Endelig Veobreahesten! (27.03.2014)

Et av vårens store mål skulle endelig realiseres; Veobreahesten. JPV100 hadde tatt seg fri i to dager, og møtte meg torsdag morgen på Spiterstulen. Han hadde ligget i telt, mens jeg hadde ligget i bilen nede i Lom. Været var aldeles ikke så flott som varslet, men vi lastet sekkene fulle med sikringsutstyr, og var forberedt på det meste. Det skulle vise seg å være overflødig, omtrent alt sammen…

Vi kjørte først 1,3 km mot NØ fra Spiterstulen, for å spare litt. Gikk det som jeg håpte, skulle det være akkurat like langt om Skautflya som om vi hadde gått om Veoskardet. (Der hadde jeg snudd sist gang pga knallhard is, dårlig tid og en bratt skrent.) På med langfeller, for opp mot Skautkampen i øst var det ganske bratt og svært isete. Selv da vi kom inn på kvista rute mot Glitterheim, var det vondt å gå i skrått isete terreng. Jan Petter kjørte på i forveien, mens jeg fant mer mitt eget tempo, og merket at jeg var uvant med å ha så mye i sekken.

Vel oppe på 1400 meter kunne vi dreie sørøstover. Nå la terrenget seg, og jeg gikk på blå swix – inspirert av sist tur med MortenH. Vinden var ganske frisk imot, og «klarværet» yr.no hadde spådd så vi ingenting til! Ved Leirtjønnet gikk vi rett sørover, og fikk glimt av dagens mål i skyene. Det var en imponerende profil! Måtte snart på med kortfeller i motbakkene opp Veobrean – og ryggen var som jeg hadde trodd; ganske bratt, men helt grei å gå opp på ski med de snøforholdene vi hadde. (Er det panseris her, kan det bli i bratteste laget, selv med stålkanter – med mindre en har nerver av stål.)

Veobreahesten
Helt inntil østlige delen av Veobreahesten fant vi en fin snøgrop i le for vinden. Her spiste vi og tok på seler og tau. Rundt fire og en halv time var gått, og endelig begynte moroa. Vi fortsatte på ski, men nå altså i tau. Først bratt opp en liten rygg i et svært sprekkfylt område, men så ble det helt greit, og strengt tatt trengte vi vel knapt brukt tausikring lenger. Vi fortsatt helt opp og inntil fjellet under pinakkelen, før vi tok av skiene. Vi ville se an forholdene og tok bare med isøksa videre.

Det var svært bratt og ganske våt snø opp til skaret øst for pinakkelen, men her var det snakk om så få meter eventuelt å ramle/skli ned, at jeg lot det stå til. Så noen få steg mot pinakkelen i vest, men jeg snudde ganske snart: Snøen gjorde klatringa her for vanskelig, og dessuten var den strengt tatt ikke noe mål i dag i seg selv. Kanskje på tilbaketuren? Utrolig luftig er den i alle fall!

Jan Petter gikk nå bratt opp snøegga mot toppen, og de fine snøforholdene gjorde at vi følte oss trygge bare med isøksa. Vel oppe, ble det åpenbart at utfordringene ikke sluttet. For å komme bort til toppblokka måtte vi over en smal egg med 40-50 cm snøskavl oppå. Dette var helt på grensa av hva jeg liker uten sikring, men Jan Petter skuffet bort mesteparten av snøen med hendene, og red egga, så da fulgte jeg etter uten å si noe.

Dermed var vi under den berømmelige toppsteinen, og mange spor etter krafsende isøkser eller stegjern dekorerte svaet her. En liten nabb på toppen kunne man slenge et tau rundt, eller man kunne ha satt en liten kile i et lite riss, satt på en slynge, og fått fotfeste i denne. Jan Petter var så lang at han akkurat nådde toppkanten med fingrene, og sleit seg opp. Jeg tok bilde, og så byttet vi posisjon. Toppen tillater neppe to om gangen. Jeg nådde ikke opp, og Jan Petter tilbød kneet sitt. Dermed klarte jeg å nå høyeste punktet med hendene, men nøyde meg med det.

Østtoppen
Så var vi spente på veien videre mot østtoppen. Først meget forsiktig ned en sørvendt renne med kram snø, 7-8 meter, før vi krysset en liten snøflanke og opp til egga igjen. Ganske snart var det atskillig brattere, og østtoppen så jammen utsatt og isdekt ut! Jeg insisterte på å gå tilbake og hente tauet og sikringsmidler, før vi fortsatte. Jan Petter var enig, men trodde det kanskje var lettere enn det så ut til. Vi fulgte en snøflanke på skrått i sørhellinga helt tilbake til skiene. Så tok vi med noen kiler og tau, og fulgte i egne fotspor opp flanken igjen, men denne gangen tok vi ut til høyre halvveis opp i hellinga. Det var ganske bratt, og hadde det ikke vært for de gode snøforholdene måtte vi sikret oss. Jeg tråkket spor, og kom greit opp på egga nedenfor avsatsen vi sto oppå for kort tid siden. Ett problem mindre, altså.

Egga var helt grei 10-15 meter, og selv om det nå ble ganske bratt opp til østtoppen, var det forholdsvis avblåst, og ingen is; bare snø. Dermed kunne jeg lett koste fram nødvendige tak, og kløv overraskende greit opp. Tau og sikringer var ubrukt, men omveien ned til skiene angret jeg ikke på: Ikke tale om jeg hadde klyvd ned usikra i snøen, og ned til egga bort mot østtoppen, nei!

Vi returnert så fornøyde, men fortsatt skjerpet i snøhellinga i egne spor tilbake til skiene. Sola var begynt å kikke litt fram, så vi kunne forlenge turen litt. Vi fortsatte derfor sørover og rundt den skarpe og bratte sørøstegga på Leirhø. Her måtte skiene av, og vi måtte gå 20-30 m oppover, for å finne et passende punkt å komme inn i flatere terreng. Godt det ikke var blank stålis her nå. Jeg husket fortsatt forrige gangen jeg sto omtrent på samme stedet.

Veobreatinden
I Veoskardet satte jeg igjen sekken, og så gikk det lett over til skaret vest for Veobreatinden. Her skilte vi lag, og Jan Petter fikk låne SPOT-en min, og fortsatte mot Østre Memurutinden og noen sekundærtopper, mens jeg nøt en kort og grei egg i sol og på beina opp til Veobreatinden – dagens bonustopp! Drøyt 7,5 t var nå gått, og jeg satte kursen hjem igjen, og misunte slett ikke Jan Petter som skulle oppom Østre Memurutinden, for nå forsvant alt der oppe i skyene!

© Ole-Petter Andersen

Sola skinte fortsatt i Veoskardet, og jeg forkastet ideen om også å gå om Skautflya tilbake. Jeg tok skiene i hendene og ruslet ned i bratta fra Veoskardet – ikke et spor var å se etter folk. Snøforholdene var gode, og det gikk lett ned, før jeg kunne ta på skiene og begynne kryssing fram og tilbake og skli helt ned til Visdalen og Spiterstulen. Litt trå gli mot slutten, og så gledet jeg meg ikke til 1,3 km langs veien for å hente bilen igjen.

9,5 t på tur. Jan Petter kom først i mørket, rundt kl 21, og var strålende fornøyd med sine «bonustopper.»