Vestre Memurutinder - solotur med tordenvær til dessert (26.07.2014)  

Reiste fra Turtagrø fredag kveld og la avgårde inn til Hellstuguåe for å ta natta der. Ettersom jeg ble alene var de vestre Memuretinder perfekt til en dagstur.

© Per Morten Brusveen

Selv etter gårdagens tur på Dyrhaugsryggen, og noe tunge bein, måtte jeg komme meg avgårde tidlig. Forventet ettermiddagsbyger og tordenvær utpå dagen i dag også. Satte på vekkealarm kl 5 for å komme i vei kl 6. Lettskyet vær og god temperatur selv om sola sleit med å komme over Leirhøe såpass tidlig. Startet rolig opp langs Hellsutuguåe og steinrøysa opp mot Veoskaret. Når jeg kom opp møtte jeg den varme sola, og jeg la kursen mot Nord for Store Mumurutinden Vesttoppen. Denne beskjedne toppen har jeg vært på før, mens Veobreatinden ned mot vest, ble stående igjen sist jeg var i omerådet pga. Så da "måtte" den tas med nå.

© Per Morten Brusveen

Så var det bare å legge i vei utover ryggen. Ikke det spenstigste terrenget, men flotte omgivelser med Memurubrean til venstre og Hellstugubrean og -tindene til høyre. Fint vær hadde jeg også!

V0, V1 og V2 er greie kuler på ryggen å spasere over, mens mer spennende opp til V3. Langs ryggen stopper plutselig en bratt hammer opp mot V3 veien videre. Jeg oppdaget raskt ruta til topps, men ettersom jeg var aleine tar jeg ikke sjansen på den. Dermed må jeg ned bratt og løs steinur, ca 150 meter, så runde toppen nede i sida og ta meg over til flanken til topps fra sør hvor spredte varder viser veien. Det jeg ikke visste/skjønte var at jeg kunne ta meg helt til topps i denne flanken. Jeg hadde tolket kartet som at ruta til topps fulgte eggen fra sørøst. Dermed måtte jeg ta meg dit via en hylle som var sperret av en steinblokk. Og dette var i grenseland skummelt, for her kunne jeg ikke falle. Fikk gode tak så dette gikk greit. Men så begynte spenningen. opp over eggen ble det raskt luftig, svært luftig. Et opptak nærme toppen var så luftig og eksponert at jeg ikke fatttet at dette kunne være riktig. Hadde ikke lest noe sted at det skulle være slik her. Jeg tenkte at jeg hadde klart å kløvet meg opp her, men ned igjen!? Det var for skummelt, ihvertfall uten noe utstyr og aleine. Dette kunne ikke stemme, så jeg bestemte meg for å komme meg inn i flanken mot sør igjen. Heldigvis. For her var det rett til topps. På toppen fikk jeg også se den luftige eggen mot sørøst fra andre sida, og jeg var svært glad for at jeg ikke hadde gitt meg i kast med denne. Unnet meg en halvtimes pause her i strålende og varm sol.

© Per Morten Brusveen

Eggen videre mot V4 var reneste motorveien, så ned 150 høydemeter mot 4,5 hvor halvparten ble brukt i snøflanken/breen. Gikk også for det meste i snøen opp til V5. Behagelig å gå "mykt" igjen. Fin topp V5, og jeg fikk god utsikt til V6 for første gang på turen. Hadde vært spent på om jeg skulle få med meg denne. Eggen ned sør mot V6 var jeg ikke interessert i aleine, det hadde jeg bestemt meg for på forhånd. Snøflanken/fonna mellom V5, Nord for V5 og V6 ville jeg studere nærmere, og den var noe bratt, som forventet. Jeg gikk ned i skaret mellom V5 og Nord for V5 for å se nærmere. Denne fonna hadde mange av trekkene til en bre hvor, pga. brattheten, jeg lurte på om det kunne være en sjans for bregleppe opp i toppen av fonna. Og det var bratt, og noen sprekker kunne anes under snøen nede i botn. Jeg måtte droppe V6. Veien rundt fra øst ble for langt også.

© Per Morten Brusveen

Kjapp tur oppom Nord for V5, og så motbakken opp på ryggen igjen mellom V4,5 og V4. I skaret mellom disse var det fint å gå ned flanken, med noen snørenner å skli på, til Hellstugubrean for returen til teltet igjen. Angret allerede at jeg ikke hadde tatt med meg V6, men nå var det for sent. Og når jeg nådde ryggen igjen fikk jeg en solid bekreftelse på at avgjørelsen uten tvil var riktig. For nå kom plutselig tordenværet! Jeg hadde ikke lagt merke til de mørke skyene som kom fra Memurudalen, og nå kom det etter meg. Jeg fikk det travelt ned steinura bort til snørennene, for å ta høydemeterne så raskt ned som mulig. Halveis ned sida tok regnet meg igjen og det buldret godt fra skyene. Jeg gjorde meg klar til å kaste stavene og isøksa jeg hadde med meg hvis været kom rett over meg og så konstant etter store steiner å stå i le for. Kom meg raskt ned på breen, og jeg holdt været på avstand ei stund. Langs breen følte jeg meg tryggere, men langt fra avslappet. Halvveis langs breen nådde tordenværet meg igjen, men det hadde delt seg i to og gikk forbi på begge sidene av meg. Over Hellstuguryggen på ene siden og over vestre Memurutinder på andre siden. Med det var nærme!

Når terrenget bikket nedover igjen mot Hellstuguåe var det stort sett lettgått langs brekanten. I nederste del dukket noen sprekker opp, og en plass havnet jeg litt for langt utpå breen. Jeg måtte hoppe over en 40 cm bresprekk, ikke bra. Men kontrollert og med største forsiktighet. Jeg tok veien lenger opp mot fjellet igjen, og resten gikk greit.

Var nede ved teltet igjen til kl 17, så 11 timer ca på tur. Med to lengre turer i kroppen, og regnbyger, var det like greit å ta kvelden allerede. La meg uten å spise middag og sov godt utover til neste morgen.