Klomshue (11.05.2024)

© Håkon Knappen

PF100-topp i Holleia i Ringerike.
Man kan løse denne toppen på litt forskjellige måter. Jeg valgte å kjøre inn til parkeringsplassen for Hovinkoia, slik at jeg også kunne krysse av å ha vært der. Et annet alternativ er å fortsette forbi parkeringsplassen og videre opp lia mot Klomshue. Man kan kjøre bil et godt stykke opp lia.

Fra parkeringsplassen er det bare noen hundre meter til Hovinkoia. Den ligger idyllisk til ved Setertjern. Det var folk der da jeg kom, så jeg gikk rolig videre. Bakkene opp mot Klomshue starter nesten med en gang etter koia, og gir seg ikke før man er oppe, etter 5 kilometer.

Oppover forsøkte jeg så mye som mulig å holde de blåmerka stiene. Et alternativ hadde vært å gå langs bilveien. Den er delvis blåmerka den også, og et stykke opp i bakkene er den det eneste alternativet.

Jeg gikk de østligste veiene opp, og på et tidspunkt så jeg en hytte godt oppe i lia. Jeg skjønte at det ville være god utsikt derfra siden den lå så høyt og fritt. Jeg fikk tatt en avstikker ned til hytta og så at det var en fantastisk utsikt der i retning Væleren og Tyrifjorden. Egentlig er det utsikt fra Jevnaker i nord til Skrim sørøst her.

Fra hytta gikk jeg et godt stykke på frihånd i terrenget siden det var såpass greit underlag og god sikt framover. Jeg kom innpå stien rett før toppen og gikk det siste stykket på den.

Klomshue var en skuffelse. Ingen utsikt å snakke om på grunn av for mye vegetasjon på toppen. Heldigvis hadde jeg planlagt å sveipe innom nabokollene Klomshue Sør og Klomshue Vest. Jeg gikk til Klomshue Sør først, og det var samme historie der, altfor mye trær påtoppen.
På Klomshue Vest var situasjonen helt annerledes. Her var det nakne berg og fri sikt i 180 grader vestover. Fra Hokksund i sør, via Skrim, Jonsknuten, Blefjell, Gaustatoppen, Vegglifjell, til Bukollen og Flåfjellene i nord var det fri sikt. Så kombinert med utsikten fra hytta litt lenger ned i lia, så var det absolutt mulig å si at det er et rundskue på Klomshue.

Ned igjen holdt jeg de vestlige stiene så godt det lot seg gjøre, og når jeg kom ned til bilveien, så gikk jeg den helt ned til bilen igjen.