Sons of Anarchy – i kjerringkjeften på Veslehorn (10.11.2016)
| Start point | Langeset (590m) |
|---|---|
| Endpoint | Markegård Hyttegrend (600m) |
| Characteristic | Mixed climbing |
| Duration | 18h 00min |
| Distance | 5.5km |
| Vertical meters | 1,300m |
| Map |
|
| Ascents | Veslehorn (1,300m) |
10.11.2016  |
|---|
I flere år har jeg med ærefrykt beskuet den dype kløfta som kroker seg opp i venstrekant av Veslehorn sin steile østvegg, sett fra Hemsedal. For ikke så mange år tilbake ble denne linja førstebesteget av en gjeng amerikanske alpinklatrere, og har i etterkant fått noen få repetisjoner. Det er ikke spesielt mye informasjon å finne om ruta, verken i førerverk eller på nettet. De siste dagene hadde det vært kuldegrader i Hemsedal, og tross et snøfall på drøyt 30 cm pudder håpet jeg at det kunne være forhold for å gjøre et forsøk på denne ruta. Av det jeg hadde hørt skulle det generelt være lite is på ruta, men man er avhengig av at mosen er fryst. Etter en lengre prat med mine klatrekompiser Håkon og Joel var det ingen tvil, på torsdag smeller det i Hemsedal!
Etter en oppvarmingsøkt med drytooling sammen med Joel på en løs og urban klippe på Skøyenåsen i Oslo, samt en tur innom Piteraq for å fylle opp med sære sikringsmidler som bulldogs (mosekroker), knifeblades og peckers var vi klare til dyst. På grunn av skole og jobb ankom Joel og jeg parkeringslomma vår ved Langeset der vi også møtte Håkon som hadde kjørt helt fra Volda. Han var litt lei seg for å måtte skulke forelesning med Stig Løland neste dag, men satset på at dette måtte kunne telle som gyldig fravær. Min lærer, Geir Grimeland har i alle fall sagt tydelig i fra om at klatreturer er en av få grunner til å få gyldig fravær innenfor friluftslivsutdanning. Vi kom oss ikke i sengs før nærmere kl. 01.00, og jeg var ikke veldig tilfreds med at vekkerklokka skulle ringe om kun 3,5 timer, kl. 04.30.
Overraskende nok sov vi alle godt denne natta. Takteltet til Joel inspirerte til selvanskaffelse. Ute var det -15 grader, så vi unnet oss å starte opp motoren litt mens vi dyttet i oss frokost og kokte vann til termosen. Etter hvert finsorterte vi rack. Med oss av sikringer hadde vi et fullt sett med tricams fra størst til minst, fire mosekroker (bulldogs/spectres), tre mellomstore peckers, fire kamkiler i størrelsene mellom #0,4 til #2, et kilesett, tre slagbolter i ulik tykkelse, to knifeblades og tre korte isskruer. Jeg fant ut at jeg i all min hast hadde glemt å ta med stillongs, men dobbelt opp med lånt softshellbukse av Joel under min egen skallbukse gjorde heldigvis susen.
Jeg hadde lært av den gangen jeg tidligere klatret Østgalleriet på Veslehorn at veien tilbake mot Langeset ikke er spesielt morsom å gå etter å ha klatret en hel dag. Derfor utnyttet vi anledningen til å sette igjen den ene bilen ved Markegård Hyttegrend (en av få brøytede parkeringsområder langs veien, dog litt på kanten av hva som sikkert er greit, men det var ingen på hyttene denne dagen). Etter dette og en del pikkpakking kom vi oss omsider avgårde fra et hogstområde like nordvest for Langeset kl. 06.15. Siden det var såpass lite snø gikk det greit å parkere her, men i perioder når det er mer snø hender det at man må gå helt fra krysset 500 meter lenger mot sørøst.
Anyways… vi fulgte veien i drøyt 600 meter til vi fant en traktorvei som førte oppover mot venstre. Dette er ikke den traktorveien som er synlig på kartet etter at man passerer Hydna, denne traktorveien er kun synlig på detaljerte ØK kart og går oppover 300 meter etter den førstnevnte traktorveien. Denne traktorveien fulgte vi til den forsvant ut i ingenting på drøyt 650 moh. Videre var det trasking ut i terrenget i lys av hodelyktene. Heldigvis var det ikke veldig mye eller særlig tung brøytesnø, så vi klarte å gå relativt økonomisk. I øvre deler før innsteget ble brattere og det var innslag av løse steiner under snøen, noe som var mer krevende å gå i. Godt det var en del trær og busker man kunne få hjelp til å dra seg opp etter. I siste del fulgte vi en slags ryggformasjon til vi kom opp til det som så ut som et åpenbart innsteg. Vi dobbelsjekket kartet, og det viste seg at vi kunne følge en slakere renne og omgåelse noen få meter lenger mot sør. Dette sparte vi en hel taulengde på, for det virker som de fleste har klatret rett opp her (grad M4).
Nå var det på med sele, stegjern og isøks. For oss var det greit å soloere oppover i kløfta helt til vi ankom den markante cruxtaulengden (M7) gjennom et digert overheng. Før dette hadde det kun vært soloering opp bratt renneklyving og enkelte kortere opptak på grad M3-4/WI4. Joel hadde klatret ruta tidligere, og fikk den gangen ikke lede cruxet, så han skulle få lov til å gjøre det nå. Ruta går gjennom et overheng, men kløfta er så smal at man kan klatre opp ved hjelp av sideveggene. Noen store tricams kom godt med her i tillegg til noen mosekroker lenger oppe. Vi klatret med walkie-talkies, noe jeg ikke har gjort på lenge, men nesten har glemt hvor deilig det egentlig er. Hadde vært vanskelig å kommunisere mellom enkelte standplasser uten. Joel klatret fint og stødig og kom seg trygt gjennom overhenget. Problemet var å finne gode standplassmuligheter etterpå, så det endte opp med at Joel koblet seg ut av det ene tauet for å slippe taudrag før han gikk ut nesten hele lengden på det andre tauet og satte stand. Jeg fulgte etter som andremann og tok med meg det løse tauet og sekken til Joel videre opp. Håkon klatret som tredjemann. Dette gikk overraskende fint, og når sant skal sies så er nok M7 en god overdrivelse.
Håkon ledet neste taulengde mens jeg og Joel koste oss med knebøybonanza og pingvindans på standplass for å holde varmen. Taulengden var ikke så enkel som den så ut på avstand, spesielt i nedre del. Sikkert rundt M5, men dårlig sikret med mosekroker, et par tricams og en isskrue. Dermed tok det også litt tid, men her var det viktig å ta seg den tiden man trenger. Vi vet alle hvor farlig denne aktiviteten egentlig er, og jeg følte vi var flinke til å pushe hverandre på en god, men samtidig tålmodig måte. Det er viktig dersom man ønsker å leve lenge med dette, noe jeg også fikk bekreftet i noen rystende foredrag på fjellsportkonferansen den kommende helgen. Vi har ingen å miste… Øvre delen var finere med herlige og dype mosehooks, digg! Standplass ble satt like over kanten med masse bankebolter. Godt jobba, Håkon!
Fikk skikkelig neglsprett idet jeg skulle følge, og måtte ta meg litt tid for å ikke få følelsen av å måtte svime av. Det gikk seg heldigvis til etter litt tid. Håkon var allerede blitt kald på standplass og fikk låne primaloftbuksa til Joel, noe som reddet stellet hans denne dagen ifølge ham selv. Været var ellers ganske grått med lett snøvær i lufta. Temperaturen hadde nok steget en del i forhold til i morges. Sikkert -8 til -10 grader? Jeg fikk æren av å lede neste taulengde som visstnok skulle være grei trasking i snørenna. Under gode forhold er det sikkert sånn, men i dag var det annerledes. De første 20 meterne var greie, med krafsing i tynn snø med stein, grus og mose under. Videre ble det brattere, og på det tynne snøføret endte det opp med 25 meter med drytooling på kompakt fjell og frossen gjørme. Var utrolig vanskelig å sikre her, men fikk i det minste hamret en mosekrok i gjørma i tillegg til en slagbolt lenger oppe. Nervepirrende, men glad jeg kom meg opp. Etter hvert slaket det ut og jeg fikk satt en god standplass der jeg koblet tauene inn på microtraxion for å kunne fortsette videre med vandremetode et stykke til. Satte standplass like før en taulengde som var ganske så bratt, men åpenbart mer velsikret.
Jeg valgte å fortsette i ledinga. Videre så det ut til at man hadde to alternativer, enten opp kløfta mot venstre eller til høyre. Venstre var den sikreste veien opp, men jeg og Håkon hadde et lite håp om at man kunne komme seg opp via en tunnel i høyre renne. Klatret et lite stykke oppover før jeg innså at det ikke gikk, måtte ned igjen. Deretter ble det venstrevarianten, grad M6. Bratt klatring opp i kamin i starten før noen bratte opptak lenger oppe, blant annet forbi en blokk. Godt sikret med knifeblades, store tricams, camalot #1 og 120-slynger rundt klemblokker. Like før jeg skulle mantle meg over den siste kanten glapp jeg venstre isøks. Var litt uforsiktig, men det var på grunn av at jeg hadde jo tross alt øksa koblet inn i BD spinner leash. Likevel så klarte øksa å koble seg ut av karabineren og forsvant ned mot standplassen der Håkon og Joel stod. Ingen av oss klarte nøyaktig å se hvor den landet, men det var helt sikkert i snøen en plass i renna der de var. Dette endte opp med at Joel og Håkon brukte sikkert en halvtime på å lete rundt i puddersnøen etter øksa mi. Etter å nesten ha gitt opp håpet fant Joel øksa, kun en meter fra der han stod i utgangspunktet og sikret. Takk og lov! Nå kunne jeg fortsette over kanten og opp noen meter i snørenne før jeg fant en god standplass i høyrekant med en stor kile og en mellomstor tricam.
Vi så for oss at det nå ventet en lengde med lettere klatring før de tre siste solide lengdene gjenstod. Derfor valgte jeg å fortsette enda en taulengde og var mentalt forberedt på lett krafsing. Det viste seg etter hvert at dette slett ikke var noen lett sak, jeg hadde rett og slett begynt på den første av de tre øvre M6-lengdene! Første opptak var egentlig verst. Fant ingenting å sikre i, og et fall her hadde ikke vært særlig kjekt. I tillegg var det ganske så comitting klatring på tynne lister for føttene og usikre økseplasseringer. Dessuten begynte det også å mørkne, noe som gjorde det hele mer utfordrende i forhold til oversikt. Brukte tid, men mannet meg opp og sneik meg opp det første opptaket. Dessverre så ble det ikke særlig bedre sikret klatring videre oppover. Fikk satt en kanon #2 camalot noen meter lenger etterpå i høyrekant, men etter dette var sikringene mye mer tvilsomme. Delikat klatring på tynn mose, tynn is og kompakt fjell i et slags liggende dieder bestod taulengden av. Fikk videre satt en bankebolt, en rosa tricam og en avbundet halv gul isskrue før en bankebolt lenger oppe. Alt dette på fulle 60 meter med klatring. Fant en åpenbar hylle etter 45 meter, men ingenting som jeg regnet som godt nok å sikre i. Løst fjell og tynn mose er ikke akkurat noe som kvalifiserer til bombestandplass. Måtte rett og slett fortsette oppover i en bratt renne mot venstre, og da tauet tok slutt skjønte jeg alvoret og ble nødt til å lage en standplass bestående av to mellomstore peckers, en spectre og en isøks, alt hamret i hovedsak inn i relativt tynn mose. Likevel var jeg sikker på at det ville holde vekten av et andremannsfall, men mer tvilsomt i forhold til et faktor 2 fall på led etterpå…
Det var godt å se at det gikk greit med Håkon og Joel oppover, og det var hyggelig å få servert klapp på skulderen og godord av dem når de kom opp til meg. Lenge siden jeg har vært så konsentrert og redd. Heldigvis var det ikke jeg som skulle lede noe som helst resten av veien opp ruta. Det så jeg fram til! Joel og Håkon slo stein-saks papir om hvem som skulle lede neste taulengde, og det ble Joel. Jeg forlenget innkoblingen min til standplass en hel del meter for å redusere fallfaktoren i tilfelle Joel skulle falle på led rett i standplass mens jeg sikret ham. Nok en tynt sikret lengde grad M5-6, men sannsynligvis ikke lenger enn rundt snaut 40 meter. Vanskelig også for Joel å finne noen god standplass. Det begynte å bli markant kaldere. Himmelen var stjerneklar, og bak oss så vi flombelysningen fra Hemsedal og rv. 52. Over oss var det vanskelig å se hvor langt opp til toppen det var. Vi visste at vi skulle toppe ut i den formasjonen som kalles Kjerringkjeften på folkemunne, slik det ser ut fra sørsiden. Jeg begynte å glede meg til å få varmen igjen, og håpet virkelig at vi skulle rekke Kiwi før stengning kl. 23 slik at vi kunne sortere ut rack der inne! Turte ikke se på klokka før uttoppinga…
Ble utrolig glad da Joel ropte standplass, og jeg og Håkon var ikke vanskelige å be om å følge etter. Den aller siste lange taulengden tok Håkon seg av. Under gode forhold er dette kun trasking i snøbakke, men vi sikret opp her i dag under de forholdene vi hadde. Først skrått opp til venstre før man runder ut til høyre rundt et hjørne via noen gallerier, deretter rett opp og mot venstre før uttoppingen. Fantastisk følelse å komme opp! Fornøyd med egen prestasjon, fantastisk lagarbeid og samhold. Dette er nok en tur som kommer til å score høyt på lista over minneverdige opplevelser. Å i tillegg få oppleve fullmåne og stjerneklar himmel med en utrolig panoramautsikt over store deler av Østlandet, det kommer jeg nok aldri til å glemme! Tenk hvor privilegert jeg er som får oppleve dette her. Det er dette som er meningen med livet, for meg…
Da jeg tittet på klokka og så at den var kl. 22.15 skrinla jeg med en gang alt håp om å rekke Kiwi. Vi pakket sammen en del av stæsjet og begynte umiddelbart på returen tilbake. Startet først med å gå bratt ned til Horntjerne som hadde akkurat nok farbar is tross litt overvann. Fulgte vannet et stykke og bikket over skaret mellom Storehorn og Veslehorn. Videre skrådde vi et stykke mot nordvest. Greit å ha isøksene her i de bratteste partiene, og vær obs ved mer snø ifht skredfare. Nede i skogen klarte vi å omgå de bratteste skrentene, alternativt går det an å ha et tau lett tilgjengelig og gjennomføre et par rappeller om man heller ønsker det. I nedre del ble det stort sett amøbegange gjennom skogen på samtlige av oss, og vi gikk stort sett i hver vår boble. Fant en traktorvei i nedre del som førte oss ut på bilveien. Godt å komme ned. Nå gjenstod det kun noen hundre meter med trasking bort til bilen til Håkon.
Det var isende kaldt her nede i dalen, og det var så kaldt at Håkon faktisk ikke fikk opp låsen på bilen sin! Med iherdig blåsing klarte vi til slutt å tine den slik at vi fikk opp døra, puh! Klokka viste at vi hadde vært ute i 18 timer på tur, solide saker etter min målestokk. Temperaturmåleren viste -24 grader da vi ankom bilen til Joel. Det var så kaldt at Joel slet litt med pustekramper, så vi ventet en stund inne i bilen for å få i oss varmen før vi orket å gjøre tiltak med å sortere racket. Fy f… så kaldt!
Omsider fikk vi alt av utstyr på stell. Jeg og Joel sa farvel til Håkon som gasset på som en gærning for å få noe som helst slags varme inne i Hiace’n sin. Dessverre for ham var det ingen døgnåpne matsjapper mellom Volda og Sogndal, men jeg og Joel grytet i oss både burger og bolle på Shell’en i Gol. Resten av turen hjem ble et kapittel for seg, men stupte omsider i sengs kl. 05.00, kun noen få timer før vekkerklokken igjen ringte, og jeg skulle på jobb…
Takk til Håkon og Joel for en fantastisk og minneverdig åpning på alpinklatresesongen! :)
Kart
User comments
RÅTT !!!
Written by Gunski 20.11.2016 12:37Imponerende av dere !
old school!
Written by kobbenes 16.11.2016 12:21Skarpalpinisme med skikkelig oldschool-rack! Vanvittig stilig :-) Grattis med sendingz. Canadian rockies next.