Archiv - Nach Datum
Archiv - Nach Aktivität
Archiv - Nach Geografie
Peakbookfreunde
Lieblingstouren
- Beste Jotunpåske siden 1975, året før jeg ble
- En "miniroman" med tittel "Fantastiske
- Herlig romjulsrevansje på Fresvikbreen og andre
- Da Gravdalstinden ble et begrep
- Gjertvasstind - øverst på pallen
- Endelig Lyngsalpene - og for en tur!!!
- Tyinfjellas smellvakre påskeegg!
- To slappfiskers "vinterdrøm" om Kongen av
- Gjennom Stølsheimen fra Ortnevik til Voss
- Jiehkkevárri - endelig er du min også!!
Tyinfjellas smellvakre påskeegg!
- Datum:
- 31.03.2023
Jeg og Morten hadde forgjeves prøvd å få til en spontan langtur til Uranostinden i februar eller mars fordi jeg er misunnelig på turen han og Sindre hadde i februar 2021. Men godværet kom for brått på de gangene det kom, og jeg satt fast i obligatoriske jobbmøter eller jobbseminarer. Mens påsken gradvis nærmet seg og "vi får prøve igjen neste vinter" hadde blitt vedtatt begynte jeg mer og mer å fantasere om å telte mutters alene på Uranosbreen. For som nevnt før, det ER noe med Tyinfjella! Merkelig i grunn, det er jo langt mellom 2000-meterne her, de er rett og slett få, som Thommesen beskrev i en av delområde-bøkene sine: Jotunheimens villskap er her i ferd med å dø ut. Til gjengjeld er flere av tindene ikoniske, og det bare ER noe med stemninga. Er det den gode >>>
Drømmen om Hjelledalstind i vinterskrud
- Datum:
- 21.03.2022
Vinteren 2022 blir aldri noen favoritt hos meg, men tross masse motgang i livet så gikk en litt over 20 år gammel guttedrøm i oppfyllelse: Hjelledalstinden besteget i knallvær på vinterføre! Akkurat på måten jeg hadde fantasert om helt siden jeg så panoramabildet mot Hurrungane derfra i Thommesen-boka, boka man tydde til i mangel av Glittertind Forlag, lysår før peakbook sin tid. Bildet var fra en tur av de sjeldne, skikkelig vinterbilde i drømmevær. Den som kunne oppleve noe sånt! At denne kremtoppen bare er 1989 moh og dermed havner utenfor det gode 2000-meterselskap har jeg aldri brydd meg om, snarere tvert imot. De som kjenner meg i fjellsammenheng har nok hørt meg snakke med lengsel i stemmen om denne lillebroren til Falketinden titt og ofte. Og alltid med min hang til å >>>
En personlig rapport om sorgprosess og gjensyn med heimen
- Datum:
- 17.04.2021
'''Kapittel 1. HVORDAN KJÆRLIGHETSSORG KAN VELTE FJELLMOTIVASJONEN (De som kun vil lese selve turbeskrivelsen får bla videre til kapittel 2)''' (Bakgrunnsmusikk til Kapittel 1 bør være A thing about you av Roxette) Det er lenge siden jeg var en fjellets mann... På Store og Vestre Rauddalstinden sto jeg 9. august i fjor, en alldeles nydelig sommerdag, kanskje den fineste sommerdagen jeg noensinne har hatt blant de høye tinder. Siden den gang har jeg ikke rørt store fjell, og ikke engang vært i stand til å drømme om dem eller planlegge nye framstøt. Fjellet som har vært mitt livs kjærlighet sammen med skogen siden 15-årsalderen! Hva har skjedd med meg? Eller rettere sagt: Hva har hendt meg? For meg har jo fjellet aldri vært ei moteriktig periodegreie, jeg har aldri vært den som skulle >>>
Falketind og Stølsnostind, mitt livs verste tur!
- Datum:
- 31.05.2008
Eller rettere sagt fra klokka 22.30 fredag 30.05, fra Hjelle i Øvre Årdal. Hadde planer om å kalle artikkelen for Årdalsfjella i mitt hjerte, men selv om det er en veldig sann setning dekker den ikke virkeligheten i dette tilfellet! Jeg tok meg vann over hodet og vel så det. Fikk ikke sove noe særlig natt til fredag fordi jeg fantaserte om dette turprosjektet. I tankene så jeg for meg soloppgang på Falketind. Så naiv kan man bli, og jeg burde kjenne min begrensning og vite bedre. Hadde selvsagt ingen sjanse til å rekke det, da måtte jeg råkjørt og starta fra Hjelle mye tidligere og vært mye lettere i kroppen. I tillegg var sekken veldig tung, sikkert 25 kg med skiene på. Man kan si at det er dumt å bære for tung sekk, men som feks askogvoll har vært inne på i en Gråhø-rapport >>>
Uranostind og Falketind
- Datum:
- 14.10.2006
Dette ble årets flotteste tur i heimen for meg. Til tross for enkelte skyer var været såpass gnistrende at snøen på toppene fikk Jotunheimen til å se nyskapt ut, altså akkurat som jeg elsker den Smile Første turen gikk opp til Søre Uranostind. Meninga var å gå eggen til topps på stortoppen, men det var det bare kompisen som klarte. Jeg snudde fordi jeg følte grensa ble nådd ved å skreve på eggen med et bein dinglende i hvert stup, og en sekk på kanskje 15 kilo på ryggen. Hadde den enda vært vannrett... Kompisen venta 5 kvarter på toppen mens jeg måtte gå en lang omvei halvveis ned mot Urdadalen. Herlig var det å komme til topps, toppeggen er bare morsom. Måtte le da jeg så ned på den særdeles sprekkefylte Uranosbreen, jammen et flott eksempel på en snill og sprekkefri >>>