Jostedalsbreen på langs (09.05.2017)

Jostedalsbreen på Langs

Etter en vellykket påskeskitur over Hallingskarvet i fjor, begynte «fast» turkompis Gedded og jeg å se på muligheter for vårskiturer på starten av 2017. Vi kom fort over Jostedalsbreen på langs som et godt alternativ, og begynte relativt fort å planlegge denne turen. Et par kartkvelder og litt utstyrsinnkjøp seinere, begynte ting å falle på plass. Det viste seg at ei tidligere klassevenninne av Fredrik, Sofie, også ville være med på turen, så da blei vi 3 på tur!

8. Mai begynte Fredrik og jeg turen mot Vestlandet fra Ormåsen, samtidig som Sofie gjorde noen ærender hjemme i Sykkylvenområdet. Vi tok oss god tid vestover, for vi hadde mye tid til overs. Handlet blant annet inn noe tau i Hemsedal, tok en turiststopp ved Bordund Stavkyrkje, og handlet burger og diverse i Sogndal. Etterpå møtte vi Sofie på parkeringsplassen i Supphella, og parkerte igjen golfen hennes der, som eneste bil på parkeringsplassen. Satt også igjen cola og smågodt som en liten motivasjon oppe på breen. Sofie har hytte ved Liavatnet, så vi kjørte dit for å sove der. Spiste deilig taco på kvelden, og snakka litt om turen og forventingene. Den hjemmespikka sleiva vi øste tacokjøttdeig med blei også et samtaletema rundt bordet. Vi la oss med høye forventninger på kvelden, og sov relativt lite før alarmen vekte oss alle på mårrakvisten.

Vi kjørte bort til Sota Sæter, og tok på oss utstyret. Det var spennende å prøve ut pulkepatenten min: Et akebrett festet til sekken med pakkehyssing. Fungerte overraskende bra på parkeringsplassen, så det skulle bli spennende å se åssen det virka oppe på breen. Sofie fikk også testa nytt utstyr, og satte feller på de splitter nye Cecilie Skog skia sine. Forøvrig var skoa også uprøvd før turen. Spenstig!

Innover mot mysubytta gikk vi på gamle skiløyper, som var delvis smelta bort såpass seint som mai. Blei mye av og på med skia i starten, men da vi kom til et greit område, prøvde jeg pulken for første gang. Tok på meg klatresele og festet pulken i utstyrsløkkene, så heiv jeg sekken i akebrettet. Gikk ganske bra på flatmark, men pga av avsmeltinga veltet den mye i de skeive skiløypene. Endte med å ta den på sekken videre innover. Ved Mysubytta kom Sofie på at hun hadde glemt skje, så vi spikka en pinne her før vi kom over tregrensa. Fortsatte videre oppover dalen i greit tempo, og da det flata ut fikk vi for alvor prøvd pulken. Da gikk både sekken min og Sofie sin oppi, og det var overraskende greit å gå med begge kolliene! Pulk var tingen as.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Etter en liten pause vel Slæom, fortsatte vi mot Kupvatnet der vi planla å sette første camp. Det var fantastisk flott innover dalen fra Slæom, og vi storkoste oss generelt sett innover. Leir blei satt i enden av Kupvatnet, med innsteget til selve Jostedalsbreen kun et par hundre meter unna. Real turmat og snabb blei inntatt, før vi sovnet ganske fort. På morgenen fikk jeg prøvd meg på en 1000-kaloriers havregrøtporsjon, noe som jeg etter litt psykisk blodslit fikk tvingt i meg.

© Vemund Mathiesen

Dag 2 startet med at vi bandt oss inn i tau opp på breen fra Kupvatnet, mest bare for å prøve oss på å gå i taulag før Småttene, som vi hadde planer om å nå i løpet av dagen. Det gikk relativt sakte opp de 300 høydemeterne fra vannet, men etter litt styr var vi oppe på toppen av «brefallet». Nå sto vi inne i ei tjuk tåke med relativt dårlig sikt. Her gikk tau og to sekker igjen i pulken, som nå var litt tyngre å dra pga. noen cm. våt nysnø på breen. Fikk nå vårt første møte med mennesker, så en snøscooter noen hundre meter unna. I ettertid fant vi ut at det mest sannsynlig måtte være bremålinger som blei utført. Det gikk trått i føret vi hadde, og skiene klabbet en god del. Brukte mye lenger tid enn planlagt fram til toppen det østre bredfallet ned til Lodalsbreen. Vi var optimistiske, og prøvde oss på nedkjøringa til Lodalsbreen, selv om vi hadde nær null sikt. Etter noen høydemeter, var jeg plutselig få meter ovenfor en bresprekk. Fikk heldigvis svingt unna, og vi bestemte oss ganske fort for at vi skulle slå leir før vi evt. prøvde nedkjøringa i bedre sikt neste dag.

© Vemund Mathiesen

Dag 3 våknet vi til strålende vær, og utsikt til Lodalskåpa som stakk opp fra noen tåkeskyer rundt selve fjellet. Småttene nede i dalen så også voldsomt ut, og vi gledet oss til å starte på dagen. Først en ny psykisk prøvelse med havregrøten. Gikk til slutt i dag også. Nedkjøringa gikk fint, og da vi kom fram til Småttene, var det plutslig sommertemperatur i lufta. Fikk dratt av oss en del klær, og bandt oss på nytt inn i tauet. Gikk egentlig bra oppover småttene, den eneste utfordringa blei en snøkam vi måtte krysse med ganske dype sprekker på begge sidene. Med rolig framgang gikk også dette fint, bortsett fra at det ene stegjernet til Sofie løsnet midt utpå eggen. Det ordnet seg etter litt konsentrasjon, og alle kom seg helskinnet over. Raste masse løsmasser og is fra fjellsidene her nede i varmen, så vi begrenset tiden i småttene mest mulig. Neste mål var Ståleskaret, der vi skulle legge igjen utstyret og begi oss ut på Vestlandsdronninga – Lodalskåpa. La igjen alt vi hadde bortsett fra stegjern og isøkser, og begynte på bakkene oppover. Sofie, som hadde vært pjusk hele dagen, innså at det ikke kom til å gå å komme seg helt til toppen, så hun satt seg og ventet ca. 100 høydemeter etter vi starta på bakkene. Fredrik og jeg fortsatte fort opp til Velsekåpa, og beskuet herfra Lodalskåpa inne i en tåkedott. Spennende. Det gikk fort fra Veslekåpa bort til innsteget.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Vel framme ved innsteget tok vi oss et par runder med oss selv. Skulle vi virkelig opp her? Det så jo helt sinnsykt bratt ut? Etter et par minutters vurdering fant vi ut at vi fikk prøve, og begynte å sparke oss oppover veggen. Fredrik var førstesparker, og lagde gode spor til meg. Jeg var ganske skeptisk til brattheten, og da vi etter rundt 30-40 høydemeter kom til et hardt parti i snøen, fant jeg ut at jeg ikke kom til å komme lenger opp. Fredrik kunne berolige med at der han var begynte det å slake ut, men jeg hadde forsåvidt kommet fram til at det var stopp her for min del. Sa jeg skulle vente ved innsteget. Begynte å sparke meg sakte nedover, mens Fredrik forsvant ut av syne. Jeg brukte god tid nedover, og da jeg var 10 meter over innsteget, kom en strålende fornøyd Fredrik nedover fra toppen. Han hadde ikke hatt noe sikt på toppen, men han hadde jo vært på Lodalskåpa! Omtrent likt ankom vi innsteget, og fortsatte tilbake mot Velsekåpa. Litt nede i bakkene etterpå fikk vi dekning, og Fredrik fant ut at han muligens måtte melde seg på noen eksamener og diverse. Jeg gikk videre ned til Sofie mens han filket med det. Hun hadde fryst litt, men var ved godt mot. Fredrik kom noen minutter etterpå, han hadde satt noen venner på saken. Fra Ståleskardet gikk vi opp mot Brenibba, og satte leir rett under. Fredrik og jeg suste opp på Brenibba før vi dro ned til teltet og la oss til å sove med god samvittighet.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Dag 4 skulle bli slitedagen. Vi planla å gå helt til Bings gryte, en etappe på over 3 mil. I det været vi hadde, skulle dette vise seg å bli en kjedelig etappe. Ca. 50 meter sikt gir ikek store motivasjonen, og vi gikk egentlig og gleda oss til hver sjokoladepause, som var hver time. Fredrik fikk jobben med å dra pulken med sekken til Sofie, og jeg tok noen småting fra sekken hans i min. Pulken var forferdelig tung å dra i snøen, så Fredrik kom nok dårligst ut i utstyrsfordelina denna dagen. Etter ca 25 kilometer kom vi plutselig ut av tåkehavet, og utsikten blei rett og slett formidabel. I forhold til den sikten vi hadde hatt resten av dagen, var detta noe helt utenom det vi hadde drømt om. Samtidig fikk vi dekning, og fikk meldt fra til fjern og nær om at alt gikk bra med oss. Tok noen bilder, og nøt de siste 6 kilometerne til Bings gryte. Fant ut at vi skulle avslutte dagen med å gå opp den siste kneika her, for å gjøre starten på neste dag litt bedre. Veldig verdt det. Fikk mange flotte bilder av leirplassen på kvelden, med Hurrungane i horisonten. Jeg fikk ei kald natt i fuktig sovepose, og brukte litt tid på å få varmen morgenen etter. Heldigvis kom den fort da jeg så utsikten på yttersida av teltet! For et syn. Bare å gjøre seg klar til å nyte neste dag.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Dag 5 startet med en kjempemiss. Vi gikk glatt forbi trepunktsgrensa mellom Jølster, Sogndal og Juster, som er kommunetoppen i Sogndal. Dette visste vi dessverre ikke før vi kom hjem igjen. Dårlig research, som gir oss ei voldsom strafferunde en gang i framtida. Jaja, ikke dumt sted å gå på strafferunder. Freste ned mot Supphellnipa i slak utforbakke, og her bestemte vi for å pakke sammen fellene for første gang på turen. Opp til Supphellnipa nærmest løp vi, og her fikk vi virkeligsmake på det søte liv. Vindstille og 360° panorama. Her brukte vi masse tid på fotografering og livsnyting, før vi fortsatte mot Flatbrehytta. Nedover breen var det bare å nyte livet mens man suste nedover. Ingenting å utsette på denne utforkjøringa! De siste høydemeterne mot Flatbrehytta var derimot veldig bratte, og vi tok av oss skia. Jeg mistet den ene skien i nedstigninga, og fikk litt hjertet i halsen. Heldigvis stoppet den på mirakuløst vist helt på kantet av en bakke, så det var grei å redde! Tok noen bilder ved Flatbrehytta, før vi starta på bakken mot Supphella. Her gikk skia på ryggen, og det var bare å ta seg god tid i snø opp til hoftene. Blei litt stressa av alle sørpeskredene som gikk nedover Tyskarbotn, men heldigvis kom vi fort opp på en egg der vi følte oss relativt trygge mot de verste skredene.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Det blei gradvis varmere nedover fjellet, og da vi kom av snøen var varmen ekstrem. Heldigvis gikk det fort nedover, og vel nede ved golfen var det bare å få av seg tøyet og nyte coca cola og smågodt. For en tur det hadde vært! Nå var parkeringsplassen full av biler, men overraskende nok var det eneste tegnet til liv vi så på turen vår scooteren på dag 2. Merkelig. Vi traff vel bra med å ha gått turen midt i uka eller noe. Underfundig var det iallefall. Spiste pizza vi mista på gulvet på hytta til Sofie, før vi sov ei natt til i Liabu. Deretter gikk turen tilbake til Ormåsen, kjempefornøyde med en helt perfekt tur over Jostedalsbreen. Takk for turen!

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Start date	09.05.2017 09:59 (UTC+01:00 DST)
End date	13.05.2017 15:26 (UTC+01:00 DST)
Total Time	101h 26min
Moving Time	26h 38min
Stopped Time	74h 47min
Overall Average	1.0km/h
Moving Average	3.7km/h
Distance	99.7km
Vertical meters	3,306m