Dramatisk tur over Dyrhaugsryggen fra bandet (10.08.2013)

Klatrekurs med breførarlaget

Vakre Jostedalen

Denne turen ble gjennomført i forbindelse med et klatrekurs arrangert av Jostedalen breførarlag, der jeg, storesøster Karen Marie og nabo og klatrevenninne Marte deltok. Vi hadde tilbragt to dager på Bretun i Jostedalen og lært om kileklatring, rigging av standplass og rapellfeste, og hatt det helt topp.

Siste kursdagen og tur til Hurrungane!

Utstyret er klart, og vi gleder oss til 6 taulengder med klatring!

Vi startet fra Turtagrø i litt tvilsomt vær, lavt skydekke og yr i luften, men Yr.no hadde lovet bedring og vi la i vei mot bandet.

Kaffe på Tindeklubbhytta

Når vi passerte Tindeklubbhytta ble vi invitert på kaffe, og det kunne vi jo ikke si nei til! Men, vi måtte stå på trammen;-).

Endelig klatring!

Været kom og gikk, men var stort sett helt greit. Første taulengden var litt småkjip, vått og kaldt fjell, og det føltes mye vanskeligere enn grad 3+! Men fra taulengde nr 2 gikk alt bedre. Solen tittet frem, og Storen viste seg i all sin prakt. Nå hadde vi det bra!

© Anne Hege Straume

© Anne Hege Straume

© Anne Hege Straume

© Anne Hege Straume

Søre Dyrhaugstind

Vi jobbet oss oppover, forbi cruxene på 4.taulengden (med seigmenn i premie til seige damer), og nådde toppen i solskinn og vindstille. (Og noen stygge gloser fra undertegnede, når jeg strevde som en tulling for å komme meg over aller siste kanten før toppen. ("Hvem f... har laget denne ruten her liksom...;-). Min noe komiske entre på Søre dyrhaugstind ble også foreviget på film av Martes mobil. Artig;-).

© Anne Hege Straume

© Anne Hege Straume

© Anne Hege Straume

Så kom uværet...

Vi fortsatte i fin stil fra søre og bortover ryggen. Marte (2000m og tinderanglings-debutant) syns det var litt skummelt uten tau, og vi startet etterhvert med med løpende sikring. Etterhvert ble vi overasket av et utrivelig hagl- og tordenvær. Det bøttet ned, og det ble glatt og vått. På et tidspunkt var det så mye elektrisk ladning i luften at det peip i isøksene og håret til Marte sto rett opp. Nå var det bare en ting som gjaldt, komme seg videre. Isøksene ble lagt igjen, og vi fortsatte med løpende sikringer. Det var nå så glatt og dårlig sikt at det ble mye aking, åling, kravling på knær osv. Det gikk ikke fort med andre ord. Vi ble kalde og våte. På noen ekstra utsatte partier ble vi firt ned en etter en, og til slutt sikret vi Steinar ned. Da sto vi tre jentene der i stummende mørke, med kalde og valne fingre og gikk igjennom sikringene en etter en, ved å føle oss frem. Heldigvis gikk det bra, men Marte sin 240 slynge står igjen på fjellet.

Overnatting i vindsekk på dyrhaugsryggen

Når natten var det mørkeste slo vi oss ned på en noenlunde trygg hylle et sted mellom Store og nordre tind, og ventet på dagslys. Klatrefører Steinar (vår helt) hadde med vindsekk og vi tre jentene fikk akkurat plass inni. Steinar påsto han ikke frøs.... Det var rimelig spesielt å sitte der i vindsekken, titte ut igjennom lufteluken og se lys fra biler langt, langt borte! For ikke å snakke om tanken på 30 fulle tindebestigere som var på fest på Tindeklubbhytta samme kveld....
I 5-tiden neste dag var det lyst nok til å fortsette, og vi krøp ut av sekken og fortsatte. Litt frokost og hadde vi også.

Blek men fattet på nordre dyrhaugstind kl 0608 neste morgen

Klokken 9.30 var vi nede ved Turtagrø, temmelig slitne. Da var det ingen tid til hvile, bare å kaste seg i bilen, Karen Marie hadde et fly hun skulle rekke i Bergen, og det nådde hun med knappe 10 minutters margin.

Dette er en tur vi aldri kommer til å glemme!
Vi har allerede begynt å drømme om nye tinder å bestige. Og jeg har notert meg tre ting som fra nå av alltid skal være i sekken; vindsekk, hodelykt og vindvotter av gore-tex;-). Takk Steinar for å få oss trygt over ryggen under vanskelige forhold, og takk til Marte og Karen Marie, kunne ikke hatt bedre folk å dele en slik opplevelse med!