Tur på Totland (28.09.2013)

Totland

© Endre Myrdal Olsen

Etter en bra dag med Stoltzekleiven Opp med et løp på 10.52 etterfulgt av Tapasretter var det klart for tur i traktene ved Totland. Jeg planla og parkere på P-plassen ved Øvre Totland, men når automaten kun tok mynter hadde jeg et problem når jeg kun hadde kort. Da jeg stod ved automaten og klødde meg i hodet mens jeg lurte på hvor jeg skulle parkere, kom en dame bort til meg og sa at det var en veldig fin parkeringsplass like nedenfor Fanahytten. Det var et "Innkjøring Forbudt" skilt rett før parkeringsplassen der men ingen brydde seg sa hun. Da ble det slik. Jeg kjørte inn og parkerte der. Jeg gikk deretter opp til Fanahytten og fulgte skiltet sti mot Livarden. Her gikk første del av ruten på en terrengsti som visstnok skulle være/bli/var en skolevei. Jeg kan kort fortelle at det verken var en sti eller en vei. Her hadde det vært en buldoser som hadde kjørt inn i skogen og brøytet ned alt som stod i dens vei. Det var vått og gjørmete i den.

Boldoserveien munnet etterhvert ut i en god gammeldags sti. Etterhvert kom jeg over tregrensen og kunne nyte utsikten. Jeg bestemte meg for og løpe hele veien opp til Livarden. Det var opplett og solen fikk skinne av og til mellom sprekker i skyene. Det var vått på stien så det ble en del sikksakkløping. Livarden bestod av mange såkalte "luretopper". Man trodde man så varden på toppen men bak ventet en ny haug og så en ny. Etter 30 min fra start ved bilen stod jeg på toppen av Livarden. Her fikk man god utsikt mot Gullfjellet, Søtefjellet, Svenningen og Helldalshorga og lenger bak kan man se Kvamskogens topper. Langt borte i horisonten ser man Folgefonna og i vest ligger Bergen by. Med mye vind her oppe tilbrakte jeg ikke så mye mer tid her og satte kursen ned mot Totlansfjellet. Her fulgte jeg stien "Rett vest". Etter en del løping i myr nedover fra livarden løp jeg den siste oppstigningen til Totlandsfjellet. Jeg løp nå nedover stien som går over Totlandsfjellet retning Øvre Totland og stoppet et eldre par for å spørre om de visste om en sti som går over Skavdalsfjellet, Flåfjellet og Stordalsfjellet. Mannen sa at det var få folk som trasket rundt i de traktene og det at han var en lokal her oppe og ikke hadde vært på de toppene siden bestefaren hans tok ham med dit da han var liten gutt for mange herrens år siden sier jo litt. Han visste det gikk en svak sti i Furedalen men han visste ikke om noen sti over toppene. Han forklarte at hvis jeg løp ned til en liten hytte som lå litt bortgjemt på høyre side ville jeg kanskje finne en svak sti og følge.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Da jeg kom enda lenger ned møtte jeg en annen kar som var ute og løp. Jeg spurte ham om han visste om en bedre sti og følge. Han rådet meg til og løpe ned til veien og lete der istedet. Etter litt forskjellige svar bestemte jeg meg for og følge en sti som gikk på langs med gjerdet til en gård som ligger like nedenfor Totlandsfjellet. Den virket lovende da den var bred og fin. Men Jeg lurte på hvor lenge det skulle vare da dette sikkert bare var en sti bonden brukte for og sjekke at alt var OK med gjerdet og sauene hans. Jeg løp forbi to godt utrustende jegere som var på vei tilbake. De hadde ikke fått noe. Etterhvert ble stien bare svakere og svakere og jeg løp rett inn i busker og kratt. IGJEN. Men jeg hadde blitt advart da flere hadde sagt at det ikke var så veldig mange som ferdes her inne. Jeg la tidlig merke til brente trær som tydet på at det hadde vært en stod skogbrann her for en stund siden. Jeg løp ned til elven og tenkte at jeg likegodt kunne løpe på steiene i denne oppover i Furedalen. Det funket utmerket og jeg beveget meg mye raskere. Elven var liten og det var ikke mye vann her og med tørre store steiner var det en helt konge trasse.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg la merke til at det faktisk gikk folk oppover ved den ene masten på kraftlinjen. Jeg løp ut av elven på venstre side og siktet meg inn på dem. Det så nemmelig ut som de gikk på en sti. Jeg kom etterhvert opp til dem og det var en smal liten sti de gikk oppover der det innimellom var vardet. Det var en småbarnsfamilie som skulle telte og fiske ved det lille vannet nord for Stordalsfjellet. Etterhver som jeg kom lenger opp fant jeg ikke igjen stien, men det gorde ikke så mye nå da det var relativt bart her oppe med mye steiner og løpe på. Jeg løp nå videre opp på Stordalsfjellet før jeg måtte ned en liten bratt skrent og kunne løpe videre opp på Flåfjellet. Før jeg kom opp her var det tid for en liten rast for og få i seg litt energi og vann. Hollandske karamelkjeks smaker jammen godt i de norske fjellene. Jeg nøt utsikten før det bar avsted siste biten opp til Flåfjellet. Her fikk jeg god utsikt mot Ulriken og like nedenfor kunne jeg se Grimen som jeg kjører igjennom de gangene jeg skal til hytten eller Gullfjellet. Hver gang jeg kjører her har jeg sett opp mot Flåfjellet og Skavdalsfjellet så det var kjekt og endelig stå her. Jeg tok noen bilder og fortsatte bort til Skavdalsfjellet. Her var det ikke lett og finne varden og jeg brukte litt tid på og løpe opp på de mange haugene for og finne ut hvor det høyste punktet var. Da jeg hadde konstantert hvor det høyeste punktet var, stod det ikke en varde der. Men det husket jeg fra bildet jeg hadde sett på peakbook.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Jeg hadde i løpet av turen lagt merke til at storetåen på venstre fot hadde smerter. Det var som om noe lå og skjerte i skoen, men det var ikke noe annet i skoen. Jeg har erfart fra tidligere at det oppstår ulike småsmerter når man løper med klissvåte sko i flere timer. Det gjorde etterhvert mer og mer vondt og jeg merket at jeg haltet litt. Jeg gikk over til og gå litt. Jeg løp nå ned igjen til hvor jeg hadde gått opp og jeg kunne kjenne den deilige lukten av bålet til småbarnsfamilien lenger nede ved vannet. Den lukten kombinert med alle de flotte fargene gir virkelig smaken av høst. Jeg satt meg ned i gresset litt lenger nede for og nyte utsikten opp til Totlandsfjellet og Livarden og se på de flotte høstfargene nede i Furedalen mens solen gikk ned og bållukten kilte i nesen. Høsten er en fin tid i fjellet. Nå måtte jeg ta meg ned i Furedalen og gjennom alt krattet før jeg omsideer kom opp til gjerdet på gården igjen. Digg og endelig løpe på sti. Da jeg kom ut på veien traff jeg en familie der han ene sa "Traff ikke vi deg på vei ned fra Totlandsfjellet for sånn 2 timer siden?" "Det stemmer det" sa jeg. Gøy og høre fra folk når man har vært på en lang løpetur. Jeg løp nå opp den siste bakken på veien til bilen nedenfor Fanahytten. Nå var klokken 17.00 og det neste som stod for tur var og rekke ølsalget og stikke på byen med Martin.