Oksskolten fra Laurisbukta P-plass, høyest i Nordland (16.07.2026)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Oksskolten (1,915m) | 16.07.2026 |
|---|
Nordland 2026, dag 3 og 4
Etter dagene i Sulitjelmafjella gikk turen lenger sørover i Nordland og til Okstindane. Vi hadde både Laurisbukta i nord og Leirbotnet i vest som mulige utgangspunkt, men da selveste Oksskolten i alle fall var uttalt turmål for undertegnede, valgte vi den førstnevnte inngangsporten.
Etter middag og ny bunkring for to døgn på tur, la vi vegen fra Mo i Rana via E12 og den ikke udelt gode anleggsvegen inn til startpunktet for det som må kalles normalvegen til Oksskolten. Her salet vi på storsekkene med alt nødvendig av mat og utstyr og fulgte T-stien opp mot 828-tjørna hvor vi håpet å finne plass til lavvoen. Vi kom opp i tett skodde, men fant til vår overraskelse og glede flere fint ryddede teltplasser ved tjørna – helt sikkert ryddet av den lokale fjellsportruppa eller en av folkehøgskolene som benytter Okstindbreen som lekegrind. Noen smånervøse sandloer skulle holde oss med hyggelig selskap her, viste det seg.
Den skikkelige turdagen våknet vi til virkelig perlevær som meldt – akkurat det været vi ville trenge for å klare den ambisiøse planen vår. Denne var nemlig å gå runden over alle de fem stortoppene over 1800 moh som omkranser Austre Okstindbreen. Og nå fikk vi lønn for strevet med å bære lavvoen og alt utstyret de 300 hm opp fra parkeringsplassen. Ikke bare fikk vi en "flying start", men vi kunne også nyte frokosten med blå himmel og sikt helt til topps på Oksskolten, som med sine 1915moh rager aller høyest i Nord-Norge.
I 9-tida var vi av gårde med fullt breutstyr, men likevel relativt lette sekker. Frampå kanten mot det smellvakre brefallet var det bare å ta til seg alle inntrykkene og glede seg til brekryssingen. Om denne er det ikke annet å si enn at den ble flott, men enkel og trygg på blåisen, med medbrakte stegjern i 4-manns taulag. Et godt stykke lenger oppe, om lag ved 900m-koten, gikk vi greit i land på svaberga via det vi vurderte som ei trygg snøbru.
Videre kunne vi følge småvarder oppover svaberga og komme oss noenlunde tørre over bekken som allerede fosset nedover på siden av brefallet. Etter hvert vant vi fin høyde og kom oss opp på fjellryggen nord for Oksskolten, til stadig flottere utsikt både bakover og mot breen. Her ble det også en mat- og kaffipause i brukbart le for en ganske kraftig vind i høyden.
Før toppstøtet la vi igjen breutstyret om lag ved 1450m-koten, da vi uansett måtte ned hit igjen for å fortsette den planlagte rundturen. Med lette sekker gikk det radig til topps, og kl. 1255 etter 4 timer på tur, var vi sannelig oppe på Oksskolten. Hvilket herlig rundskue – og slett ikke så kraftig vind som lenger nede på toppryggen. Det ble god tid til beundring av utsikten og en skikkelig mat- og kaffipause i «solveggen» nedenfor toppvarden. Vi kjente igjen Røssvatnet i sør, Svartisen i nord, Rabothytta og bl.a. Lukttinden i vest, men aller finest var de nærmeste brefallene og toppene som vi skulle videre over.
Men etter hvert måtte vi bryte opp, og i 15-tida var vi trygt nede ved brekanten igjen. Da hadde vi møtt tre-fire grupper på veg til topps i finværet, og endatil observert to personer på ski ute på breen. Det ble en drøy og varm tur i økende snømengde rundt Oksskolten og etter hvert oppover mot Okshornet. Svetten silte i den varme gryta her under sørveggen, og det var godt å komme i land i ura nedenfor toppen. Her valgte undertegnede å vente, da jeg allerede kjente at runden over alle de fem stortoppene ville bli i drøyeste laget. Kameratene var borte i en times tid, men i 1720-tida var vi innbundet i taulag igjen og kunne fortsette videre mot Svartfjellet.
Igjen ble det en drøy etappe ca. 2 km sørover breen, for neste topp måtte helst angripes fra sørvest. Her var det bare den ivrigste samleren som gikk til topps, mens vi andre tre benyttet anledningen til matinntak og restitusjon – dagens tredje mat- og kaffipause, altså . Når han var nede igjen bikket klokka allerede 19, og vi besluttet klokelig å avslutte runden og la de to vestlige toppene stå igjen. Vi var passelig trøtte nå og ville trenge resten av kvelden til den fine returen over breen og tilbake til teltleiren, som tross alt var 7 km borte i luftlinje.
Om returen er det bare å si at den ble drøy, inkludert et halvhjertet forsøk på å finne vegen ned brefallet, noe som kostet en del tid og krefter. Men da vi besluttet å følge høgre kant av breen hvor vi var heldige og fant noen lange sammenhengende snøfelt, gikk det riktig så fort unna. Dette sammenfalt med at skodde seig inn og det begynte å skumre, så det var utvilsomt riktig å kjøre "safe" i mål. Kryssingen av brefallet gikk etter samme trase som opp, og kl. 2245, etter 13 ¾ timer på tur, kunne vi gratulere hverandre med "mission completed" ved lavvoen. Da ventet velfortjent varm kveldsmat, dog av det enkle posebaserte slaget, fordi vi ikke hadde prioritert å bære tyngre delikatesser opp fra parkeringsplassen.
Dagen derpå låg vi noe frampå, pakket ned leiren og tok oss ned til sivilisasjonen med selveste Børgefjell som neste mål. Foruten sandloene og ei ubestemt and ved leirplassen, såg vi både snøspurv, lirype og fjellrype på turen, mens f.eks. ravnen glimret fullstendig med sitt fravær.
User comments