Fulltreffer til Troms' tak (15.07.2016)  

Jiehkkevárri - Troms' tak

I sommer, som alle andre somre, hadde jeg bestilt ferie til familien i Salangen. I år skulle jeg være her i 10 dager, og måtte få mest mulig ut av disse. Lekte med tanken om å bestige Jiehkkevárri i løpet av oppholdet, men da måtte været klaffe, og jeg måtte få med meg noen fjellvante å gå med. Det startet med at jeg sendte en notis til Dag om at jeg ønsket å komme på toppen. Fikk et skeptisk svar fra han, som ikke er altfor glad i alpint terreng. Han hadde ikke ferie, og jobbet for det meste de dagene jeg var nordpå. Samtidig begynte Arne-Vidar på turen sin fra Oslo, hvor han skulle bestige alle fylkestoppene han manglet mellom Oslo og Troms. Etter å ha forhørt meg med han også, fant vi ut at fredagen hadde Dag fri, og Arne-Vidar hadde kommet seg nordover. Værmeldinga så litt så som så ut, men vi satset på å ta turen på fredag. Arne-Vidar kom til Salangen torsdags kveld, etter å ha vært innom Oksskolten tidligere på dagen(!). Nå begynte leitinga etter utstyr. Vi leste at vi burde ha litt diverse breutstyr, så vi samlet det vi kunne finne. Det endte på to par stegjern, et tau, ei klatresele og tre isøkser. Jaja, det fikk vel holde. Vi satte avreise til 10:00 på lørdag fra Salangen, fordi Dag hadde noen småting å fikse på jobben på morgenen.

Klokka 10 ble jeg plukket opp av Arne-Vidar og Dag, og vi startet den litt over 2 timer lange kjøreturen til Holmbukta. Vi tenkte at et par stegjern til hadde vært kjekt å ha, så Arne-Vidar ringte Domus Sport på Setermoen, og der hadde de litt forskjellig inne. Da fikk vi kjøre innom og handle. Det endte med et par stegjern til meg, noe jeg kommer til å ha bruk for seinere. Dag brukte litt ekstra tid inne i butikken mens Arne-Vidar og jeg ventet utafor, og plutselig kom han ut med splitter nye fjellsko. Ambisiøst å gå inn skoene på en tur som vi skulle ut på. Samtidig handlet vi inn sjokolade og brus til turen. En noe nervøs gjeng satte seg i bilen og fortsatte nordover. Vi ankom Holmbukta, pakket om sekkene, og vendte nesa i retning Tverrelva ca. 12:50 på dagen. Det var på dette tidspunktet uklart om vi kom oss opp, skyene lå rundt 1000 moh, og det ville vært uforsvarlig å sette ut på breen i tåke med våre kunnskaper.

© Vemund Mathiesen

Dag satte i gang i et forrykende tempo, og svetten rant oppover de første 4-500 høydemeterne. Vi fulgte Tverrelva på nordsida, på sporadiske stier. Omtrent hele veien gikk vi på morenerygger. Løst underlag som er tungt å gå i. Etterhvert vendte vi nordover og vekk fra Tverrelva, opp dalen vest for Holmbukttinden. Her ble det brattere, løsere, og enda mer sporadisk sti. Det endte med at vi siktet oss oppover, og gikk på. Det sier seg vel egentlig selv, men de foran må passe godt på at de ikke løsner steiner mot dem bakover i laget. Etter litt klyving på et berg rundt 800 moh, kom vi over det bratteste partiet. Vi hadde en matpause mens vi fylte flaskene, og beskuet videre rute. Med mindre man blir kreativ med flaskefyllinga, er dette siste mulighet å fylle vann. Iallefall var det det for oss, for her gikk vi inn på snøen som varte helt til toppen.

Inn på snøen fortsatte vi mens vi dreide mot øst. Det ble brattere og brattere, før vi kunne velge mellom to renner å gå opp i. Den ene var smal, men ikke altfor bratt, mens den andre var bredere og brattere. Skylaget lå ca. i denne høyden, så vi kunne ikke si hvilken som var best eller riktig fra der vi var. Vi bestemte oss derfor for å gå til vi kom opp til dem, og vurdere videre derfra. Vel oppe ved rennene så vi helt tydelige fotstpor i den østre renna, så vi satset på å gå denne. Senere viste det seg å være det mest krevende valget, men også det korteste og sikkert raskeste. Vi var litt skeptiske til hellinga, men det var ikke verre enn at det holdt å ha ei isøks å støtte seg til oppover. Snøen var såpass bløt at vi slapp å bruke stegjern.

© Vemund Mathiesen

Da vi kom opp på 1300 høydemeter gikk vi av snøen og tok oss en rastepause. Nå satt vi inne i tåka, og sikten var ikke mer enn rundt 50 meter. Vi hadde også noen psykiske utfordringer knyttet til høyden, og spesielt Dag skalv litt i buksene der han satt. Vi var inne på tanken om å snu, fordi vi var usikre på værforholdende videre, pluss at høyden var en utfordring. Etter en liten vurdering fant vi ut at vi skulle prøve oss opp til Holmbukttinden, og eventuelt snu der. Det så da tydelig ut som tåka var tynnere oppover? Vi gikk ut av snørenna og inn i steinura før vi fortsatte opp mot eggen til Holmbukttinden.

© Vemund Mathiesen

Da vi kom opp på eggen hadde vi kommet over de verste skyene, og plutselig åpenbarte Lyngsalpene seg. Vi fikk se målet for første gang i dag, og gjennom tåka skimtet vi profilen til Holmbukttinden. Dette går inn i huskeboka mi som favorittøyeblikket i mitt så langt korte fjellbestigerliv. Oppover eggen gikk jeg som et eneste stort glis, og jeg ble rimelig ivrig oppover. Arne-Vidar ga også uttrykk for at han koste seg. Dag på sin side var mer skeptisk, mens han jobbet seg oppover.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Vel oppe på Holmbukttinden tok vi noen bilder før vi bestemte oss for å fortsette mot Jiehkkevárri. Det så ikke problematisk ut å fortsette bortover mot toppunktet, og i været vi plutselig hadde fått ville det vært kjipt å snu etter en bakke på ca. 1650 høydemeter. Ned fra Holmbukttinden møtte vi på noen områder med is, men det var fortsatt ikke såpass at vi trengte å ta på oss stegjernene. Vi tok heller ikke på oss tau, selv om det ville vært det sikreste. Det var noen nygåtte spor vi fulgte over breen, så vi følte oss relativt trygge. Amatører på tur...

© Vemund Mathiesen

Bakken opp fra laveste punkt på breen mot høyde 1738 virket bratt fra avstand, og det viste det seg at den var også. Det var heldigvis ikke verre enn at vi kunne gå greit opp. I bunnen av bakken var en ganske saftig bresprekk, så det ville vært utrivelig å falle her. Vel oppe fortsatte vi over høyde 1738 i god tro om at jeg fikk en ekstra tegnestift på turen. Den var dessverre ikke registrert på peakbook, så det fikk jeg altså ikke. Nå har jeg da vært der. (I etterkant er toppen lagt til av en hjelpsom peakbook-bruker!)

© Vemund Mathiesen

En kort nedstigning fulgte, før vi startet opp til Jiehkkevárri. Etter å ha krysset et parti uten snø, startet siste og uendelige bakke opp til toppunktet. Her fikk jeg 3G-dekning, og hadde god tid til å sende litt bilder og forskjellig fra telefonen. Vi nådde det GPS’en ville ha til å være toppunktet, og tok bilder mens vi drakk toppbrusen. Helt fantastisk å stå på Troms’ tak og skue utover tåkeheimen under oss. Innimellom stakk noen tinder gjennom skylaget, og gjorde opplevelsen enda bedre. Det var tilnærmet vindstille på toppen, og sola varmet oss nok til at jakke (og egentlig også bukse) var unødvendig. Det var bare å nyte øyeblikket. Før returen gikk jeg innom det som så ut som høyeste punkt på brekuppelen, selv om det er vanskelig å si når man står der oppe.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Ned til Holmbukttinden igjen var det bare å ta innover seg inntrykkene mens man koste seg i sommersola. Skyene som lå under deg, de spredte hullene hvor man kunne se langt ned i Fugldalen, og de massive breformasjonene. En helt fantastisk opplevelse å gå her oppe. Tilbake på Holmbukttinden tok vi noen flere bilder og startet nedover eggen.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

På returen valgte vi å følge snøbeltet fra Holmbukttinden. Dette viste seg å være det riktige valget. Det var bare å la det stå til nedover, vi kunne omtrent skli nedover hele veien. Ved 1400 høydemeter var vi igjen inne i tåka, og skulle ned renna. Her var det litt ekkelt med bekken som rant under snøen, men det gikk helt fint å komme seg ned.

© Vemund Mathiesen

Videre ned til grusen startet igjen ved 800 høydemeter hadde vi altså hatt sammenhengende snø fra Jiehkkivárri. Vannflasker ble igjen fylt, og vi startet på siste nedstigning i løs steinur. Igjen må man passe på å ikke løse ut stein på folket nedover, det er særlig lett å utløse masse når man går nedover.

Vi var slitne fra 400 høydemeter og ned, men en fantastisk utsikt og et bra vær gjorde turen adskillig lettere. Mestringsfølelsen var også enorm. Vi feiret med kjærlighet på pinne da vi kom ned til bilen, og fant ut at vi skulle spise mat på Shell Nordkjosbotn for å fullføre turen. Klokka viste at vi hadde brukt 9 timer og 10 minutter på turen, som absolutt ikke er ille. Vi hadde regnet med å bruke opp mot 13 timer. De erfarne gutta hadde tatt med seg skift til hjemturen, mens jeg bare hadde det jeg stod i. Derfor endte jeg i stilongs på turen hjem.

© Vemund Mathiesen

Rett før vi startet å kjøre, gikk et svært steinskred sør for Holmbukttinden. Vi hørte det buldret i en lang stund, og så støvskyen som dannet seg. Man føler seg rimelig hjelpesløs der man står og ser naturens vrede. Som Arne-Vidar sa: "Nattur'n er bruttal".

Alt i alt kan jeg konkludere med at nå må favorittfjellturen min må oppdateres. Det å starte en tur i dårlig vær, og ende med det været vi hadde på toppen, er en opplevelse jeg har hatt lyst til å erfare, og nå har jeg altså gjort det. Samtidig fikk jeg første skikkelige ferd på isbre (dog uten utstyr). Dessuten har jeg fått kjøpt meg splitter nye (og fortsatt ubrukte) stegjern! Takk for turen Dag og Arne-Vidar.

Start date	15.07.2016 12:50 (UTC+01:00 DST)
End date	15.07.2016 22:01 (UTC+01:00 DST)
Total Time	9h 10min
Moving Time	7h 19min
Stopped Time	1h 51min
Overall Average	2.0km/h
Moving Average	2.5km/h
Distance	18.7km
Vertical meters	2,315m