Bygdin

^{Artikkel skrevet av Morten Helgesen. Opprinnelig publisert i boka: Jotunheimen, Bygdin, Gjende og Besseggen, ISBN 9788299701334}

Bygdin

Bygdin er den 29. største innsjøen som i sin helhet ligger i Norge, men høyt til fjells er det ikke mange vann som kan konkurrere med Bygdin, ja faktisk er det ingen større fjellsjøer som ligger like høyt eller høyere, selv om den langt større Blåsjøen på grensa mellom Rogaland og Vest-Agder kun ligger to meter lavere.
Et vannmagasin av denne størrelsen slapp naturligvis ikke unna regulering, og resultatet kan ses gjennom store deler av sommeren, ja noen ganger helt til snøen legger seg, som et belte av nakne strender som griner mot de besøkende. De fleste er vel enige om at det ikke er noe vakkert syn, men en nødvendig konsekvens av vår energi­forsyning. Det er Glommens og Laagens Brukseier­forening som har ansvaret for tapping og magasinfylling i Bygdin, og det har de senere år fremkommet en del kritikk mot at det har blitt tappet for hardt. Den lave vannstanden har bl.a. ført til problemer for båttrafikken, og MB Biti­horn har enkelte sesonger først kommet i gang et godt stykke uti juli. Reguleringen av Bygdin tok til i 1917 og var komplett midt på 1930-tallet. Gjennom Bygdis- samt Hålissundet og helt frem til utløpet hvor Vinsteråne begynner, ble det laget en kanal slik vannstanden kunne senkes med vel 8 meter. I tillegg sørget en demning for en snau ekstra ­meter. Total reguleringshøyde er 9,15 meter, og ved full vannstand er høyden 1057,63 meter. Magasinvolumet er i underkant av 0,34 km³, noe som tilsvarer et energi­innhold på 787 GWh.

Navnet Bygdin har med utseendet å gjøre og kommer fra det gamlenorske «bugr» (bøyd). Det betyr altså den buktede eller bøyde sjøen, og det er lett å forstå denne navnesettingen: I tillegg til opptil flere kraftige buktninger helt i østenden er det en markert bøy rundt Galdebergodden.
Ved siden av å være bøyd og buktende er Bygdin også en utpreget lang og smal sjø, selve hoveddelen vest for Bygdissundet er ca. 25 km lang, mens det er ytterligere om lag 3 km bort til brygga ved Bygdin Fjellhotell. Bredden varierer stort sett mellom 1 og drøye 2 km – videst er den i østre del. Tar man med Raudfjorden og vannveien bort til Bygdin fjellhotell, som også hører med til Bygdin, er den totale omkretsen ca. 73 km og arealet like over 40 km². Dybden varierer mye. I vestenden er det lange ­grunner bygget opp av breslam fra Mjølkedøla, mens man etter hvert får et dypere basseng med dybde på bortimot 130 meter sørvest for Galdebergodden. Videre mot øst er det en litt grunnere rygg, omtrent der vannet er på sitt­ smale­ste, før bunnen på nytt skråner nedover med største dybde i overkant av 200 meter rett vest for Hestevollen. Bortenfor Bygdissundet er det utelukkende grunnere farvann.

Fiske er ikke vårt felt, men etter å ha snakket med folk og padlet en del frem og tilbake over vannet, så vi tydelig at fisken ikke står overalt. Det er en stor sjø, og man kan sikkert stå og kaste etter fisk i dagesvis uten å se vak eller kjenne napp om stedet er feil. Flest fiskere har vi observert rundt Bygdissundet og langs de grunne far­vannene i østenden. Det kan nok ha noe med enkel atkomst å gjøre, men neppe bare. For den som løser fiskekort og har en formening om hvor fisken er å finne, er det i alle fall bare å prøve fiskelykken.

Som allerede nevnt er det mange som misliker de nakne strendene som mer er regelen enn unntaket, og som skyldes at innsjøen er et regulert vann. Men dersom man overser dette, er det mye flott å oppleve både på og langs vannet. På vannet er en tur med veteranbåten Bitihorn den mest nærliggende måten å oppleve Bygdin på, men også en padle­tur kan by på spennende nærkontakt med vannet. Den høye beliggenheten, snaue 1060 moh, gjør vege­tasjonen omkring nokså sparsom og høyfjells­preget. Langs breddene er det vierkratt, einerbusker, lyng og ­høy­staude­vegetasjon som dominerer. Et og annet tre ­holder også stand, men det er ennå ingen skog å snakke om langs Bygdin. Fjellene rundt står heller ikke så tett på at det oppstår varmemagasinering i lune bratthellinger i samme grad som langs Gjende. Mens Gjende kan fremstå som en frodig oase i høyfjellet, gir Bygdin et preg av mer barsk og rå natur, selv om det også her er mye botanisk interessant å finne i liene over bredden.

For den som ønsker å oppleve Bygdin til fots, er den merkede stien fra østenden og langs nordbredden innover mot Torfinnsbu mest brukt. Mange kombinerer dette med en båttur med MB Bitihorn, f.eks. inn til Torfinnsbu for så å gå tilbake til parkeringen ved Fagerstrand – en enkel tur på ca. 3 timer, men uten den helt store utsikten.
Ønsker man vidstrakte og mektige utsyn over den ­største blant innsjøne i Jotunheimen, er det en rekke forholdsvis enkle turer som gir muligheter for det.
I østenden er en liten tur opp på Kongsliknuppen rett vest for Synshorn eller en litt lengre tur opp på Heimre Fagerdalshøe tilstrekkelig, turer som tar fra en snau til 2 ­timer fra parkeringen ved Fagerstrand. Den vanligste ­turen herfra er imidlertid opp til Synshorn, men utsikten mot Bygdin er nok bedre fra de to andre toppene.
Litt lenger sør, fra den store parkeringsplassen like ved den såkalte «Sameleiren», kan man følge merket sti vestover mot Yksendalsbu, og etter om lag 2 timer kommer man til Marabotthornet. En avstikker på ca. 10 minutter forbi toppen og ut på kanten mot Bygdin lønner seg så absolutt for utsikten sin del.
I vestenden er det også flotte og nokså enkle små­turer til fine utsiktspunkt mot Bygdin. Fra Fondsbu er det i grunnen nok å gå frem på pynten like øst for høyde 1433 moh., rett opp for Eidsbugarden. Litt lenger øst ligger Hundeknappen (1548 moh.), den høyeste av toppene rett opp før Bygdins sørbredd. Ønsker man seg en litt lengre tur, er også Dryllenøse et utmerket turmål. Alle disse ­toppene har det meste av utsikten mot tindrekkene i Jotunheimen som den navngjetne Utsikten Skjeneggje er så kjent for, men i tillegg får man Bygdin servert på et glitrende fat flere ­hundre ­meter under føttene på seg.

MB BITIHORN

Historien

Akkurat som på Gjende var det robåter rodd av sterke ­karer som var tilbudet til turister som ville innover de ­store fjellsjøene i Jotunheimen på slutten av 1800-tallet, men like etter århundreskiftet kom motorbåtene.
Første rutebåt på Bygdin var en båt med samme navn, som riktignok egentlig het «Tyin» siden det var dit den etter planen skulle. Da den etter en lang og omstendelig transport ankom Bygdin sommeren 1905, var det ikke mer penger igjen. Så i stedet for å fullføre transporten til Tyin, ble båten like godt satt i trafikk på Bygdin, og ­navnet måtte således bli «Bygdin». De første sesongene var «Bygdin» enerådende, men etter hvert kom flere båter til, og i en periode var det hele tre som konkurrerte om passasjerer på Bygdin: I 1910 kom «Kong Haakon», og 17.07.1912 ble «Bitihorn» satt i trafikk. Det var nok ikke marked for så mange båter på Bygdin, og «Bitihorn» fikk etter hvert ­vannet for seg selv. «Kong Haakon» flyttet over til Tyin og trafikkerte denne i en årrekke under ­navnet ­«Jotunheimen». Også i mellomkrigsårene var det i perioder kon­kurre­rende båttrafikk på Bygdin, men siden har «Bitihorn» igjen vært enerådende her oppe.
I 1944 ble båten kjøpt av dagens eier Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap (JVB). I løpet av årene har MB Biti­horn gjennomgått flere utvidelser og oppgraderinger. I 1977 ble det felt inn 10 fot med skrog på midten, og i 2001 måtte skroget modifiseres for å tilfredsstille nye krav til stabilitet. Foreløpig siste oppgradering var montering av en ny dieselmotor på 330 hk i 2003.
I dag er motorbåten Bitihorn en av Jotunheimens virke­lige veteraner, 100 som hun fyller i 2012.
Sommeren 2006 reiste rundt 8 500 passasjerer med båten etter en sen start pga. lav vannstand. Rekorden på 11 818 passasjerer er fra 1993, og i gode somre ligger tallet over 10 000. Når vannstanden tillater det, tøffer «Bitihorn» trofast over Bygdin gjennom sommersesongen på full fart mot sitt 100. år og videre inn i fremtiden.

På tur med MB Bitihorn

En litt hustrig ukedag på tampen av 2006-sesongen står vi sammen med en håndfull andre og venter når båten ­kommer glidende inn fjorden og elegant legger til brygga ved Bygdin Fjellhotell.
Bjarne Gausdal (61), som de siste årene har delt ­kapteins­jobben med Karsten D. Myklebust (66), hånd­hilser på alle passasjerene og ønsker velkommen om bord. Den staselige kapteinsuniformen står meget godt til den ærverdige damen han fører over vannet.
Vi legger fra kai og passerer mellom rødmerkede staker på ene siden og grønnmerkede på den andre. Merkingen fører oss trygt gjennom det trange Hålissundet, ut på den åpne Kjelda og videre gjennom Bygdissundet. Her passerer vi gamle Bygdisheim hotell før vi tøffer ut på det åpne Bygdin. De mektige Torfinns­tindane forsvinner så vidt opp i skydekket, men for øvrig ligger det trauste og flotte fjell-landskapet der på alle kanter, til glede for øyet.
Dette er 10. eller 11. sesongen (han er ikke helt sikker) Gausdal har sommerjobb som skipper på «Bitihorn». Han er (som Myklebust) fra Møre og Romsdal og nølte ikke den gangen han ble spurt om å avløse Mykle­bust noen ganger. Siden har de delt på jobben.

Praten kommer raskt inn på vannstanden. Til tross for at vi skriver september, griner nakne strender mot oss på alle kanter, og Bygdin er flere meter unna full vannstand. Gausdal kan ikke minnes en sesong med så lite vann. Han ser dessuten en klar tendens de senere årene til at uvanlig lav vannstand blir mer og mer vanlig. Normalt er sjøen fullt på denne tiden. Han minnes en sensommer da Bygdin virke­lig var smekkfullt og en sedvanlig pratsom nord­lending spurte: «E vannet fullt nu?», noe kapteinen kunne bekrefte. Etter å ha fått tenkt seg om fortsetter nord­lendingen: «Mæn ælvan reinn jo ennu inn i Bygdin...» Det er klart det blir mange spørsmål i løpet av en sommer, noen mer velfunderte enn andre, men mottoet er: Ingen spørsmål er for dumme.
«Bitihorn» er sertifisert for 98 passasjerer og et mannskap på 2. Som regel er det rikelig med plass, men på enkelte fine sommerdager kan det bli veldig fullt. Båten har 2 faste avganger i hver retning om dagen, og er det fullt på en avgang, må man vente på den neste, gå inn selv eller fin­ne på noe annet den dagen. I motsetning til større grupper kan ikke enkeltpassasjerer for­­hånds­bestille plass, slik at man kan risikere å ikke komme med, men heldig­vis skjer dette forholdsvis sjelden. Vil man være på den sikre siden, kan man ta kontakt med båten på forhånd.

Vi nærmer oss etter hvert Torfinnsbu, som ligger snaut halvveis fra Bygdin Fjellhotell mot Eidsbugarden. Her har det tidvis vært problemer med å legge til denne sommeren pga. vannstandproblematikken, noe som resulterte i landgang ved Langedalen ca. 1 km lenger vest. ­Båten kjørte rett på stranda, og via en bratt stige i baugen ble passasjerene satt i land. De fleste opplevde nok dette som flott ­service og morsomt, men det er ikke alle som satte like stor pris på det. Nå ble imidlertid brygga ved Torfinnsbu påbygd, om enn noe provisorisk, slik at båten i de aller fleste tilfellene vil kunne legge til der.

Været kan skape problemer for båten. Ved kraftig sydvest vil det kunne bli problematisk å legge til i østenden, og da hender det også at båten heller ikke får lagt ut fra kai, fordi vinden presser den ­inn­over. Ved Eidsbugarden er det mindre utsatt.
Når vi spør hva som er det beste med kapteinsjobben på «Bitihorn», forteller Gausdal at han trives veldig godt på fjellet. Det er et veldig trivelig miljø, og folk er stort sett særs hyggelige og imøtekommende til fjells. Naturen er flott og vekslende, og han trekker frem høsten med sin klare luft som den flotteste tiden på Bygdin. På høsten blir himmelen så høy, sier han.
Torfinnsbu og Nybue ligger nå langt bak oss, og på høyre hånd reiser Galdebergmassivet seg steilere og steilere. Ved Galdebergodden kjører båten forholdsvis nær land, og vi kan studere hvor bratt fjellet stuper ned i Bygdin.

Gausdal har tidligere fremhevet at det ikke finnes dumme spørsmål, men han innrømmer at det er en ting han noen ganger kan bli litt lei, og det er Besseggen. Dvs. ikke selve Besseggen, men alle passasjerene som vel utpå vannet spør når båten passerer Besseggen. «Hvor er Besseggen?» «Hvor skal vi gå av for å gå Besseggen?» Ja, det har hendt at folk nærmest har blitt sinte når kapteinen forteller tørt at han ikke kan kjøre gjennom Svartdalen, og at de dessverre befinner seg på feil sjø dersom Besseggen er målet.
Så konklusjonen må bli: Vil du oppleve en flott båttur i vakre omgivelser på en særdeles stilfull båt, ja da tar du turen med «Bitihorn», men vil du se eller gå Besseggen, er dette både galt sted og feil fartøy.

Beltebiler

JVB opererer også en rekke rutegående beltebiler. Parken består av 12 snowmobiler, hvorav 11 er i drift, 1 Snow Trac, 1 Prinot tråkkemaskin og en BV206 beltebil. Av disse benyttes 2 snowmobiler og Snow Trac’en på ruta mellom Båtskaret og Bygdin. De andre kjører fra sørenden av Tyin og inn til Eidsbugarden.
Snowmobilen er en eiendommelig farkost, sort og buet kan den minne litt om en gammel engelsk drosje. Bak er den utstyrt med belter, mens et par ski fungerer som «forhjul». Den eldste av disse er fra 1954 og har allerede fylt 50 år, mens den nyeste er en 1977-modell.

Padling på Bygdin

Bygdin er den uten sammenligning lengste innsjøen i ­Jotunheimen, ca. 28 km i rett linje og noe lenger om man skal følge bredden hele veien. Jeg har aldri padlet hele Bygdin sammenhengende, men fem timer pluss pauser er nok et anslag som ikke er helt på jordet. I motsetning til Gjende kan man på Bygdin starte i begge ender av vannet. Både ved Eidsbugarden i vestenden og på Fagerstrand i østenden kommer man seg rimelig greit ned til ­vannkanten med bil.
Når man padler ut fra Fagerstrand, må man gjennom en om lag 3 km lang «labyrint» før man passerer Bygdissundet og kommer ut på åpent vann. Her har man en herlig utsikt langt vestover med den klassiske portalen, som dannes av Hjelledalstinden ogFalketind, i det fjerne.
Ved å holde seg langs nordbredden padler man stadig vekk ved siden av folk som går den populære stien langs Bygdin inn til Torfinnsbu. Stien er god og det går ofte ikke så veldig mye raskere med oss i kajakk, men med en gang vi kan ta en avstikker tvers over en liten bukt, eller når vandrerne må litt opp, så er vi plutselig langt foran. Så barnslig det enn høres ut, så har det flere ganger vært en liten motivasjonsfaktor på det langstrakte Bygdin. Fjellformasjonene er store og langdryge, noe som gir en følelse av langsom progresjon, og da skal det ikke mer til for litt leken av­kopling.
Fjellsidene langs Bygdin er ganske tilbaketrukne, og det er knapt noe sted man ikke kommer greit i land. ­Vannet er regulert og sjelden helt fullt, noe som åpenbarer nakne rullesteinstrender.

Disse er gjerne grove, og med hjelp av litt urolig sjø blir det fort en del slag og riper i farkosten ved ilandstigning, men det finnes også flere små bukter hvor det er riktig fint å gå i land.
Innunder Grøneberget på sørsiden og ved Galdbergodden på nordsiden reiser fjellet seg ganske steilt opp fra vannet. Spesielt innunder den bratte veggen på Grøneberget føler man seg liten.
Vindretningen på Bygdin er som på Gjende dominert av vestlige luftstrømmer, og er de ikke vestlige i utgangspunktet, så blir de gjerne det når de presses gjennom den «luftkanalen» som vannet danner.
En fin tur som jeg har tatt en rekke ganger, er fra Fager­strand inn til Nybue like vest for Torfinnsbu. Drøyt to ­timer tar det når det er jeg som sitter i båten. I starten er fokuset på å manøvrere seg gjennom alle sundene, før jeg svinger ut på det åpne Bygdin og bergtas av Torfinnstindane og andre flotte fjell. Langt der fremme kan Torfinnsbu skimtes, i alle fall når jeg vet at den ligger der, men den kommer liksom aldri nærmere. Av og til drar tankene på vide vandringer, og andre ganger leter jeg opp delmål på land for å få følelsen av at det går fremover, og hver gang skjer det samme: Den vesle, knapt synlige prikken vokser og kommer nærmere og til slutt ligger den bak meg.
Denne og mange andre flotte turer ligger og venter på padlere som tar turen til Bygdin.

Litt generelt om padling på fjellvann

Padling i høyfjellet, i alle fall i Jotunheimen, har ikke vært spesielt utbredt. Noen har gjort det, både i kano og kajakk, men mange er det ikke. Å se en kajakk på vann som Bygdin eller Gjende har vært nokså uvanlig, men i det siste er det ting som tyder på at dette er i ferd med å endre seg noe, og det er gledelig – for dette er friluftsliv på sitt beste!
Det er mange som er raske med å heve pekefingeren og fortelle hvor farlig det er å padle i høyfjellet. «Padle på Bygdin? Vet du ikke hvor kaldt det er?» «Hvis du går rundt utpå der, er du sjanseløs!» Osv. Det har ikke manglet på slike og lignende advarsler blant folk som skeptisk har bivånet sjøsettingen av kajakkene oppe i fjellet. Men til tross for den skepsisen en del virker å ha overfor padling på kalde fjellvann, føles det ikke som noe farlig eller ­spesielt risikofylt. Respekten var stor og påtagelig før den første turen, og selv om den fortsatt der i rikelige mengder, har den blitt rasjonalisert ned en god del.
Ja, vannet er iskaldt, selv midt på sommeren. Været er skiftende. Bølgene kan bli ubehagelig store. Hjelp fra utenforstående kan være langt unna, og mobildekning finnes ikke alle steder. Men på den andre siden er avstandene til fast grunn nesten alltid relativt korte, og med få unntak kan man komme seg i land over alt. Har man tilstrekkelig erfaring, kunnskap og utstyr, er det ingen ting som tilsier at padling i høyfjellet ikke kan være en trygg og givende aktivitet.

Generelle tips

Jotunheimen og tilgrensende områder har en rekke store og mellomstore fjellvann som kan by på flotte padleopplevelser. Det som likevel gjør Bygdin og Gjende ekstra spesielle, er at man her kan benytte båten til å realisere fjellturer som ellers ville vært vanskelig eller umulig. Man kommer til steder som ingen bilvei eller sti fører til, og båtene som trafikkerer disse sjøene stopper heller ikke her. Man er også uavhengig av sesong og rutetider som disse rutebåtene opererer etter. Apropos båter: Det er viktig å vise hensyn til disse. Man bør holde god avstand og være klar over at disse kan generere relativt store bølger, noe jeg fikk erfare en gang jeg rotet meg altfor nær «Bitihorn» i jakten på et bilde. Da jeg skjønte at det kom til å bli noen sværinger av noen bølger i kjølvannet av båten, rakk jeg så vidt å få på dekselet foran linsa og ta et godt grep rundt padleåra før «vannveggen» slo innover kajakken og etterlot en søkkvåt fotograf. Så hold god avstand til rutebåtene, både for de som kjører båten og din egen skyld.
Vi forutsetter her at man har den nødvendige kunnskapsballast før man legger ute på slike fjellvann. Har man ikke det, men ble inspirert av tekst og bilder, anbefaler vi å ta kontakt med lokale padleklubber eller melde seg på et av de mange padlekursene som arrangeres.
En annen ting vi bare så vidt har berørt i denne artikkelen, men som er så flott med turpadling at man blir nærmest litt bortskjemt, er alt som får plass i for eksempel en romslig turkajakk, og det beste av alt: Det må ikke bæres på ryggen. En ekstra flaske brus? Bare det er plass så går det bra. Vektforskjellen merkes marginalt. Vi har snakket med folk som har tatt med seg telt, klær, soveposer, ski, film og fotoutstyr, klatreutstyr, masse god mat samt lesestoff, og det på en og samme tur.
Til sist vil vi fremheve den variasjonen i belastning på kroppen som best kan illustreres ved en tur jeg hadde innover Gjende. Hele Gjende ble padlet i en økt, riktignok under meget gode forhold, og vel fremme i vestenden av vannet var armer og skuldre mer enn forsynte, men til gjengjeld var de stive beina overlykkelige over endelig å kunne bevege seg en tur opp til Svartdalspiggane. Vel nede igjen begynte beina å bli signe og såre, men det beste var at nå var det ingen lang returmarsj som ventet. Bena fikk hvile, mens armene på ny var klare for dyst.

Det blir definitivt mange padleturer i fjellet i årene som kommer, uten spesielt kritiske tanker på hvor mange kilo som blir med i bagasjen.

Overnattingssteder langs Bygdin

• Fondsbu
• Torfinnsbu
• Bygdin Fjellhotell
• Eidsbugarden Hotell

Flere bilder