Litt på både den ene og andre liste. (24.03.2014)

Kjempetur mellom øst og vest

Ole-Petter var ikke sen å lokke med seg da værmeldingene lovte det dem gjorde for mandag 24. mars. Han var positiv selv før han hørte om turplanene, og i alle fall ikke mindre positivt innstilt når jeg foreslo et lite Hemsedalsraid.

En passe lang runde var det som jeg hadde malt opp på kartet. I grunnen gøy å sitte slik på nålekartet og tegne opp ruter mellom nålene. Ikke for kort og ikke for lang, men som regel ender de opp med å bli ganske lange.
Denne dagen var det en skikkelig listegodbit som ventet. Hele tre lister som jeg "samler" etter skulle få litt påfyll:

• Hemsedal 100pf
• Buskerud 250pf
• Sogn og Fjordane 250pf

Var oppe halv seks (hardt liv detta topptursirkuset) og kjørte av gårde like etterpå. Ole-Petter var allerede på plass i "campingbilen" sin. Jeg blei overrasket over hvor tidlig lyst det er allerede, og kjøreturen var en fornøyelse i gyllent morgenlys på norske tele-hiv veier som i alle fall hindret at jeg ble trøtt.
Knapt en sky og se. Dette skulle bli knall, men så, hva er dette for noe? Rett før Eldrevatnet veltet det skyer i mot. Akkurat her! I alle andre himmelretninger var det skyfritt. Jippi!

Vi møttes nå i alle fall som planlagt i sørenden av Eldrevatnet og kom oss etter hvert av gårde etter at jeg hadde sølt ei flaske med sjokoladedrikk ned i sekken og utført et par andre klønestreker. En smule småmutte var vi der vi tuslet i rimkald morgentåke oppover mot Slettinden. Desto mer forløsende var det når vi snaut 200 høydemeter under toppen dukket over tåka og fikk sola mitt i fleisen mens snøen glitret som millioner av diamanter. Da var livet godt altså.

Det ble en deilig lang pause på toppen ved varden. Jeg pakket ut sekken og tørket det jeg kunne av sjokoladedrikk-klissete effekter, mens Ole-Petter fiklet med telefonen sin.

Så bar det videre. Neste topp, Søteliberget var langt unna, og som om ikke det var nok stolte Ole-Petter på navigeringen min, noe han ikke skulle gjort. Et par suboptimale linjer ble gått, og i tillegg ville Ole-Petter ha med seg en ekstra småknaus, noe som førte oss opp på Bandenøse.
Nede mot Søtelifjellet måtte vi atter inn daltåka før vi fikk gjensyn med den varmende sola i bakkene opp mot Søtelifjellet. Det var en seig kneik og deilig å komme frem til varden. Nok en lang god pause. Nettopp det som virkelig hever slike turer. Gode pauser i varmende sol med vide utsyn.

Så bar det videre mot enda et Søtelifjell (originale i navnesettingen her oppe), denne gangen den veldig lite spektakulære 1431-varianten (ref. høyden). Huff var det blitt varmt nå. Svetten fløt og strømmet og beina var småmoe, men vi var jo bare halvveis, så her var det bare å holde koken.

Opp mot dagens høyeste, Vesle Jukleeggi hadde jeg først ment å gå opp ryggen fra øst-sørøst, men en bratt skavlskrent så ikke helt 100%. Ole-Petter hadde sett seg ut ei flanke lenger vest som vi i stedet ga et forsøk. Ganske bratt midt oppi der, og ikke fritt for at tanker om ras sneiet innom hode, nei her var det bare å komme seg opp. Noe som var helt håpløst i den bløte, løse snøen uten feste. Det ble til at jeg tok av skia.
Videre sliten, men langt enklere gange opp til toppen.
Nå hadde skyene for alvor trukket inn og et surt drag gjorde oppholdet kort.
Vi avsluttet med en hesteskorunde over toppene 1602 og 1641 på Breinosi. På returen gjorde undertegnede, som hadde æren av å gå først, nok en dårlig navigering grunnet latskap (orket ikke å sjekke kartet) og vi havnet litt uti småstry noe som ledet til en liten omvei (jfr. gps-sporet) før vi omsider fikk et taknemmelig ak ned til bilen.

Super tur. Bra skiføre. Kun blå swix brukt for egen del. Funket strålende med unntak av den omtalte sørvendte flanken.

Flere bilder

GPS