Tverrådalskyrkja (05.08.2014)  

Ble kontaktet et par dager i forveien av Dirk, med spørsmål om det ikke var på tide med en voksentur snart. Tverrådalskyrkja ble ganske fort valgt som mål, da ingen av oss hadde vært der før og sikkert bød på litt høydefølelse og lett klyving.

Dro avgårde fra Vågå rundt 0800 og var på Sota Sæter 0930. Etter litt ompakking dro vi avgårde. Deilig å gå på grei sti under store deler av innmarsjen, men det er en ganske lang sådan. Etter 2,5 timer var vi ved Fortundalsbreen, og tok på oss stegjern. Så forøvrig at vi hadde tatt med oss altfor mye breutstyr, men bedre føre var osv. Breen er nå så framsmeltet at det går greit også uten stegjern, men det fristet ikke å gå i den løse morene-uren langsmed breen. Rundet den bratteste delen ved breen, stæsjet utstyret vi ikke trengte under en stor stein og tok oss en matbit. Så startet vi oppover. Oppover møtte vi tre andre som også hadde valgt seg Tverrådalskyrkja som mål i dag, en som allerede var på vei ned etter å ha startet 0730, og to på vei opp som hadde startet en time før oss.

Veien opp her er aldri hverken utfordrende eller luftig. Etter knapt fire timer og rundt 1400 meter stigning sto vi på toppen, men ble foreløpig berøvet det helt store utsynet av tåka. Tok oss en brødskive til, og jeg tok den obligatoriske topp-colaen. Så fortsatte vi ut mot Søre. Vi hadde lagt fra oss sekkene på hovedtoppen, men oppdaget underveis at det var mulig å ta seg ned på skrå mot breen etter Søre og følge kanten ut, men da gadd ingen av oss å returnere for å hente sekkene. Etter en liten stund dukket også Steinkollen opp av tåka, og Dirk ble ikke nevneverdig imponert, så han bestemte å stå over dette lille høydedraget. Da gasset jeg på, og ikke lenge etter hadde jeg kommet meg både fram og tilbake. Eggen mellom Søre og hovedtoppen er morsom og tidvis luftig, men fast og fin. Jeg vil anslå at denne veien til toppen er hakket mer utfordrende for de med høydeskrekk. Og når Fortundalsbreen er såpass avsmeltet at man ikke behøver å gå på den, er det egentlig ingen grunn til å ta bakveien, med mindre man vil ta en rundtur.

Etter at jeg hadde fått igjen pusten på hovedtoppen begynte vi nedstigningen. Tåka hadde nå letta, så det ble også litt kikking på omgivelsene. Vi tok det ganske rolig nedover, spesielt i nederst del mot breen der det var en del løst. Stegjern på returen også. Så gikk vi på det vi kunne, men veien ned virket mye lengre enn på vei opp - desverre! Etter ganske nøyaktig 9 timer nådde vi bilen, med ganske verkende føtter! En cola på Sota Sæter ble inntatt før vi la kursen mot Vågå/Otta.

Takk for turen!