Drømmen om Styggedalsryggen (29.05.2014)  

© Øyvind Brekke

Drømmen om Store Styggedalstind har i drøyt 9 år ligget der og ulmet i bakhodet. «Startskuddet» gikk på toppen av Gjertvasstind den legendariske morgenstunden i slutten av mai 2005 da østtoppens nydelige bratte snøflanke glødet guloransjehvitt på nært hold under den magiske soloppgangen. Inntil da hadde jeg aldri tenkt tanken på å samle på 2000-meterne. Jeg skulle selvsagt på mange av dem, men ikke ta alt, for klatring og andre typer bratte turer var jo farlig! Storen for eksempel var så flott, men likevel uoppnåelig for meg. Morten svarte bare: «Du fikser den du Øyvind!» Og dette er ingen Storen og Styggedalsryggen-misforståelse, men tanken på at han hadde vært på tur med «mye rart» og at han i meg så et potensiale til tross for kløning inspirerte meg til å tørre å tenke skrittet fullt ut: Jeg skal bestige alle Norges 2000-metere jeg også! Og da må man jo selvsagt før eller seinere opp på Store Styggedalstind…

© Øyvind Brekke

Det siste året har tanken på alle mine manglende stortopper i Hurrungane plaget meg sterkt. «Du har vært der du din heldige jævel!» har jeg tenkt når andre registrerer at de har vært på 2300-metertopper i Hurrungane utenom Gjertvasstind. Jeg har følt meg liten overfor dem. Ja det er tull, men når man samler og stadig mangler de mest krevende toppene så føler man at andre tenker sitt. Og viktigst av alt er den ekstreme utsikten man ikke har fått oppleve!

© Øyvind Brekke

Nok drømmeintroduksjon, men jeg må ta med ørlite av opptakten til denne delvis spontane turen som jeg i hui og hast måtte hive meg med på. Jeg vil aldri glemme at mine to «reserveforeldre» på landbruksavdelingen, som er trofaste lesere av mine turrapporter, tilbød meg bærehjelp og turfølge fra jobben til stasjonen seint på onsdag formiddag. Dermed slapp jeg å gå spissrotgang alene mellom alle de obligatoriske blikkene som sier «se på han tullingen der som ikke skjønner at sommeren er her, han går jo med gedigen sekk og skibag!» Praten med Pål-Morten og Britt går alltid lett, og dermed merket jeg ingen blikk og var straks på perrongen. Tusen takk for moralsk støtte!! Kanskje kunne det bringe lykke på symbolsk vis også…

Turen

Tusen tanker levde sine egne liv mens jeg sammen med Jørn, Odd-Arne og Ole-Petter slappet av ytterst i Helgedalen og ventet på Morten og resten av gjengen. Spesielt fars uttalelse om at «vi får satse på at det går bra Øyvind!» med dårlig skjult engstelse da han fikk vite at denne turen var av Beerenbergkaliber kvernet i bakhodet. Men alle ting tydet på at forholda var så trygge som de kunne få blitt, så hvorfor engste seg? Skredfaregraden var iallfall på nivå 1.

© Øyvind Brekke

Etter hvert var vi 8 stykker som var klare for tur! Jeg hadde selvsagt altfor tung sekk, sikkert 20 kilo, som om det var noen bombe. Jeg tok med spade for sikkerhets skyld, skredsøker og nok av det vanlige jeg pleier å putte oppi. Sekkens egenvekt er nevnt før, og Morten ga meg tauet og sa med et glis at jeg kunne jo ta med liggeunderlag også. Sele, stegjern og Aconcaguastøvler til stegjernsbruk bidro ytterligere. Jeg stikker hodet fram og må regne med å bli mobba, men sånn er det nå en gang.

© Øyvind Brekke

Jeg og Lars Petter gikk radig innover dalen mens de andre sykla. Dæven for en tung sekk! Spesielt nå som klokka var over midnatt og jeg var trøtt og mindre mottakelig for slit. Innover Styggedalsbreen ble dette mer og mer tydelig. Øynene svei og ville bare lukke seg. Samtidig følte jeg behov for mat og drikke, men gikk inntil videre på med det jeg hadde. Det monumentale synet av Norges høyeste fjellkjede gjorde inntrykk, men jeg var ikke i stand til å nyte det. Jeg var for kjørt og tankefull.

© Øyvind Brekke

Endelig oppe på Gjertvassbreen! Gjertvasstind og Store Styggedalstind med sine enorme brefylte nordflanker på nært hold, nå ser du dette i virkeligheten du også Øyvind! Vi gikk langt oppover på ski før vi bestemte at tauet skulle fram. Ifølge Ole-Petter var vi nå på 1960 moh, da hadde vi allerede gått ca 1000 høydemetre. Godt å bytte ut de tunge Aconcaguastøvla med skiskoa for sekkevektas skyld, men de er ikke spesielt komfortable syns jeg, de inviterer til gnagsår uansett om de er aldri så solide sånn ellers.

Oppover selveste bratta på Gjertvassbreen mot skaret, tenk at jeg faktisk befant meg her! Bratt og småhardt ja. Stakkars Ole-Petter fikk stegjernstrøbbel, det problemet er så velkjent for meg. Han påsto at det gikk helt ok da, og det så faktisk sånn ut også. Men nye utfordringer ventet. Hvordan var tverrsprekken som hadde dukket opp på grunn av all snøsmeltinga? Den gikk det heldigvis ganske greit å runde et stykke ut til høyre. Skikkelige monstersprekker her selvsagt, Gjertvassbresprekkene er jo et begrep. Her og der var hellingsgraden nå på 45, men straks var vi også endelig oppi skaret. En ny monstersprekk hadde dukket opp, men Jotunheimens beste eksempel på haikjeft, den oppi Styggedalsflanken, var fortsatt nesten usynlig.

© Øyvind Brekke

Etter en trivelig rast bar det oppover den bratte flanken opp mot østtoppen, denne flanken jeg hadde grublet så mye på! Men for noen blytunge bein! Og for en pust! Håpet dette skyldtes 20 kilosen, det trur jeg nok også det gjorde. Jeg tok meg krampaktig sammen og gikk i hælene på Morten og følte at utglidning ikke var mulig uansett om det stort sett bare var fronttaggene og isøksa som fikk tak.

© Øyvind Brekke

Endelig oppe! Jeg på østtoppen av Store Styggedalstind! For et vær, for en følelse og for en utsikt! Sommerlige tinder stort sett, og jeg vil helst ha melisdryss eller reine vintertopper, men slutt å pirke sånn, dette her er ikke alle forunt. Knallvær når man faktisk har kommet til topps på Styggedalsryggen! Det er jo obligatorisk at skyene skal komme sigende her sjøl om man starter turen i fint vær, og grunnen er ene og alene at dette er Styggedalsryggen. Den kan oppleves i fint vær på avstand, men hvis man prøver seg på den får skyene nyss om det og kaster seg over massivet, tidligst ved turstart og seinest i relativt god tid før man når til topps. Det er opplest og vedtatt at finvær er «umulig» å oppleve her oppe, så nå er det bare å juble av glede!!

© Øyvind Brekke

Men hovedgrunnen til denne turen objektivt sett var at Jørn manglet vesttoppen, og nå skulle alle gode ting endelig bli tre! Vi tuslet bortover til den berømte hammeren hvor de klatrekyndige satte i gang med sikringstiltak. Da var det Ole-Petter fikk nok av all ventinga og gikk resolutt til verks uten taubruk. Han knotet forståelig nok litt, men karret seg opp. Jeg måtte le og tenke på Chris som sier om Ole-Petter at «he´s a mountain man!» Omsider var alle over dette hinderet, men et nytt utsatt parti måtte forseres, de fleste valgte her å støtte seg på ei slynge lagt i en småsprekk rundt en stein. Morten var kald og rolig og rusla baklengs på brattsnøen. Kort tid etter var vesttoppen et faktum!

© Øyvind Brekke

Tårevått for Jørn detta! Og for et vær han fikk revansje i! Dette gjaldt Øyvind nummer to i følget også, han skadet seg på forrige forsøk omtrent på samme tid som min skrekktur til Mannen og Kjerringi. Her kom Skagastølsryggen til sin rett på nært hold med sin fortsatt relativt vinterlige nordside. Om mulig enda flottere utsikt på vesttoppen med andre ord, og så var det så tøft å se ryggen tilbake mot østtoppen med Gjertvasstind baki der. Man er så enormt høyt oppe her med Norges råeste tinder på kloss hold. Det føltes uvirkelig at jeg nå befant meg på Styggedalsryggen i maksvær og kunne nyte stunden til punkt og prikke, og tanken på at jeg om en stund kunne registrere disse toppene gjorde meg stolt.

© Øyvind Brekke

Etter å ha kost oss med fantastisk utsikt og tatt lagbilde av hele gjengen var det dessverre på tide å tenke retur. De to cruxene gikk tålig greit og på østtoppen var det på med stegjerna igjen før den beryktede nedturen. Plutselig var det noe tull med jerna mine, men Raymond og Odd-Arne fiksa litt på de, så det var ikke utstyret som skulle sabotere sikkerheten min nedover brattflanken.

Sola hadde selvsagt myket opp snøen, så her var det ingen fare. Virkelig forløsende å kjenne dette, her trengte jeg ikke å ha noen hast med å komme meg ned i skaret, det var moro å se seg over skuldra og vite at det teoretisk i ytterste konsekvens var mulig å gli mellom 500 og 1000 meter ned. Jeg ville vente på randogærningene (i mine øyne) Raymond og Øyvind (2). Det var helt sjukt å se de komme fossende nedover, som tilskuer synes man det ser veldig vinglete og ukontrollert ut, men de faller jo ikke likevel og føler seg etter eget sigende helt trygge. Jaja, jeg fikk pelle meg ned sjøl, for nå gledet vi oss alle til en solrik matpause i Gjertvasskaret.

© Øyvind Brekke

Den humørfylte rasten - hvor spesielt Jørn virket lykkelig og lettet for en tung bør - måtte ha en ende, og nå gledet «randogærningene» seg til å renne utfor den bratte herligheta. Jeg hadde lenge vært skeptisk til Gjertvasstind i dag, men følte meg plutselig forpliktet til å si ja til Mortens forslag om å prøve ruta opp fra skaret. Vi fikk snu om det ble for hardt. Lars Petter heiv seg på, og snart befant vi oss nok en gang i en brattflanke, og denne lå i skyggen og var hard. Men ikke hardere enn at vi hadde godt feste med stegjerna, og innimellom ordnet Morten hvileplasser for beina ved å hakke ekstra godt med øksa. Jeg var akklimatisert nå og så ingen grunn til at jeg skulle komme på ukontrollert glid nedover, så jeg forkastet kjapt tanken på å snu. Kort tid etter sto Morten og jeg på toppen av Gjertvasstind, og jeg konstaterte at utsikten på ingen måte hadde tapt seg siden sist. Melis eller vinterdrakt hadde gitt akkurat samme sterke opplevelsen som i 2005, dette var ingen oppskrytt utsikt som hadde vokst ut av proporsjoner i min fantasi ettersom åra gikk, nei den er og blir like rå uansett! Gjertvasstind fortjener ei overnatting.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Og godtoppen hadde mer å by på. Jeg tusla mot sørøstskavlen for å knipse flere bilder da jeg ble var en bevegelse nær støveltuppene mine. Et lemen inni et hulrom i snøen her på toppen av 2351! Næmmen! Og hva gjør du her oppe da? Jeg kunne jo tråkka deg i hjel, for hvordan kunne jeg vite at du skulle befinne deg her? Glad jeg merka deg i tide, du skal få slappe av videre min venn!

© Øyvind Brekke

Etter hvert ble det for folksomt med tre stykker rundt, så lemenet karret seg ut av hulrommet og kravlet videre mot kanten, vi får krysse fingrene for at den ikke var suicidal…

Litt mer knipsing og nyting av utsikten, og det var på tide å karre seg nedover. Spesielt Morten gledet seg til å stå like hel igjen nede i skaret. Det måtte vel gå bra det tenkte jeg, men Mortens konsekvensvurdering smitta litt over på meg, og jeg var ikke like sjølsikker som på veien opp. Hvert skritt ble nøye vurdert og jeg sparket gjerne flere ganger i snøen til støvlene trengte gjennom det harde laget og laget bombesikre spor. Dette ville også komme Lars Petter til gode, Ole-Petters tapre sønn hadde nemlig all mulig bruk for støtte etter å ha prestert å krafse seg til blods på vei oppover i mangel av hansker. Faren er en temperert godværsvillmann, men å se sønnen sin usikra langt oppi flanken var muligens på pallplass blant hans verste nervepåkjenninger i løpet av fjellivet sitt, og sånn er det jo som regel. Vi hadde iallfall rikelig med tilskuere nede i skaret, og de satt eller sto nok med hjertet litt i halsen fordi de sikkert opplevde det samme som meg da jeg hadde orkesterplass til Sondres pinakkelstunt på Beerenberg for ca tre år siden.

For å gjøre en smålang historie kort, jeg skjønte at konsekvensene av en utglidning her ikke ville være bra for å si det mildt, men hvorfor skulle jeg i det hele tatt gli?? Da måtte jeg i tilfelle forhaste meg, hvilket jeg ikke gjorde. Stegjerna og isøksa gjorde jobben, spora var eller ble gode, og jeg var rolig i topplokket og må vel innrømme at jeg følte meg helt trygg. En stund seinere var vi alle like hele nede i skaret, og hvorfor skulle nå det komme som noen overraskelse?!

© Øyvind Brekke

Verre var det at vi av sikkerhetshensyn paradoksalt nok måtte droppe tauet nedover fra Gjertvasskaret. Bedre at en sklir ut enn at tauet drar med seg alle i døden. Jaja, jeg får detta til å høres i overkant dramatisk ut. Ved å kjøre samme prosedyre som ned fra Gjertvasstind ista var det relativt uproblematisk uansett hellingsgrad. Men jeg klarte ikke å la være å tenke på at jeg nå gikk nedover den bratte og berykta Gjertvassbreen usikra. Tenk på alle sprekkene her da! Godt klokka bare nærmet seg 11 på formiddagen, da var nok alle snøbruer temmelig betong enda, dette er jo noe Morten virkelig har peiling på. Og for eksempel Hankebreen på Josten er faktisk verre, den har blitt selve skrekksymbolet for meg, så det var egentlig bare moro å se på gigantsprekkene på avstand nedover her.
En stund seinere var vi alle ved skia og slappet av og gjorde oss klare til å renne nedover den moderate breflata. Sola og dagslyset gjorde Styggedalsryggens monsterbreflanke til et usedvanlig vakkert syn, og jeg holdt på å miste balansen flere ganger fordi jeg ikke klarte å la være å stirre sjøl om skikjøringa krevde konsentrasjon.

Langt om lenge var vi tilbake ytterst i Helgedalen, etter for min del en skikjøretur uten altfor store lidelser. Men jeg var kjørt, den tunge sekken til den tunge og alpine turen hadde krevd sitt. Da Lars Petter fant ut at han skulle jogge de siste 50 meterne måtte jeg bare melde pass. Han er tross alt ca 18 år yngre enn meg. Vel framme ved bilene dro jeg fram en halvliter Burn ut av sekken. Er det mulig? Jeg bar den altså som ekstravekt fram og tilbake på en tur som dette! Ser for meg andres velkjente glis nå, men saken var iallfall at den her og nå smakte desto mer himmelsk!

© Øyvind Brekke

Jeg har ikke vært på Storen, Skagastølsryggen eller Sentraltind enda, men nå har jeg vært på Store Styggedalstindens to topper i Øyvindvær, og da blir den uvisse ventetida mye lettere å leve med! Dette var også fullverdig revansje for tapt Lyngentur i fjor, for mine kjære Hurrunger er selvsagt på samme eksklusive hylle. Hva er det med deg i år etter sjukdommen min du vårlige årstid? Prøver du å smiske med meg for at jeg skal ta deg tilbake som favoritt eller? Har iallfall opplevd påfallende mye flott denne våren etter at jeg ble frisk igjen. Jaja vår, hvis du lar meg være frisk i hele perioden 1. mars – 31. mai neste år skal jeg vurdere sterkt om du skal bli favoritten min igjen. Du har lagt inn gode aksjer ved å sørge for at jeg også nå er en heldig jævel som har vært på noen flere 2300-metringer i Norges flotteste fjellkjede. Det tar tid å lande etter denne terningkast 7-turen!

© Øyvind Brekke

Takk til de som gjorde turen mulig for meg!