Etter teltovernatting ved Vetti var planen en rolig dagstur opp til Stølsmaradalen med Marie. Bratt sti oppover fjellsiden. Titta innom den koselige gamle hytta og spiste litt niste. Vi ble enige om å rusle litt innover Stølsmaradalen sammen og fant noe som lignet på en sti. Det gikk ikke mange meterne før stien forsvant og terrenget var bløtt og for det meste fylt av kratt. Marie var fornøyd med turen, men jeg fikk audiens til noen timer på tur aleine. Dermed la jeg i sprang innover dalen med sikte på Store Midtmaradalstinden - hvis tid og krefter holdt. På kartet så det ut som det skulle være mulig å ta seg opp gjelet mot Søre og når jeg kom nærmere så det lovende ut. Allikevel begynte jeg oppstigningen for tidlig og rotet meg borti noen bratte hammere som virket litt for risikabelt å bryne seg på. Dermed måtte jeg ned ned igjen et stykke og nærmere elva. Fant etterhvert en vei oppover som bød på klyving i gress og mose. Lengre oppe møtte jeg den vesle breen nedenfor søre. Jeg var litt skeptisk til å følge denne oppover siden jeg var aleine mtp. eventuelle sprekker. Fulgte derfor istedenfor Søre i nedre del, deretter et stykke over breen bort til bunnen av Midtre. Denne så kvass ut på avstand, men var ikke vanskelig når jeg kom nærmere på. Fra toppen av Midtre var det morsom klyving bort til toppen av Store. Storen var dessverre gjemt bak skyer, men utsikten forøvrig var temmelig storslagen.
Nå gjaldt det å returnere så fort beina klarte, siden jeg visste at Marie satt i camp og ventet på meg. Småsprang og gikk så fort jeg klarte resten av turen nedover. Droppet å stikke oppom Søre, selv om det hadde vært en kort avstikker. Fikk god hjelp av et langt snøfelt nedover mot Storebekkvantet. Tror det gikk 3 - 400 høydemeter der med løping i myk snø. Forøvrig mye ur og etterhvert krattskog når jeg nærmet meg Stølsmaradalen-hytta igjen.
Vel nede i campen ventet Marie tålmodig. De resterende 6 kilometerne tilbake til bilen med storsekken på ryggen gjorde vondt i beina, men man har jo seg selv å takke.
Kommentarer