Søreggen til Uranostinden (03.07.2018)
| Turlengde | 11t 25min |
|---|---|
| Distanse | 16,1km |
| Høydemeter | 1157m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Slingsbytinden (2028moh) | 03.07.2018 |
|---|---|---|
| Uranostinden (2157moh) | 03.07.2018 | |
| Uranostinden S1 (2037moh) | 03.07.2018 | |
| Uranostinden S2 (2048moh) | 03.07.2018 | |
| Andre besøkte PBE'er | Koldedalsvatnet p-lomme (1200moh) | 03.07.2018 |
Uranostinden
Uranostindtraversen er en tur jeg har kikka på med stor beundring i lang tid. Spennende, vakkert og utfordrende. På tur hjem fra Skottland sendte jeg en melding til Fredrik for å lufte stemninga, som ikke var alt for optimistisk etter en hard helg med Sommerfest. Da han så værvarslinga neste dag var tonen en annen, og vi pakka sammen det vi hadde av klatreutstyr. I tillegg avtalte jeg middag hos pappa i Kongsberg, der vi skulle hente noen ekstra kamkiler. Her fikk vi servert grillmat i alle former, og spiste oss gode og mette. På vei fra Kongsberg til Tyin, fikk vi øynene opp for Tekslehogget på veien over til Prestfoss (Tekslehogget realiserte vi seinere på året).
Vi kjørte til veis ende ved Koldedalsvatnet, begeistret over utsikten til Uranostinden langs Tyin, og til Falketind innover Koldedalen. Fulle av begeistring slang vi opp teltet på en skrå og ujevn teltplass rett ved elva, men fikk allikevel godt med søvn i løpet av natta.
Selve turdagen startet med å prate med en som skulle på rekognoseringstur til S2. Uten klatreutstyr hadde han ingen forhåpninger om å fullføre hele traversen, men skulle vurdere det omhanfølte det var trygt. Uansett kom vi i gang rundt en halv time seinere. Siden dette var vår første tur der vi skulle klatre naturlig sikret, tok vi med oss full rack. To sett kiler, og kamkiler i de fleste størrelser. Vi visste at klatringa ikke var teknisk krevende, så vi brukte det som en tur for å bli vant med å bruke sånt utstyr. Resultatet var tunge sekker, og for meg som ikke hadde kommet i sommerform etter vinteren enda, blei det hardt oppover bakkene. Været og utsikten var upåklagelig, så jeg nøt igrunn å slite litt.
Opp langs bakkene til S2 fikk vi utsikt til Hurrungane, og vi ble for alvor gira på å komme oss til sørryggen til selve Uranostind. Det siste stykket opp til S2 begynte å bli smått luftig, så her var det bare å få tunga rett i munnen. Vel oppe fra de første klyvetakene så vi at den siste kneika var like grei å sikre. Da fikk vi prøvd oss på sikring i felten før eggen begynte for alvor. Satt en solid standplass, og kom oss trygt over dette opptaket. Her valgte vennen vår fra tidligere å snu, for det ville ikke være hensiktsmessig for han å fortsette.
Uranostinden ser helt utrolig massiv ut fra denne toppen, og det var med skrekkblandet fryd jeg tenkte på at der skulle vi opp. Selv om selve eggen bare er omtrent 100 høydemeter, ser det ut som langt mer. Videre bort til eggen starter var ikke noe problem, og det var bare å glede seg til å sette i gang med eggen. Vi valgte å gå et stykke usikret, før vi begynte med løpende mellomforankringer når vi fant det for godt. Det varte ikke lenge før vi valgte å gå over til vanlig taulagsklatring. Rutevalget var relativt greit. Kiler og kamkiler som sitter som støpt signaliserer om man er på riktig vei. For det meste holdt vi oss på vestsiden av selve eggen. Kanskje mer teknisk krevende, men mye mindre eksponert.
I et parti kløv Fredrik avgårde uten tau, mens jeg følte jeg satt meg litt fast reint psykisk. Det løste vi med at jeg kastet tauet opp etter han, og han fikk mekka en liten standplass som jeg kunne klatre etter i. Utenom det gikk turen uten problemer. Fredrik ledet de to siste taulengdene før toppen veldig bra, og som andremann var det bare å nyte været og omgivelsene mens man koste seg med tanken på å fullføre Uranostraversen.
Oppe på toppen var vi overrasket over at vi var helt aleine. Vi hadde sett noen på toppen mens vi klatret oppover, men disse så vi på vei ned breen når vi bikka kanten. Annet enn vår venn på S2 var dette de eneste menneskene vi så hele dagen. Helt ekstremt med tanke på været som var. Vi tok en del bilder, skua bittelitt etter Gaustatoppen, men kikka mest på Hurrungane på andre sida av Utladalen. Fantastisk fint skue.
Etter en stund fant vi ut at vi måtte gå nedover igjen, men før vi gikk ut på breen fløy vi selvfølgelig opp på Slingsbytinden. Et lite sus av historie her oppe, man føler seg litt underlegen pionérene fra 1800-tallet som føy her i utstyret og kunnskapen man hadde på deres tid.
Vi slang på oss breutstyr, og gikk nedover breen. Uranostindens profil blei et bra blikkfang nedover her, og ellers var det bare å nyte det flotte rundskuet vi hadde ellers. Etter en noe langdryg brevandring, fulgte en enda drygere vandring ned til Koldedalsvatnet. Her feira vi med Ben Nevis whiskey. Vi flyttet teltet noen meter til en langt bedre teltplass, og la oss med utsikt til morgendagens mål – Falkteind. Takk for turen!!
| Starttidspunkt | 03.07.2018 10:13 (UTC+01:00 ST) |
| Sluttidspunkt | 03.07.2018 21:39 (UTC+01:00 ST) |
| Totaltid | 11t 25min |
| Bevegelsestid | 5t 58min |
| Pausetid | 5t 26min |
| Snittfart totalt | 1,4km/t |
| Snittfart bevegelsestid | 2,7km/t |
| Distanse | 16,1km |
| Høydemeter | 1156m |
Kommentarer