En fin helg med skau i Finnemarka (30.08.2013)

En helg i Drammen

Det var endelig blitt torsdag og dagen da jeg skulle reise for å besøke Sigrid i Drammen. Jeg møtte sigrid på togstasjonen og hun kjørte meg hjem til det koselige huset hun bor i med bestefaren på Åssiden. Resten av denne dagen gikk med til film og avslapping.

© Endre Myrdal Olsen

Fredag 29/08-13

Vi våknet til en litt opplett, men nokså mild dag. Planen i dag var å gå de to toppene Skimten og Storsteinsfjell via Kjøsterjuvet og Tverken. Vi gikk fra huset til Sigrid i ca 12.30 tiden (B-mennesker for the win) og gikk opp i lysløypen mot Finnemarka. Vi fulgte denne litt vestover og kom etterhvert til Kjøsterjuvet som skiller seg nokså ut fra resten av terrenget her. I de store, slake og tett vegeterte skogene i Finnemarka av typisk østlandsk natur dukker plutselig en diger sprekk i fjellet opp. Her er det vertikale klippevegger i opptil 40 meters høyde. På bunnen renner en elv og flere trær er å finne her nede. Hadde det ikke rent vann nedover de bratte veggene hadde det vært flotte klatremuligheter her nede. Jeg måtte la meg inspirere. Mens vi gikk oppover juvet forklarte Sigrid at elven ble nokså stri her på våren når snøsmeltingen var i gang for fullt. Det kan jeg jammen tro og se for meg. Da vi kom på toppen av juvet gikk vi over en demning før vi etter en liten stund ankom den koselige hytten, Tverken. Her er det helgeåpent og det selges vafler til forbikommende.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Vi tok en titt på kartet før vi fulgte en av de mange stiene i rutenettet mot Skimten. Skal man ett bestemt sted bør man ha med seg kart eller GPS her. I de tette furuskogene og et titalls skiløyper og turstier plottet inn på ett kart er det ikke alltid like lett å ta seg fram hvor man vil. Man kan lett bli forvirret og det er ikke alltid stiene er like synlige når man kommer langt nok inn i Marken. Men når det er sagt måtte jeg la meg overraske over hvor sinnsykt tilrettelagt det er her. Her er mulighetene mange og enten man skal på en kort eller lang tur er det bare å velge i vei og man vil nok bli tillfredstilt. Vi fulgte en bred sti og skiltingen var ikke manglende, men da det siste skiltet kunne meddele at det var 1 km igjen til Skimten, begynte vi å tvile litt da vi var kommet et godt stykke inn i skogen. Vi tok fram kartet og kom fram til at vi hadde kommet for langt og måtte ta oss ned igjen ett stykke. Da vi kom lenger ned igjen så vi et skilt litt bortgjemt i skogen. Vi gikk bort til dette og så at skiltet var for skiløyper. Vi valgte likevel å følge skiløypen mot Skimten og etter litt trasking i myr og kratt kom vi omsider på toppen.

© Endre Myrdal Olsen

Etter en matbit tok vi oss videre bortover mot Storsteinsfjell som var 3 km gange. Vi fulgte selvsagt en sti som vi mistet etter noen hundre meter. Den bare forsvant. Vi gikk deretter ut i krattet igjen og hadde tro på at vi skulle komme inn på en av de mange stiene etterhvert. Det gjorde vi og etter en liten stund med gjentagne stopp der Sigrid måtte knyte skolissen kom vi på toppen. Som andre barn måtte vi selvsagt begge klatre opp i de to høyeste trærne vi så og fikk en noe bedre utsikt derfra. Etter en stund med bildetaging og annet sprell var klokken blitt 18.00 og det var på tide å dra hjemover igjen. Vi fulgte en sti der vi ungikk Skimten og gikk tilbake til Tverken og fulgte så skitrekket ned til Åssiden. På veien ned gikk praten løst som vanlig og vi kom etterhvert til en slags rampe som skrår i en bratt sving. Dette er ett hinder som terrengsyklister bruker i løypen sin som går parralellt med trekket. Eventyrlysten og konkurranseinstinktet til meg og Sigrid tente som vanlig og det var nå ikke snakk om å gå videre før begge hadde klart å løpe rundt hele hinderet uten å falle ned fra den. Vi klarte det etter en stund. Videre nedover måtte vi gjøre nok ett stopp. Vi så en fin buldrestein. Vi hev av oss sekken og tok utfordringen. Etter å ha seiret her også gikk vi videre og til alles forundring så gjorde vi ikke et eneste stopp før vi kom til Kiwi. Her måtte vi handle mat. Senere denne dagen etter en deilig lasagne og en varm dusj syklet vi inn til Drammen sentrum for å gå på kino og se den sykeste skrekkfilmen, The Conjuring. En utrolig bra dag.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Lørdag 30/08-13

En nydelig dag i Drammen og ikke en sky på himmelen var å se. Nå måtte vi riste søvnen ut av kroppen og komme oss ut i Finnemarka. Vi gikk oppover og fulgte lysløypen innover til Storlia hvor vi her fulgte en sti opp mot Knabben. På veien opp viste Sigrid en bra buldrestein med et lite overheng. Vi kunne vel ikke la denne utfordringen gå tapt. Litt buldring ble det i dag også. I dag skulle vi ta en rundtur der vi fikk gått over en del topper. Vi gikk opp på Knabben og der ventet en nydelig utsikt der Drammen viste seg fra sin beste side og JA, Drammen har en fin side. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg virkelig har fått ett bedre inntrykk av denne byen enn det jeg fikk da jeg var på innendørsstevne i friidrett i Drammenshallen for 5 år siden.

© Endre Myrdal Olsen

Vi gikk etterhvert videre mot Solbergfjellet og tok en liten matbit her. Vi gikk så ned mellom Knabben og Solbergfjellet og fulgte blå merket sti mot Solbergvarden. Her rotet vi oss litt bort, eller stien bare gjorde et stopp. Vi tok fram GPSen og trasket videre innover til vi omsider traff på den igjen. Da vi kom til en liten dam, fant vi en liten frosk. Vi måtte selvsagt stoppe for å leke med den og ta noen bilder før vi gikk videre. En mann som tilfeldigvis kom forbi må ha tenkt sitt da han så oss bøye oss ned og utforske denne lille skapningen mens Sigrid holdt den og jeg fiklet med innstillingene på kameraet og skulle ta nærbilde av den. "Hold den fast litt" "Nei du må holde den mens jeg gjør klar kameraet" "Fort deg før den hopper". Vi fikk omsider ett bilde og gikk videre den lille oppstigningen før vi ankom Solbergvarden. Vi kom lenger og lenger inn i Finnemarka og utsikten mot Drammen sentrum ble mer og mer begrenset. Jeg måtte igjen tenke på hvor vanvittig herlig det må være å løpe seg en langtur her. Så flatt, tørt og gode stier milevis innover. Vi fulgte stien videre nordover og ankom etterhvert Lokkeråsen. Det var fint og gå i skogen nå som solen var på vei ned. Solnedgangen i skauen skal ikke undervurderes.

Nå gjenstod Hoggskollen som ble siste topp for dagen før vi så oss fornøyd. Etter ca 30 minutter stod vi på denne også. Ikke akkurat krevende topper her i Finnemarka. Vi hadde egentlig planlagt å ta Kleiveren også, men siden det ikke gikk noe sti opp hit droppet vi det. Vi var lite giret på å vase rundt i kratt og busker. Det var jo litt synd for det var jo akkurat dette som stod på kveldsmenyen. Da vi hadde fulgt stien fra Hoggskollen mot Mellomdammen ett lite stykke, ble den bare plutselig vekke. Vi skjønte ingenting og skuet etter den mens vi gikk frem og tilbake der den sluttet. I følge kartet skulle den gå i retning nordøst mot Mellomdammen, men vi fant ingen sti. Det ventet tett skog lenger nede og vi innså at det egentlig bare var å kaste seg ut i krattet og komme seg nedover. Vi kom sikkert inn på stien lenger nede. Nei det gjorde vi ikke og det endte med at vi måtte klyve oss ned 100 meter mot Nerdammen i stikkende busker, mose og trær. Etter å ha startet samleprosjektet på 10M PF topper i Bergen er det kjent stil og ligge halvveis på rygg i stikkebusker iført shorts og t-skjorte og ha frysninger. Jeg bryr meg ikke lenger om slikt terreng.

Vi kom omsider ned og kom inn på stien til Nerdammen igjen og fulgte nå den smale veien ned til Solbergbråtan og tok oss inn igjen på lysløypen og fulgte den tilbake til Åssiden. På veien stakk vi innom Kiwi og kjøpte med oss en pizza og chips som vi senere den kvelden koste oss med mens vi så filmen, The North Face. En virkelig vellykket dag.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Søndag 1/09-13

Flyet mitt til Bergen gikk ikke før klokken 23.00 så vi hadde god tid og rakk en tur i dag også. Vi hadde tidligere snakket om at vi ikke hadde benyttet de mange finværsdagene i fjellet denne sesongen til og bade og det var nettop dette vi skulle gjøre i dag. Vi gikk opp mot det lille vannet, Gamledammen. På veien opp hev vi i oss en haug med store, modne blåbær som i den siste tiden har kommet fram i skauen. Etter noen munnfuller gikk vi den resterende biten opp til Gamledammen og hev oss uti. Det er jo også litt gøy og se folk som kommer i fleecejakker på stiene mens vi ligger på rygg i vannet. Det var kun vi og alle hundene som badet denne septemberdagen. Etterpå gikk vi opp til Klemmehøgda for å ta en siste topp før jeg måtte vende nesen vestover mot Bergen. Finnemarka er fantastisk og er godt tilrettelagt for alle typer folk. Det gjorde godt og oppleve litt flat østlandsk terreng for en gang skyld også. Hit skal jeg tilbake. Tusen takk for ett fantastisk opphold i Drammen og mange flotte turer i Finnemarka, Sigrid. Det skal gjentas.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Flere bilder fra turen