Fatlafossen – att og fram er ikke alltid like langt (01.02.2014)

Written by 500fjell (Sondre Kvambekk)

Start point	Fatlaviki
Characteristic	Ice climbing
Map

Visits of other PBEs	Fatlafossen (500m)	01.02.2014

Dagen etter turen til meg og Signar over Skagastølsryggen ble vekkerklokka fullstendig ignorert. Dette kombinert med en del ærender (av Signar kalt «administrasjon») nede i Sogndalsfjøra gjorde sitt til at vi ikke kom oss ut på tur før kl. 11.30. Vi ville isklatre og valget falt på klassikeren Fatlafossen ut mot Leikanger. Deilig med superkort innmarsj, og litt rart å isklatre helt nede fra fjæresteinene.

Kort innmarsj til fossen. Taktisk å stoppe ti meter før bomringen også...

Fatlafossen er en 500 høydemeter lang foss som er delt inn i tre seksjoner som byr på 1-2 taulengder pr seksjon. Siden vi startet så sent som vi gjorde hadde vi ingen ambisjoner om å komme helt til topps i dag. Jeg ledet første taulengde i nedre del. Valgte å klatre med en sekk siden det ikke var så mye utstyr vi trengte. Temperaturen var på plussida og isen var fin og smørmyk flere steder uten å virke råtten. Siden jeg hadde ødelagt reima på randoskoene mine som jeg vanligvis isklatrer med måtte jeg ta til takke med noen gamle isklatresko som er altfor store. Fy søren så ekkelt det var med disse og jeg følte meg såå mye dårligere. Var jo nesten slik at jeg sklei ut av skoene når jeg sparket inn fronttaggene, ikkje bra...

Første taulengde bød på WI4-klatring. Satte standplass etter 60 meter. Signar kom seg greit opp og ledet videre ut i lettere terreng før han fikk satt en bombestandplass i et metallgjerde. Plutselig dukket det opp en mann nede i skogen som begynte å ta bilder av meg. Han kom fra lokalavisa Sogn Avis og begynte raskt å intervjue meg mens jeg hang i standplassen. Gjør man noe litt utenom det vanlige ender man åpenbart opp som lokalkjendis i disse trakter...

Opp til neste seksjon var det enkel isscrambling uten tau et lite stykke. Denne fossen vi nå skulle klatre virket brattere, i alle fall der vi klatret på høyre siden. Sikkert WI4+ eller noe. Signar fikk lede denne siden mine sko ikke egnet seg til bratt klatring. En fin taulengde med god iskvalitet hele veien opp til et smalt juv. Jeg klarte å karre meg etter på topptau og fortsatte videre oppover i enklere terreng et par hundre meter før vi skar ut til venstre og avsluttet klatringa. Mange artige partier her med ganske tynn og blank is slik at man så fossen renne gjennom et slags glass bak isen. Så siste seksjon lenger oppe. Denne så ut til å ha et bratt parti midtvegs, og siden det ble mørkt innen et par timer valgte vi å snu her og spare resten til en annen gang.

Andre del av fossen. Litt brattere opp her, rundt WI4+ i høyre del.

Returen ble et kapittel for seg... Vi valgte å satse på å gå til fots ned igjen fremfor å kjøre på med abalakovs. Dette angret vi på i ettertid. På vestsida av elva var det masse stup og skrenter som vi måtte omgå. Løs stein, isete partier og tornekratt var stikkord i tillegg til krunglete omgåelser for å komme seg nedover. I tillegg presterte jeg og Signar å komme fra hverandre, og jeg hadde klart å glemme mobilen...! Måtte bare satse på at begge klarte seg på egenhånd. Signar gikk en del mer til høyre nedover enn meg og rappellerte seg ned en skrent. Etter å ha rappellert og karret seg helt ned til bilen kom han på at han hadde glemt isøksene ovenfor der han hadde rappellert! I første tanke tenkte han «shit, au, jeg kjøper heller nye», men siden dette var de gamle Petzl Nomics øksene til avdøde Bjørn-Eivind Aarthun han hadde arvet kunne han ikke bare la dem ligge igjen. Opp igjen i den fuckings ura og klatre seg opp igjen der han rappellerte og så komme seg ned igjen. For et styr!

Jeg krunglet meg over på venstre side av elva og videre ned en løøøs ur til veien. Måtte klatre over et tre meter høyt gjerde for å komme meg videre, og deretter hoppe utfor en liten klippe og ned i grøfta. Var godt å komme seg tilbake til bilen nå. Neste gang blir det abalakov i stedet.

Takk for turen, Signar!:)