Over Ringstinder og Soleibotntinder med Sondre (13.07.2014)

Gjenforening og langtur over Ringstinder og Soleibotntinder

I juni fikk jeg melding av Sondre. Han lurte på om jeg ville være med på rekognoseringsturene han skulle gjennomføre før Hurrungane 2K maraton. En fin mulighet for meg til å sanke inn mange nye topper. Planen var denne dagen å sjekke ut nordveggen på Stølsmaradalstind, over Midtre og Store Ringstind og videre over Soleibotntindene.

Jeg kom opp med buss fra Øvre Årdal og ankom Turtagrø klokken 10.00. Lenge siden jeg hadde vært med Sondre nå. Nesten et helt år. Tiden går altfor fort. Forrige gang vi var på tur sammen, var over Mannen og Kjerringa med Øyvind Brekke. Jeg satt meg i bilen og vi kjørte opp til Ringsdalen. Praten gikk løs med en gang. Vi hadde mye å fortelle begge to. Temaet var selvsagt intet annet enn tur, tur, mer tur og enda mer tur. Jeg var nesten sliten før vi kom opp til Ringsdalen av all pratingen.

© Endre Myrdal Olsen

Det var idyllisk å gå gjennom Ringsdalen på sommerstid. Det er en vanvittig fin dal dette her. Verken meg eller Sondre hadde gått gjennom her på sommeren. Det er så flott her at jeg er ganske sikker på at Øyvindbr har/hadde rangsjert Ringsdalen som nummer to over Norges mest nasjonalromantiske steder. Etter Stølsmaradalen selvsagt.

Midtre og Store Ringstind er selvsagt blikkfang når man går gjennom her. Uansett om man går inn eller ut av dalen vil jeg alltid rette blikket mitt opp på dem. Nasjonalromantisk ja. Tiden gikk voldsomt fort da vi gikk gjennom Ringsdalen. Plutselig var vi startet på oppstigningen mot breen. Stien var til tider litt vrien å holde øye på, men vi fant den igjen hele tiden. Det lå snø over breen på nordsiden av Midtre og vi trengte derfor ikke stegjern over her. Planen var å starte med å sjekke ut nordveggen på Stølsmaradalstind. Vi gikk gjennom skaret mellom Austre og Midtre og litt videre bort på Stølsmaradalsbreen før vi gikk opp i Vikingskar. Herfra sørover på eggen mot Stølsmaradalstind. Veggen så fet ut på avstand men når vi kom nærmere så vi at den ikke var så krevende, men passe utsatt enkelte steder. Vi begynte først uten sikring, men etter å ha kløvet en del så vi at steinen både var råtten og preget av mye mose som gjorde at vi skled litt når vi trødde på det. Ingen vits i å ta noen sjanser. På med sele, tau og hjelm. Sondre ledet hele veien. På slutten ble det noe halvveis sikring. Sondre gikk oppover, men gikk direkte til å sette standplass lenger oppe uten å sette noen sikringer undervegs. Ja han gikk. Det var enkelte steder hvor det ikke var fullt like bratt. Enkelte steder innimellom var det noen crux, men ingen store utfordringer. Litt utsatte plasser med sva, mose og stup.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Vi kom oss opp på toppen og dette var andre bestigning av Stølsmaradalstind på begge to. Sondre pekte mot Hardangerjøkulen i horisonten. Jeg gapte og hadde ingen anelse om at man kunne se den herfra. Vi tok en matbit og fortsatte ned mot den fete rennen ned mot Stølsmaradalsbreen på sørsiden av toppen. Jeg fikk assosiasjoner til en herlig maidag i 2012. Da stod meg og Torjus på toppen av denne rennen og tok stein, saks, papir om hvem som skulle kjøre først ned her. Den er passe bratt og vi gikk mye baklengs mens vi brukte isøksen. På bunnen måtte vi ta til venstre for en sprekk. Da vi kom ut på breen igjen, fortsatte vi opp til Vikingskar nok en gang. Sondre konkluderte fort med at nordveggen på Stølsmaradalstind var uaktuell under Hurrungane 2K maraton. Det ble rennen både opp og ned. Denne lærdommen skulle lønne seg for ham noen dager senere.

Fra Vikingskar fortsatte vi opp mot Midtre Ringstind og kløv oss oppover. Litt utsatt her og der. Da vi kløv på hver vår side av en liten hammer, ble jeg bekjymret da jeg plutselig hørte lyden av sko som skrapte fort nedover hammeren. Jeg rakk kun å skue ned mot en liten snøflekk lenger nede før jeg ser Sondre i luften for så å lande på alle fire på snøflekken. Fy faen. Han er jo som en katt. Han kan ikke lande skjevt. Sondre var selvsagt like hel. Vi fortsatte litt oppover før vi kom til en svær løs stein. Sondre gikk først opp, men da hele steinen bevegde seg utover og tippet i min retning, fikk jeg fort store øyne. Jeg søkte dekning bak en ministein (som om det skulle hjelpe om den kom mot meg). Jeg hadde ingen andre steder å komme meg unna om den skulle falle. Sondre gikk ned igjen, festet en kamkile i en sprekk og kløv seg opp. Han laget deretter en standplass rett ovenfor. Jeg knøt en løkke rundt meg og halte meg opp etter tauet. Nå var resten bare koseklyving og vi ankom omsider Midtre Ringstind. Vi tok en matbit og litt vann før vi fortsatte nedover mot skaret mot Store. På breen fyllte vi camlebackene med litt brevann. Friskt og godt.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Vi startet deretter på oppstigningen til Store Ringstind på breen. En dryg bakke og jeg kjente jeg hadde vært på tur i dag, da vi kom på toppen av breen sørøst for Store. Her tok vi av oss sekkene. Vi fortsatte opp mot Store Ringstind fra sørsiden. Den siste delen opp mot toppen kjente jeg at jeg kanskje skulle tatt en sjokoladebit før jeg satt fra meg sekken. Jeg gikk meg litt tom. Vi kom på toppen av Store og nøt utsikten mot Store Austanbotntind som nå solte seg. Vi konkluderte begge med at Store Ringstind egner seg best for vinterbestigning. Vi sklei nå ned breen mot sekkene igjen. Vi skulle gått opp her på veien opp også. Ti ganger raskere. Nå tok vi en matbit før det var på med hjelmen.

Nå skulle vi utforske en trassee som ikke hadde navn og som et fåtall av folk har gått før oss. Denne trasseen består av en travers som går på sørsiden av Store Ringstind. Man tar seg ned noen sva på sørøstsiden før en traverserer på en fin og smal "sti" som fører en opp på breen på vestsiden av toppen. Sondre har i etterkant døpt denne trasseen for Kvambekks Chusse.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Nedstigningen mot trasseen er litt bratt og utsatt men vi var forsiktige og ingen problemer oppstod her heller. Det er egentlig ganske merkelig. For "stien" som man nå skal ut på ser veldig tilrettelagt ut. Ja det ser faktisk ut som en sti. Vi kom omsider opp på breen på vestsiden av Store Ringstind og Sondre var fornøyd med at han hadde funnet enda en nøkkelrute til turen sin. Vi tok en pause med litt brød og peanøttsmør før vi løp over breen retning Soleibotntindene. Ja vi var ikke ferdig enda. Jeg ble ordentlig glad da Sondre fortalte at vi skulle over dem også i dag. Da skulle det bli noen nye topper på meg denne dagen også. Oppstigningen mot Soleibotntinden S3 tok ikke lang tid. Jeg kjente det godt i beina uansett og Sondre begynte her å ligge litt forran. Han ventet på toppen. Jeg måtte jo ta i begge vardene, men det var først i ettertid av turen at jeg fant ut at denne ikke er en PF10 topp. Vi fortsatte bortover eggen. Sondre gikk i sitt tempo og jeg i mitt.

Etter kort tid ankom vi Søre Soleibotntinden også. Det gikk radig. Et lite pust i steinene før vi ranglet oss opp på Sørøst for Store Soleibotntinden. Videre ned i skaret og opp på Store Solibotntinden. Ikke noe krevende opp hit heller. Store Soleibotntinden var jeg på i 2011 med klassen min fra Valdres FHS. Da var det skikkelig dårlig vær. Nå fikk vi utsikt og jeg kunne skue ned mot de trollske juvene mot Ringsbreen. Vi så på klokken. VM finalen hang i en tynn tråd for oss nå. Faen. Menmen. Dette her er uansett viktigere å få med seg. Kanskje vi rekker de siste minuttene om vi er heldige.

© Endre Myrdal Olsen

Vi kløv oss ned til et lite skar og satte fra oss sekkene. Nå kløv vi litt opp og traverserte på en smal egg opp til Nørdre Soleibotntinden. Den kuleste av alle Soleibotntindene. Ned igjen til sekkene og videre ned en smal og isete snørenne. Denne var bratt og vi måtte bruke isøksen aktivt mens vi sparket hardt inn i snøen. En glidning ville være fatal så vi tok det rolig. Det var en del is langs sidene så jeg fulgte snøen hele veien ned. Nå kløv vi oss opp på Lauvnostinden. Artig klyving. Herfra flatet terrenget ut og vi spaserte ned steinrøysen til lavlandet på nordvestryggen på Lauvnostinden. Vi pratet mens vi nøt solnedgangen som nå var godt i gang. Sondre skrudde opp tempoet etterhvert. Jeg kjente det godt i beina nå og vi hadde vært på tur i 13 timer. Jeg gikk i mitt eget tempo. Lenger nede måtte vi bare bane oss vei gjennom kratt, bekker og busker. Vi ankom omsider bilen, skiftet sokker og overdel før Sondre rånet ned til Turtagrø. Det var heldigvis blitt ekstraomganger i VM finalen så vi rakk de siste 30 minuttene av kampen. En pepsi og VM finale etter en slik bra tur, gjorde godt. Det skal sies at det var de siste 30 minuttene av kampen som var mest spennende og det eneste målet kom også i løpet av denne tiden. Tyskland vant VM 2014.

Siden det ikke var meldt verdens beste vær dagen etter, bestemte vi oss for å ta en hviledag på hytten min på Filefjell. Vi satt oss i bilen, kjørte opp der og ankom hytten klokken 02.00 på natten. Tusen takk for turen Sondre. Det var helt konge.

© Endre Myrdal Olsen

Flere bilder