I titan-is til Kolåstinden (01.04.2014)

© Ole-Petter Andersen

Denne turen hadde jeg ikke rukket å glede meg lenge til, da den skjedde nærmest på impuls, siden jeg var i området. Hadde så vidt snakket litt om dette med Jan Petter for noen dager siden, og drømt... Nå var det virkelighet; en stål-is-virkelighet. Heldigvis var det gått opp spor for noen dager siden, så jeg fryktet ikke bomtur, men tok med stegjern og isøks i sekken.

For noen fjellformasjoner i Ørsta! Det var spir og horn overalt. Startet kl 9 presis fra parkeringa ved Standalhytta. Ingen bomavgifter og slikt tull - det liker vi. Det var panseris fra første stund, og mange ganger gikk det lettere til fots, med skia i hendene. Kom snart opp i sola, og nøt alt. Litt knotete å gå til jeg kom opp i Kvanndalen; nesten som å gå opp kuleløypa i alpinsenteret i Hemsedal, bare at alt var stein hardt.

Det var nok å se på rundt omkring, og skal en besøke alle spir og obelisker i området her, har man en livslang oppgave. Nærmet meg så Kvanndalskaret, og så hvor sporene gikk opp; til laveste punktet på egga i sør, kalt Stretet. Her var det ganske bratt, og jeg gikk mot slutten på beina i solide skispor. Ønsket ingen utglidning her. Skyggen bidrar til uhyggestemning, men så kommer en ut i sola på andre siden av skaret, og alt åpner seg: Målet var innen rekkevidde, og det var bare gått litt over to timer.

Tok en pause i sola i skaret (Stretet), før jeg fortsatte på ski over breen og opp mot Kolåstinden. Satte igjen skiene, og tok med isøksa, og fulgte solide tråkk opp og rundt NØ-flanken. Nå ble det brattere opp mot vest, og litt klyving de siste meterne opp til et skar, hvor det var toppbok i en boks. Men det var ikke høyeste punktet. Jeg måtte opp og over en meget luftig egg, som med knallhard snø var på grensa av hva jeg likte, særlig siden det blåste en del også. Men tok det med ro og sørget for gode og sikre tak, og så nådde jeg toppen, presis 3 timer etter start fra bilen.

Utsikten må bare sees på bildene - det var rått! Molladalstindene med Jønshornet ruvet i nord, Sætretindane i øst, og i sør den skarpe egga med Fingeren og Sylen. Gikk ned i skaret og skrev meg inn i boka som førstemann i dag, før jeg gikk litt utpå egga i sør også.

På tilbaketuren la jeg veien oppom Storegjøltinden, og fikk perspektiv på Kolåstinden, og en utrolig rå egg ned og forbi Stretet. Flere folk kom nå opp over breen. Jeg skled ned til Stretet og ruslet så ned til Kvanndalsskaret. Her satte jeg igjen skiene og sekken, og ville utforske ryggen i nord.

© Ole-Petter Andersen

Det bar lett opp til Kvanndalsrabben, så med noe mer klyving opp til Lissjehornet Vest, som ble omgått i sørflanken, og besteget fra øst. Videre mot Lisjehornet var det ikke aktuelt å gå usikret, så jeg returnerte via snøfeltet i sør; bratt - men nå hadde sola varmet opp snøen litt, og det var rimelig trygt å gå ned bare med stavene som støtte. En drøy time var blitt svidd av i sola, og nå var det passende å returnere til bilen.

Det var en ganske behagelig skli-tur tilbake.
6,5 t på tur totalt.