Rangling gjennom Maridalsalpene (16.06.2014)  5

Written by Esau (Aleksander Holten) GSM

Duration 4h 20min
Distance 11.1km
Vertical meters 798m
GPS
Ascents Gaupekollen (524m) 16.06.2014
Hansakollen (500m) 16.06.2014
Mellomkollen (537m) 16.06.2014
Midtkollen (519m) 16.06.2014
Sandermosåsen (260m) 16.06.2014
Vaggesteinåsen (317m) 16.06.2014
Vittenbergkollen (520m) 16.06.2014
Hansakollen sees mellom trærne. Bildet er tatt på skogsbilveien fra Mobekken.
Hansakollen sees mellom trærne. Bildet er tatt på skogsbilveien fra Mobekken.
Det er en skyfri, sommerdag i juni. Jeg er på pappaperm. Otto er akkurat fylt ett år og elsker å sitte i bæremeis. På vei innover skogsbilveien fra Mobekken er vi begge i kjempehumør, for i dag skal vi hygge oss med indrefilet av Oslomarkas varierte kolleterreng. Jeg er overbevist om at Maridalsalpene er noe av det flotteste de østnorske skogene kan by på. Her er det nydelige furumoer, variert løvskog og trollske myrer. Og på toppene er det en fenomenal utsikt. Myndighetene gjorde rett da området ble vernet som naturreservat i 2001.

Det er flere mulige innfartsveier til Maridalsalpene. Hansakollen og Vittenbergkollen nås lettest fra Movann (tog). Til de vestre toppene er det kortest fra Skar eller Vaggestein (buss). Men hvis man har planer om å bestige hele koblet er Mobekken det beste utgangspunktet. Fra Mobekken følger vi Skogsbilveien et kort stykke før vi tar av ved den første hytta vi passerer. Dette er en gammel tømmerhoggerhytte som nå brukes av speidergruppa 41. Oslo. De kaller hytta for Château Baden. Vi passer over tunet på «Baden» og følger en eldre skogsbilvei videre nordover. Etter vi har krysset skiløypa begynner det virkelig å bli bratt. Det er flere stier oppover i lia. Den tydeligste følger trassen til en gammel hestevei og går bratt nordøstover før den runder rundt sørstupene på Hansakollen. Denne stien er ideell å følge hvis man vil den korteste veien til det fantastiske utsiktspunktet på Gaupekollen.

Vi har derimot hele dagen foran oss, og har ingen planer om å ta noen snarveier. Vi fortsetter heller en sti som går rett nordover, øst for Hansakollens lange stuprekke. Stien har til dels flott utsikt sørøstover mot nordre deler av Lillomarka. På veien opp er det fin, åpen skog. Her vader vi gjennom høy røsslyng, mens vi nyter sola.

Utsikt fra Hansakollens østside mot Lillomarka. Vi ser Torkildstuhøgdene, Merrahaugen og Granberget.
Utsikt fra Hansakollens østside mot Lillomarka. Vi ser Torkildstuhøgdene, Merrahaugen og Granberget.

Etterhvert flater det ut, og vi kommer inn i mørkere skog. Vi passerer øst for en liten myr og får øye på noen forvridde vrakdeler som ligger spredt ned mot et lite myrsøkk. Dette er restene etter det tyske tomotors Dornierflyet som styret her i 1942. Det var på vei fra Gardermoen til Fornebu da det traff øststupene på Hansakollen. Det var tett tåke da ulykken skjedde. Flyet hadde et vingespenn på 18 meter, og veide over 8 tonn. Tre menn døde. Etter ulykken ryddet tyskerne opp det meste, men noe ble liggende igjen. Med årene har det blitt betydelig mindre vrakrester, det er nok mange som fristes til å ta med seg en suvenir.

Vi tar oss en liten rast ved flyvraket. Ettåringen synes det er morsomt å klatre over metallplatene, mens jeg forsøker å holde barnefingrene unna de skarpeste kantene. Når vi er blitt lei av dette, seler vi på meisen igjen før vi fortsetter.

Hadde vi fortsatt noen hundremeter lengere mot nord hadde vi kommet til et nytt krigsminnesmerke. Dette var nemlig stedet hvor to motstandsmenn ble skutt da de ble overrasket med radio våren 1945. På stedet er det nå en minneplate. Dette stedet er også vel verdt et besøk. Otto og jeg lengter imidlertid mot høyden. Det går en renne opp gjennom stuprekka rett ved flyvraket. Vi bestemmer oss for å utnytte denne og klyver opp. Når det igjen flater ut er vi litt usikker på veien til Hansakollens toppunkt. Skogen her oppe er tett og småkupert, og det er ikke lett å vite hvilken knatt som er den høyeste. GPS-en må fram, og den leder oss til punkt 493. Toppunktet er en «hvalrygg». Noen meter nedover ryggen finner vi det gule fastmerket. Veien går videre mot Vittenbergkollen. Det er ikke mange høydemeterne man skal ned fra Hansakollen. Det er bare rett ned i nærmeste myr, før man begynner den korte stigningen til Vittenbergkollens punkt 519. Ingen av disse toppunktene har særlig utsikt. Men nå går veien mot vest, og mot det som etter min mening er Maridalsalpenes perle; utsiktspunktet på Gaupekollen.
Sjuputtmyra ser kanskje ikke så skummel ut i solskinn...
Sjuputtmyra ser kanskje ikke så skummel ut i solskinn...

I det vi passerer over Sjuputtmyra tenker jeg tilbake på en vårnatt for noe noen år siden. Jeg hadde tatt med speidertroppen jeg var leder for til myra i håp om å se Orrhaner. Vi satte opp gapahukene i utkanten og krysset fingrene for at leiken skulle foregå akkurat på denne myra. Noe orrhane fikk vi ikke se, men aprilnatten var full av spøkelsesaktige lyder. Jeg trøstet de unge og fortalte om orrhanens trollske spill. Jeg fortalte derimot ikke om Olaf Larsen som i 1944 druknet bare noen få meter fra der vi lå. Olaf var skogsarbeider på en gård i Maridalen. En dag forsvant han. Folket på de omkringliggende gårdene gikk manngard. Da de kom over Sjuputtmyra fikk de se en hånd som stakk opp av myra. Det var Olaf. De fikk dratt han opp, men Olaf var død. Sekken han hadde på var full av stein. Å ligge på en spøkelsesmyr med orrhanepusting i trærne rundt kan skremme noen og enhver.

Vi krysser myrdraget sør for Sjuputtmyra og følger vestbredden av den neste myra. Sør for denne møter vi den kraftige stien som kommer opp fra dalen. Denne følger vi oppover mot et skar. Vi klatrer opp av skaret og kommer opp på et framspring. Jeg stirrer utover og kjenner det bruse i blodårene. For en utsikt! Gaupekollen er magisk. Det er kun to-tre meter fra den mørke skogen til den fantastiske utsikten. Selv om jeg har vært her flere ganger før blir jeg overrasket over den brå forandringen. Foran oss blinker Maridalsvannet og Oslofjorden. Vi ser langt inn i Lillomarka i sørvest. Grefsenkollen bryter av marka med sin bratte vestside. Vi ser byen med Barcoderekken i Bjørvika og vi ser øyene i Oslofjorden. På den andre siden av fjorden ser vi Nesoddlandet og Hurumlandet. Vestover ser vi Fagervannsåsen, Vettakollen, Holmenkollen og Tryvannsåsen. Her kunne jeg stå lenge. Otte er derimot ikke så tålmodig når det kommer til utsikt. Han vil ned i lyngen. Gaupekollens bratte framspring er ikke det beste stedet for en ettåring som prøver å lære å gå. Vi kommer oss derfor videre. Gaupekollens toppunkt ligger ca. 200 meter nord for utsiktspunktet. Det er avmerket med en jernbolt og en steinring. Herfra er det ingen utsikt. Vi går derfor rett vestover til vi kommer til foten av Midtkollen.

Fra Gaupekollens utsiktspunkt
Fra Gaupekollens utsiktspunkt

Midtkollen er Maridalsalpenes svar på Sentraltinden. Den ligger midt i området, og er forholdsvis bratt å bestige. Det er stuprekker rundt hele kollen, men fra nordvest går det en svak sti opp (fra Svartputten). Vi klyver opp fra nordøstsiden. Klyvingen er på ingen måte eksponert, men ganske bratt til å være i Oslomarka. Toppen av Midtkollen er flott. Det er kun stedvis utsikt mellom trærne, men nok til å gi den gode følelsen av å være oppe i høyden. Otto er blitt sulten, og vi intensiverer jakten på et rastested. Jeg vet om en av markas flotteste; utsiktspunktet på Mellomkollen. Vi haster nedover stien fra Midtkollen og treffer den store stien som går mellom Gaupekollen og Mellomkollen. Den følger vi opp til Mellomkollen.

Lunsj på Mellomkollen
Lunsj på Mellomkollen

Mellomkollen er kongen av Maridalsalpene. Den er høyest og den er mest berømt. Den blåmerkede stien fra Vaggestein til Tømte passerer over her. Jeg mener at utsikten fra Gaupekollen er enda mer storslått, men Mellomkollen er også fantastisk. Fra Toppunktet, som ligger litt nord for utsiktspunktet, er det også utsikt nordover. Utsiktspunktet ligger på en flate som passer godt for en ettåring som vil utforske. Her kan han undersøke kongler og stein mens han spiser en brødskive. Selv får jeg meg en liten strekk på ryggen mens t-skjorta tørker i sola.

Så er Otto blitt trøtt. Tilbake i bæremeisen kommer vi ikke mange høydemeterne nedover før jeg kjenner pannen hans hvile mot nakken. Han drømmer fredelig mens vi følger den brede, blåmerkede stien nedover lia. Jeg benytter sjansen til å gå over den flate Vaggesteinåsen. Toppen er dekket av et tett granplantefelt uten utsikt. Østlia har derimot flott furu og bjørkeskog med utsikt til Maridalsvannet. Et sted skimter jeg til og med litt av Oslofjorden.

Vaggesteinsåsen flotte østside
Vaggesteinsåsen flotte østside

Så når vi igjen skogsbilveien som leder oss tilbake til bilen ved Mobekken. Otto sover fortsatt i bæremeisen da jeg stanser ved bilen. Han grynter irritert i det jeg setter bæremeisen på bakken. Jeg tolker det som et «takk for turen».

Kilde: Sverre Grimstad: Nordmarka og Maridalen, 2010

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.