Hårreisende tur med DNT til Storstyggesvånåtinden (12.07.2014)  

Tittelen på denne turen kunne like gjerne ha vært "Elektrisk stemning med DNT til Storstyggesvånåtinden". Forklaring følger her, i bildeform:

Men mer om det senere! Da jeg fikk vite at DNT Gudbrandsdalen arrangerte tur til et fjell i et område av fjellnorge jeg enda hadde til gode å besøke, fikk jeg kastet meg rundt og kort tid etter var et lite turlag spikret. Det var på tide at jeg fikk benyttet DNT-medlemskapet mitt til mer enn lesing av Fjell og Vidde!

Kjørte fra Vågå litt over halv sju, og på Sel parkerte jeg og hoppet i bilen til May Britt som kom kort tid etter. Der var også Helga. Etter en times kjøring ankom vi Hjerkinn. Det viste seg at vi hadde beregnet vel god tid, og vi måtte dermed vente en halvtime på bussen. Det gjorde i grunn ingenting.

Vel fremme på Snøheim møtte vi resten av turfølget og turlederen vår. Det var visstnok rekordoppslutning på turen (som hadde blitt arrangert flere år på rad) - hele 30 to-bente og to fire-bente. Etter litt kort informasjon bar det i vei på den forholdsvis lange anmarsjen. Været var godt, og folk gikk lettkledd og nøt sola. Toppen så vi i det fjerne, men det så i alle fall ut som et overkommelig turmål, selv om eggen så litt bratt ut.

Vi fulgte rød-stien som går inn til Langvatnet og videre til Åmotdalshytta et godt stykke, før vi skrådde ned mot foten av fjellet. Svoni ble steingått med påfølgende våte støvler som resultat. Det var fremdeles greit vær, men inn fra nordøst kom det sigende noen ganske mørke skyer, og dagens mål så med ett mye mer truende ut.

En skive og en kopp kaffe ble inntatt etter elvekryssingen. Folk begynte nok allerede her å ane at været ikke kom til å være helt på vår side på denne turen. Og ganske rett etter avmarsj fra lunsjstedet hørte vi det første tordenskrallet. I stigningen oppover kom tordenværet nærmere og nærmere, og da det begynte å flate ut litt, ble det av turleder besluttet at vi skulle sette oss ned å se an været. Det var forsåvidt koselig, men etter kort tid kom regnet. Mange av oss ble etterhvert litt frosne, og det var flere (meg selv inkludert) som ikke hadde med regnbukse. Lekse lært!

Etter en stund sa jeg litt spøkefullt - "Ja, nå skulle vi hatt en Jervenduk!" - hvorpå to av turdeltakerne trekker fram hver sin duk. Vi var seks stykker under "min" duk, og stemningen ble etterhvert svært god, på tross av tordenværet som kom nærmere og nærmere. Det var her vi så den statiske elektrisiteten i praksis - håret reiste seg bokstavelig på hodet til en del av turdeltakerne. Et merkelig skue. Jeg har hørt om folk som har fått en skikkelig smell av metallgjenstander som har "løst ut" elektrisiteten høyt til fjells, og var forsåvidt glad for at det ikke ble tilfelle i dag. Etter en liten stund lettet det litt, og vi kunne skimte sola ikke langt unna. Dette var dog bare et stille før stormen. 3 minutter senere kom haglskuren. Det så overhodet ikke ut til å ble bedre med det første, og det ble derfor besluttet å avbryte turen.

Returen til Snøheim gikk problemfritt for seg, men flere av oss var gira på å rekke 15.30-bussen fra Snøheim og skrudde derfor opp tempoet. Skuffelsen var derfor stor da min gruppe returnerte 15.20, bare for å finne ut at bussen var full og at det ikke kom flere busser. Vi måtte pent vente til 17.30. Vi døyvet våre sorger med en Munkholm og diverse fjellektyre på Snøheim (jeg koste meg med en bok om Utladalen).

Vi stilte oss opp utafor Snøheim 40 minutter før neste buss, bare for å være sikre på å komme med. Det gjorde vi heldigvis, og mens vi sto der ute, begynte hårene igjen å reise seg på hodene våre. Det var fremdeles noe i lufta, med andre ord.

Dette var i grunn en fin tur med godt selskap, men jeg må innrømme at det var litt surt å ikke nå toppen. Men jeg kommer forhåpentligvis tilbake til Dovrefjell om ikke så lenge! Og da blir regnbukse og jervenduk med på turen...

Edit: i ettertid fant jeg ut at min mor hadde vært på Snøheim omtrent samtidig med meg denne dagen, uten at vi visste om hverandre. Snakk om knallgod kommunikasjon!