at denne ruten ble funnet så sent som i 2014 og er dermed svært lite benyttet, og det finnes dermed begrenset med detaljert informasjon om dette partiet på ruta. Jeg ønsker dermed å forsøke å beskrive veien opp til Store Ringstind fra Ramnaskaret så beskrivende og enkelt som mulig slik at kanskje flere vil bli fristet til å forsøke denne moderne varianten. Jeg legger også ved en illustrasjon av ruta hvor utfordringene vil bli inntegnet. Ytterligere beskrivelser finnes her (Sondre Kvambekks rekognoseringstur) og her (Morten Helgesen og Ole-Petters utforskning av samme rute)

Fra Ramnaskaret søker man etter en tydelig dump i eggen som gir en relativt grei vei ned til hyllegalleriet. På kartet viser breen en liten utstikker. Her står også en tydelig liten nabb opp, sannsynlig noen som har satt opp for å markere ruta. Det er noe luftig, men ikke verre enn at man har svært gode tak til hender og føtter hele veien. Det finnes sikkert flere ruter ned så det handler bare om å finne en man er komfortabel med selv. Noe løst er det så vær ops på dette! Målet med nedklyvingen er å lande på en grønn stripe som ses tydelig hele veien. Det er langt ned til breen på østsiden av Ramnaskaret, men det er overraskende fint å gå. Svært solfylt er det også så her er det på solrike dager varmt og godt! Bortover er det et par utsatte passasjer, men ikke noe verre enn at man klyver fint over. Etter et stykke bortover møter man et vannsig som man kan fylle vannflaskene i. Det er fristende å fortsette videre bortover, men dette leder kun til at en blokk som sperrer veien. Da vi var her ved vannsiget var det ingen snø. Andre bilder viser derimot at her ligger snøen lenge utover sesongen. Det kan dermed være greit å skjære opp for å omgå dette snøfeltet. Herfra klyves det oppover mot eggen. Friksjonen i fjellet er god og klyvingen er ikke spesielt teknisk. Det er derimot bare sva og det er flere løse blokker. Under hele dagen på denne turen var det her jeg hadde høyest puls, ikke fordi det var vanskelig, men fordi jeg var redd for å sende en blokk ned på Filip som kom bak meg. Det ble dermed flere "gå litt opp til høyere", og "gjem deg bak her, mens jeg prøver meg" for å sikre at han ikke var eksponert for et eventuelt steinsprang.

I det store og hele fulgte vi vannsiget hele veien opp, med noen utstikkere ut mot venstre og inne mot høyere. Et godt stykke oppe ble det klyving på noen blokker som ikke ligger her til Dovre faller. Det gikk derimot bra og over oss så vi rappellfeste og siste stykket. Her tok vi på tau og jeg sikret Filip i en stor blokk. Klatringen er på grad 3 i et riss som er lettsikret. Benyttet en kam ala 0.75 før jeg dro meg opp innunder en stor blokk og uttoppet hvor jeg sikret han i en stor blokk. Tauet kiler seg litt fast her, men det er ikke et nevneverdig problem. Filip satt pris på topptauet. Herfra og opp til Store Ringstind er det løst, men greit, samt et klyveopptak som er barnemat sammenlignet med resten av turen. Matpause og fenomenal utsikt til Hurrungane i alle kanter. Spesielt var det også å være her på sommerstid. Nå ventet den noe utfordrende breen nedover mot Gravdalsskaret!

Berges skar og Dyrhaugsryggen

Fra Store Ringstinden fulgte vi samme vei tilbake, men skar oss ned mot snøfeltet for å få en raskere vei ned tilbake til tauet. Delte tauet opp i to i full lengde med knuter for å skaffe oss litt margin. Med dagens snøforhold ville ikke Filip ha sjans til å stoppe meg om jeg skulle skli ned i sprek. Bregleppa ga artig utfordring med en tur på land før det ble mye kryss og tvers. Virkelig kult med randsprekkene på breens nordside hvor innsvingen skaper stor friksjon mot fjellet. Ellers er det mye store tverrsprekker over hele siden, men definitivt tryggest ut mot sør eller henholdsvis midt på. Under Midtre Ringstind gassa vi på pga steinsprangfaren. Vi droppet denne for å få mer tid til Dyrhaugsryggen, tiden hadde flydd fra oss! Smeltingen har dessverre fått frem mye ur og sva her, og en skikkelig konfekteske med snø og stein så her var det møkk. Så to stk komme ned fra Berges skar og ned på breen nedenfor på høyre side. Her sikta vi oss også inn, noe som skulle vise seg senere å bli en mindre godt valg og en skikkelig tidstyv. (Se illustrasjon lengre ned i artikkelen for en detaljert rutebeskrivelse).

Fra breen gikk vi over svaene innunder breen. Sola stekte og det var så varmt, men vannflaskene var relativt tomme. Så begynte dagens siste breeventyr. Store tverrsprekker og komplekse tårnformasjoner gjorde dette svært vanskelig. Til min overraskelse besto ikke breen av snø eller is, men firn! Det var dermed ikke spesielt optimalt for hverken det ene eller det andre. Vi kom oss oppover, men gikk oss så og si fast, da det var overhengende firn på andre siden av tverrsprekken og styggbratt ned igjen. Løsningen ble at jeg firte Filip ned til trygt lende og jeg kom etter. Da oppdaget vi en løsning hvor vi kunne komme oss på land og dermed omgå tverrsprekkene. Dette medførte å presse seg mellom to tårn i en svært trang sprekk, før man kom seg opp på trygt land. Så 20 høydemeter på sva før vi kunne hoppe inn på breen igjen. Herfra var det bare å gå opp til toppen av breen. Her møtte vi også to til som hadde kost seg over Dyrhaugsryggen denne dagen. Slo av en prat og ble advart over hvor løst det var her i Berges skar, og ga en kort beta på letteste vei ut breen. Vi takket for advarselen og ønsket de lykke til videre nedover på breen. Endelig av breen pakket vi vekk tauet og fortsatte oppover. Her fikk vi også fylt vann i ei snøfonn som slåss mot solens varme!

Oppover mot Søre Dyrhaugstind bommet jeg på rennevalget. Vi valgte renna direkte fra brefonten og opp mot eggen. Denne var løs og hadde to opptak. Det første var ok, sannsynligvis en svak 3er. Den neste var derimot ikke lett, jeg aner ikke men opptaket kunne fort vært en 5er om man ikke lener all vekt på den fastkilte blokka her. Løst og svært utsatt for steinsprang gjorde dette til en ufyselig opplevelse. Oppe i renna er det ei fastkilt blokk som jeg ikke ønsket å bruke, og noen avrunde beintak på ren friksjon. Det hele endte med at Filip spotta meg mens jeg klatra opp, hvor jeg klarte å "legge kroppen" oppå berget uten å være spesielt mye nær den fastklemte blokka. Herfra måtte jeg leike Spider-man for å ikke sende ut noen blokker ned renna. Før jeg kastet tauet ned måtte jeg også rigge en standplass som traff renna direkte, men som ikke traff noe av løsgodset. Ordna seg og Filip fikk lurt seg opp. Nå sto vi i skaret mellom Søre Dyrhaugstind og klyvinga direkte opp mot de Nørdre Midtmaradalstindene. Disse ofret vi ikke en tanke på og tusla oppover mot Søre Dyrhaugstind. Her oppe fikk vi flott kveldslys og jeg fikk sendt en melding til Eline som satt på Turtagrø og ventet om at dette tok lengre tid enn forventet. Hun hadde vært på Steindalsnosi tidligere på dagen og var svært fornøyd med det. Vi forsøkte å se etter taulag på Storen, men så ingen. Nå ventet Dyrhaugsryggen, dagens siste topper før den endelige nedstigningen mot bilen.

Utfordringene over Dyrhaugsryggen var akkurat passe hele veien. Luftige, men greit, egentlig hele veien. Vanskelig å si noe annet. Går liksom slag i slag. Kveldslyset var vakkert og spesielt fint var kanskje Storen, Store Austanbotntinden og Store Ringstinden. Breen ned mot Skagadalen begynte plutselig å kalve noe verre, fascinerende å se. På toppen av Store Dyrhaugstinden gikk sola ned bak Jostedalsbreen. Vi slet med å holde oss på stien i steinrøysa så det gikk rolig for seg. Tjernet litt sør for Øvre Dyrhaug passerte vi i mørket. Foran oss ventet busker, kratt, og mer steinrøys. Elva og bilveien fungerte derimot som orienteringspunkt. Da vi endelig nådde bilveien var dette svært tilfredstillende. Begge var nok relativt lei nattens mørke og klar for å legge beina høyt i en seng. Filip hadde ringt Sognefjellshytta og forklart at han ble "litt sen", noe de bare hadde ledd av og sa var helt i orden. Jeg på min side så frem til å legge meg i senga i bilen og sove utover dagen etter. Noen timer etterlengtet søvn skulle bli helt herlig!

Tusen takk for en flott tur Filip og en herlig dag i fjellet. Det ble riktig nok hverken Storen eller Maradalsryggen, men jammen fikk vi en flott hestesko likevel.