Eventyrlig tur i Svartdalen (21.07.2013)  

Turen vi hadde ventet på

Vi hadde endelig dimmet fra militæret og forlot flate Finnmark og gledet oss til å farte rundt på 2K toppene i Jotunheimen igjen. Jeg hadde gledet meg sånn til denne turen og hadde startet planleggingen allerede i Februar. Jeg skjønte med en gang hvor jeg skulle, selvsagt Svartdalen. Der det myldrer av 2K topper på begge sider. Planen var å ta buss fra Begren til hytten på Tyin, ta buss fra Tyinkrysset til Eidsbugarden for deretter å ta båten inn til Torfinnsbu og gå nordover og inn i Svartdalen for så å sette opp en camp der og bruke dagene på å bestige toppene rundt.

Lørdag 20.07.13

Jeg tok Øst-Vest ekspressen til hytten. Kom fram her klokken 14.30. Litt senere kom Eivind opp med bil fra Lillehammer. Vi fordelte fellesutstyr og unnet oss en god middag med taco. Jeg fikk plutselig en telefon fra Didrik. En kamerat fra militæret. Han hadde tenkt seg en tur til Galdhøpiggen men lurte på om han kunne slenge seg på oss. Han var hjertelig velkommen. Didrik skulle kjøre opp til Bygdin hvor han derfra tok båten inn til Torfinnsbu. Der skulle vi møtes.

Søndag 21.07.13

Jeg var spent på om vi kom oss med båten til Torfinnsbu grunnet Vinjerockkonserten på Eidsbugarden som avsluttet når vi skulle dra inn. Grunnet konserten måtte vi også parkere på Tyinkrysset Fjellstuer for å derfra ta bussen inn. Like greit. Vi hadde ikke funnet parkeringsplass. Bussen kom i god tid og vi kom med på båten. Vi ventet en time på Didrik på Torfinnsbu og var klare til å sette i marsj klokken 15.45. Med blytunge sekker gikk vi nordover oppover Torfinnsdalen. Da vi hadde gått over broen ved Torfinnsdøla satte vi fra oss sekkene, klipset av dagstursekkene og skrådde vestover opp en liten renne mot Kalvehøgdene. Jeg hadde lest at det skulle være en del store steiner på dette platået og at turen over disse var anbefalt på vinterstid. Jeg kan si meg til dels enig. Det var store steiner, men virkelig greit å ta seg fram i.

Rennen oppover fra Torfinnsdøla var grei å ta seg opp. Det var vegetert de første 200 høydemetrene, så møtte vi litt fast steinrøys lenger oppe. Da vi kom opp på selve Kalvehøgdepartiet, viste de store steinene seg fram og fremrykkningshastigheten var ikke særlig stor. Frem kom vi no. Vi kom omsider på toppen av Vestre Kalvehøgde på 2208 moh. Været var så godt som det kunne bli. Knall blå himmel, ikke en sky å se, ikke ett vindpust og varmt. Rett og slett drømmevær.

Vi fortsatte etterhvert bort til Midtre Kalvehøgde på 2122 moh. Vi gikk også innom nabotoppen Vest for Midtre Kalvehøgde på 2114 moh på veien bort. Som 10M PF samler må hver haug bestiges. Vi fortsatte så bort til Austre Kalvehøgde på 2178 moh. Vi gikk deretter bort på Mugna en tur også. Vi Vendte så nesen sørvestover mot den sørligste av Norges 2K topper. Nemmelig Nørdre Kalvehølotind på 2019 moh. Da vi ankom toppen av denne var klokken blitt 22.00. Fornøyde etter å ha besteget alle Kalvehøgdene og nådd dagens mål tok vi oss ned samme renne som vi kom opp, gikk ned til storsekkene ved Torfinnsdøla og tok så fatt på den siste biten av innsteget til Svartdalen. Vi slo opp teltet rett på vestsiden og nedenfor Svartdalsbandet. Her hadde vi flott utsikt mot Torfinnstindne mot sør-vest og Knutsholstraversen i nord-øst. Det var en varm og nydelig kveld i Svartdalen. Klokken 00.30 var teltet slått opp. Jeg sa til Didrik og Eivind at hvis noen hadde fortalt meg at jeg skulle vandre gjennom Svartdalen i Shorts og T-skjorte og svette ved midnatt, hadde jeg ledd av dem. Men slik var altså tilfelle.

Mandag 22.07.13

Alarmen ringte klokken 10.00. Vi var gjennomvåt av svette der vi lå. Grunnen var tre personer i teltet som var lukket med en stekende sol. Det var uholdbart å være der inne. Det var befriende og komme ut i frisk luft. Vi fyrte i gang primusen, kokte vann til kaffe og feltrasjon. (Jeg hadde knabbet 7 stk feltrasjoner fra militæret).

Dagens mål var Kvitskardtinden på 2193 moh, Kvitskardoksle på 2065 moh, Mesmogtinden på 2264 moh, Langedalstind på 2206 moh, Midtre Langedalstind på 2045 moh og Søre Langedalstind på 2030 moh. Vi startet med Kvitskardtinden. Været var like bra som dagen før. Varmt og ikke en sky å se. Aldeles herlig. Vi fulgte DNT stien nordover mot Gjende til vi var kommet på nordsiden av Svartdalsvannet. Vi skrådde så retning sørvest og startet oppstigningen. Her var det store steiner og de små elvene fra breen krysset vi tidlig. Da vi kom over den første oppstigningen var vi på bunnen av breen. Vi hadde ikke breutstyr så vi måtte ta den kjipe og lange varianten til toppen. Vi fulgte fast fjell på østsiden av breen ett lite stykke opp. Etterhvert fant vi noen fotspor helt i kanten av breen som fulgte fjellsiden hele veien oppover. Jeg vurderte det til trygt å gå på breen så lenge vi holdt ett par meter fra fjellsiden. Det er mest sannsynelig bare råtten snø vi går på da og ikke selve breen. Den kunne i såfall ikke være mange meterne dyp så nærme fjellsiden.

Det tar på og gå i råtten snø i tung oppstigning. Det gikk sakte. Vi hadde fremdeles turen fra dagen før i beina. Det var en lettelse og komme inn på steiene igjen. Det gikk fremdeles sakte oppover, veldig sakte. Det var en seig siste bit opp til toppen. Varmen hadde en stor del av påvirkningen av tempoet denne dagen. Det var sydentemp. Rett og slett. Da vi stod på toppen av Kvitskardtinden på 2193 moh tok vi en laang matpause. Oppstigningen til Kvitskardtinden er ikke akkurat den beste jeg har gått. Jeg beskriver den som kjedelig med råtten snø, grus og masse løsstein i alle størrelser. Noe dritt å gå i. Men utsikten og belønningen man fåt for strevet på toppen hever dens karakter noen hakk. En fin rund, høy og markant varde er fin å lene seg til når man skuer utover Jotunheimens praktfulle tinder. Etter pausen bar det ned til Kvitskardoksle. En avlang haug som strekker seg sørvest. Meget enkel nedstigning fra Kvitskardtinden og en snill og lett 2K topp å få med på kjøpet av Kvitskardtinden. Vi tok noen bilder og gikk deretter opp på Kvitskardtinden igjen og satte kursen for skaret mellom denne og Mesmogtinden. Vi hadde hørt fra noen karer som gikk forbi oss ved teltet dagen før klokken 00.30, at det var en noe smådrøy oppstigning til Mesmogtind. Noen sikret opp dit. De hadde gjort det. Jeg var derfor spent. Vi kløv oss opp eggen på fjellets sørøstre side. Vi registrerte tidlig noen spor som tok av fra eggen ett stykke oppe og skrådde vestover. Vi valgte å gjøre det samme og fulgte sporene til hele veien.

Etter det lille snøpartiet var det kun noen 100 høydemetre med enkel klyving før vi var i skaret mellom Langedalstinden og Mesmogtinden. Vi tok så fatt på den siste oppstigningen mot toppen. Dette var en gøye delen. Her var det litt småluftig klyving. Vi hadde heller ikke med oss sikringsmidler, men vi hadde heller ikke hatt bruk for det opp her. Det er vardet her og der oppover. Det er utrolig greit at folk setter opp disse. Man slipper å tenke veivalg selv hele tiden. Er man flik til å stoppe opp og se etter disse og følge dem til topps, burde Mesmogtind være overkommelig for de fleste med litt fjellerfaring. Utsikten på toppen var formidabel og 360 grader. Vi tok av oss på beina og pustet litt, mens vi hev i oss noen nøtter. På toppen diskuterte vi hva vi skulle gjøre. Vi hadde brukt lange tid denne dagen. Vi hadde tatt lange pauser og snakket mye. Klokken var blitt 20.00 og spørsmålet var om vi skulle ta Langedalstindene nå når vi var i området. Det ble til at vi satte Langedalstindene på stedet hvil og satte kursen mot skaret mellom Mesmogtinden og Kvitskardtinden igjen.

Vi fulgte samme vei ned fra Mesmogtind. Det var en ting jeg skulle lære senere. Følg toppen av den jævla eggen. Så lenge du vurderer den for trygg og ikke altfor smal, så følg den. Dette var jo noe vi heller ikke hadde tenk på veien opp. Vi synes da det så ut som om den ville være tidkrevende å komme på toppen av når vi likevel skulle ut på snøpartiet der folk hadde gått før oss. Vi knotet noe vanvittig på sørvestsiden av eggen. Det er litt bratt ned mot vest og det går mye opp og ned på flanken. I tillegg er det mye løsstein. Da vi kom til skaret skrådde vi oppover mot Kvitskardtinden igjen for å komme rundt sørsiden av breen. (hadde vi bare hatt breutstyr). Da vi hadde rundet breen skrådde vi ned samme vei som vi gikk opp på Kvitskardtinden. Vi fulgte de gamle sporene våre på breen inne ved fjellsiden og krysset elven på bunnen av breen. Så bar det ned mot Svartdalen igjen. Da vi var ett lite stykke oppe i skråningen vel en 100 meter over Svartdalen så vi ett telt med to personer utenfor som stod oppreist og nistirret på oss. Det så nesten ut som om de ikke hadde sett folk før. Vi stakk bort til dem og de fortalte at de trodde de så syner da de så det kom folk ned fra fjellet klokken 23.00 på kvelden.

Vi hadde brukt lang tid på knotingen med løsstein, klyving og omgåelser av breen så vi hadde ikke sett så altfor ofte på klokken. Vi måtte le da de sa det og vi skjønte fort hvorfor de stod og glante slik på oss. Dette var to karer fra Årdal, litt opp i årene som hadde tatt sin obligatoriske sommerfjelltur. De hadde gått kjenskap til Jotunheimen og 2K topper. De tilba oss Cognaq og kaffe og vi satt og snakket med dem en halvtime før vi takket for oss og satte kurden sørover på DNT stien i Svartdalen mot teltet.
Den gode stemningen etter en flott og nok en gang vellykket tur i perfekt vær skulle straks få en brå slutt. Da vi ankom teltet trodde vi hele turen skulle ende her. Da vi var ca 50 meter fra teltet merket jeg at remaposen min med alle feltrasjonene, nøttene og matpakkene mine for hele turen så utenfor teltet. Noe skurret litt. Jeg kom nærmere og da jeg tok fatt i posen var den godt opprevet og det var ikke stort mer igjen i den enn to poser med nøtter og 5 feltrasjoner igjen. Jeg hadde smurt 24 brødskiver og hadde 5 poser med nøtter der. Nå var det nesten ikke noe igjen. Da Eivind gikk ned for å sjekke status på den 800g kjøttdeigen vi hadde lagt i vannkanten slik at den skulle holde seg best mulig kjølig, var det bare en opprevet pose igjen. Jeg følte en dyp frustrasjon og sinne i meg. Det var tydelig at det var de store slue Svartdalsravnene som hadde vært på besøk og mesket seg mens vi var på tur. Det var tydelige tegn på det. Posene var opphakket og det var fugledrit rundt hele teltet. Mange tenker kanskje nå at vi var idioter som glemte å ta igjen teltdøren da vi dri slik at de bare kunne forsyne seg, men nei. Vi var ikke så glemske. Vi la all maten i ytterteltet med teldøren lukket igjen. Dette med unntak av kjøttdeigen selvsagt. Jeg konkluderte med at ravnene på en eller annen måte hadde klart å få nebbet under teltduken og røsket til seg posen min med mat som må ha lagt mest tilgjengelig til. Posen var meget tung så her har de brukt krefter for å få denne ut. Vi kom til ro og skrapte sammen det vi hadde av mat og så at vi faktisk hadde nok til å klare oss for resten av turen. I verste fall måtte vi dra ned en dag tidligere enn planlagt, men den dagen var det uansett meldt regn så det gjorde ingenting. Det endte heldigvis godt denne dagen også.

Tirsdag 23.07.13

Den spennende dagen var kommet. Målet i dag var Knutsholstraversen med unntak av nålene i nordvest. Også kalt Knutseggen. Vi startet fra teltet klokken 11.30 på dagen. Det var nok en strålende dag med sol. Vi begynner å bli vant til det nå. Man merker man blir bortsjemt når man forventer å kunne strekke seg utenfor teltet barfot i kun shorts når man står opp. Jeg hadde tidligere lest en turrapport om noen som hadde gått knutsholstraversen og kun brukt sikring på nålene. Da tenkte jeg at det skulle gå fint over her om vi bareungikk dem. Jeg forventet uansett ikke at vi skulle klare det, men man blir jo fristet til å prøve når man leser slike rapporter. Nå skal det også sies at vi skulle begynne i nordøst og gå traversen sørøstover.

Didrik måtte dra denne dagen så han stakk ned til Torfinnsbu og fulgte stien tilbake til Bygdin hvor han stod parkert. Ikke noe båt på denne karen. Meg og Eivind fulgte stien mot Gjende og tok av mot nordøst og siktet oss inn på Nestnørdre Knutsholstind. Det så ganske bratt ut oppover men her, men det var barnemat oppover her. Tok så vidt armene i bruk. Vi siktet oss perfekt opp på traversen og gikk bare rett fram til vi omsider var oppe på Nestnørdre Knutsholstind på 2185 moh. Her oppe møtte vi en kar som skulle ned og bestige Burchardtstind som ligger ca 300 meter nordøst for Nestnørdre Knutsholstind. Vi slengte oss på han. Planen hans var at han skulle gå ned og bestige toppen fra nordeggen. Han fortalte at det var mulig å klyve opp på sørsiden, men det bød på noen utfordringer når man ikke hadde sikringsmidler.

Da vi kom ned den noe bratte og løse steinuren fra Nestnørdre Knutsholstind stoppet vi litt opp og diskuterte litt. Jeg stirret på sørsiden av den en stund og så at det absolutt var mulig uten sikring. Jeg slang av meg sekken og hev meg opp i sørsiden. Adrenalinet slo fort inn. Det var utrolig kult. Det var nok av gode tak oppover og forholdene kunne ikke bli bedre. Knusktørt fjell. Jeg kløv meg omsider opp til toppen. Kult å stå på toppen av Burchardtstind på 2129 moh. Jeg ropte ned til mannen vi traff at det gikk fint å klyve opp. Han droppen den opprinnelige planen sin og hev seg i sørveggen med det samme og kom omsider opp han også. Da han var på toppen sa han «Takk for at du fant veien opp» før han løp ned på nordeggen og satte kursen mot Gjende. Eivind droppet å gå opp på denne. Jeg kløv meg ned igjen, hev sekken på ryggen og vi fortsatte oppover mot Nestnørdre Knutsholdtind igjen.

(PS: Man må vurdere om man føler seg komfortabel med å klyve opp på Burchardtstind på sørsiden. Hvis man ikke er komfortabel med det, men likevel vil opp på toppen kan man skrå nordover på venstre siden av fjellet og gå opp på nordeggen. Denne ruten er litt mer tidkrevende, men skal være overkommelig for de fleste med litt fjellerfaring.)

Nå skrådde vi sørøstover og kløv oss fint opp på Midtre Knutsholstind på 2170 moh. Her måtte vi stå og lete litt etter en forsvalig vei ned. Vi fant etter hver en fin nedstigning. Nå var det bare å følge eggen bortover. Man merker stor forskjell på å gå på selve eggen enn å gå på sørvestsiden av den. Ved å følge eggen går det mye fortere. Det var utrolig kult å gå her. Klyving ble det og det og det var digg å ta i bruk hele kroppen og ikke bare beina. Klyvingen var til dels luftig men det var bare kult. Vi stakk opp på alle småtoppene på traversen på vei opp til Store Knutsholstind. I tilfelle det var noen 10M PF topper. Jeg tvilte der og da på at noen av dem var det. Og det viste seg at jeg hadde rett. Da selve oppstigningen til Store Knut startet var det kun en enkel bit igjen.

Da vi stod på toppen av Store Knutsholstind på 2341 moh tok vi en titt bak på traversen. Den så jammen heftig ut, men overraskende enkel var den. Vi møtte to menn litt senere på toppen når vi hadde matpause. De kom opp fra sørvestsiden og Vesle Knutsholstind. De fortalte at vi ikke burde bevege oss videre bortover uten sikring. Vi gikk ned og tok en titt. Det var litt luftigere der enn vi hadde møtt tidligere på traversen. En av dem var en profesjonell klatrer og jeg følte ikke for å trosse rådene hans om å stoppe her. Det ble til at vi gav oss her. Vi var uansett veldig fornøyd med det vi hadde gjort hittil. Vi fulgte så vardene ned normalruten fra Store Knut og ned i Svartdalen. En megen fin rute ned. Store Knut kan se bratt ut nedenfra men normalruten fra Svartdalen opp hit er nok overkommelig for dem som er i noenlunde form. Det ble sent denne dagen også og når ravnene hadde tatt mye av maten vår måtte vi improvosere litt. Middagen i dag ble servert klokken 22.00 og den bestod av 2 pakker amerikansk gryte med opphakkede Gilde grillpølser. Det var faktisk godt. Den kuleste delen av turen var gjennomført. Nå måtte vi legge oss og lade opp til en ny dag med flere 2K topper.

Onsdag 24.07.13

Ny dag, fint vær og ny langtur. I dag skulle vi ta en skikkelig rundtur. Planen var å gå Svartdalspiggene og Langedalstindene og komme ned fra ruten opp til Kvitskardtinden. Vi gjorde de daglige rutinene om morgenen og kom oss avgårde klokken 11.30. Vi fulgte stien nordover mot Gjende og tok av fra denne da vi så vardene som fulgte Nørdre Svartdalspiggen sin nordrygg. Vi fulgte vardene oppover her. Det var behagelig å kun se etter neste varde. Det var en seig bakke og innsteget fra Svartdalen var på noen kilometer. Vi kjente nå de forrige turdagene i beina, men vi stoppet ikke EN gang før vi traff noen svensker som satt og nøt utsikten mot Gjende. Omsider var vi oppe på Nørdre Svartdalspiggen på 2137 moh. Vi fortsatte videre mot Store Svartdalspiggen på 2174 moh. Her brukte vi ikke mer enn 15 minutter fra Nørdre.

Videre mot Midtre Svartdalspiggen var det en litt bratt nedstigning. Vi gikk feil første gang og kom til en meget bratt renne. Vi prøvde oss, men bestemte oss for å finne en annen vei ned. Var ganske bratt med mye grus og løse smøsteiner. Vi gikk opp på toppen igjen og fant en perfekt nedstigning. Kløv oss ned og fulgte deretter toppen av eggen bort til Midtre. Er til dels litt bratt ned til breen i øst og toppen av eggen er preget av lange svaberg. Anbefales å holde litt lenger mot vest hvis det er vått og sleipt her. Etter en liten stund hadde vi kommet oss bort til Midtre Svartdalspiggen på 2065 moh. Litt klyving på slutten opp mot toppen, men ikke noe heftig. Nå stod Søre Svartdalspiggen for tur. Fremdeles holdt vi toppen av eggen og det tok heller ikke lenge tiden før vi stod på toppen av denne også. Søre Svartdalspiggen er også 2065 moh. Vi tok noen nøtter og beundret utsikten mot Slettmarkhøe på 2086 moh som hadde fulgt oss på vestflanken over alle Svartdalspiggene. Nevnes må også vannet på 1673 moh rett sør for Søre Svardalspiggen som såvidt hadde begynt å komme fram fra isen. Sikkert ett kuldehøl som ikke får mye sol.

Nå var det på tide å komme seg videre og opp på Langedalstinden på 2206 moh som ligger rett sørøst. Vi kom oss kjappt ned i skaret og krysset en liten del av breen helt nede på sørsiden. Oppstigningen her var litt tung nå med alle toppene i beina men det tok ikke særlig lang tid før vi kunne nyte utsikten her også. Det var lett å se hvor folk hadde gått opp og det var bare å følge sporene i den løse grusen. Litt fordeler må dritterrenget ha også. Vi nøt utsikten en stund, sende litt meldinger om status og drakk vann. Nå var planen egentlig å ta seg på sørsiden for å komme ned på MidtreLangedalstind, men tidligere på vei opp til Mesmogtind hadde jeg sett at det kunne bli problematisk.

I løssteiene, bratt hellning og bre nedenfor droppet vi den planen og jeg så at vi faktisk måtte helt ned til den lille «stien» mellom breene på sørøstsiden som går ut til Midtre. Vi kløv oss ned den løse og til dels våte steinuren og siktet oss inn på stien. Vi traff to damer som hadde vært på Mesmogtind og skulle ta seg ut på Midtre Langedalstind de også. De gikk på breen, men vi fulgte «stien» mellom breene og etter en liten stund stod vi på toppen av den noe stusselige toppen på 2045 moh. Den er bare en liten kul på en rygg, men den er no en topp. Den har 10M PF.

Nå var det bare ren plankekjøring ut til Søre Langedalstind på 2030 moh. Det tok ikke mange minuttene bort til denne. Det var blitt sent og klokken viste 19.30. Nå gjenstod den noe kjedelige tilbaketuren til Svartdalen. Vi tok oss nedover «stien» mellom breene igjen og siktet oss opp på sørøsteggen til Mesmogtind. Mye løs stein her og fjellsidene er vegetert, litt bratt og kan lett lure en til å tro at fjellet er fast. Man skal være litt varsom i dette området.
Denne gangen gikk vi på toppen av eggen og ett spørsmål kom fykende til meg med en gang: Hvorfor gikk vi ikke her på veien opp til Mesmogtind? Her gikk det mye raskere og vi kunne stort sett holde oss på beina hele veien. Det gikk raskt nedover svabergene på eggen. Nå gjenstod halve oppsttigningen til Kvitskardtind for å kunne komme på sørøstsiden og rundt breen. Før vi skrådde østover tok vi en pause og nøt den flotte solnedgangen.

Det er ettpraktfullt sted dette her. Da solen gikk ned bak Mesmogtind fortsatte vi østover. Breen går nok mye lenger nede. Det var mest sannsynelig bare snø vi gikk på men greit å være på den sikre siden. Nå var det bare å renne på beina i sporene ved fjellsiden. Det gikk raskt ned her. Nå krysset vi elven fra breen og hoppet fra stein til stein før vi omsider var nede i Svartdalen. Nå skrådde vi vestover og inn på DNT stien og fulgte denne tilbake til teltet. Klokken ble 22.00 da vi ankom teltet og nok en vellykket dag var overstått.

Torsdag 25.07.13

Hjemreisedag. Det var meldt dårlig vær den 26. Vi bestemte oss for å dra hjem i dag og ta de siste to toppene i dag før vi dro. Vi stod opp klokken 06.00, gjorde oss klar og satte i marsj mot Vestre Leirungstinden. Vi fulgte stien til enden av Svartdalsvannet (det lange) og skrådde nordøstover. Været var fremdeles like bra. Oppover her var noe ordtlig drit å gå i. I starten gikk det fint. Fast og tørt fjell, men da vi kom over 1900 moh viste dritterrenget seg fra sitt verste. Her var bare grus, sand, store og små løse steiner. Det var to skritt fram og ett tilbake hele tiden. I dag kjente vi det godt i lårene og det gikk ikke særlig fort oppover. Hvis man ikke er forsiktig oppover her i dette terrenget kan man utløse store steiner mot den som går lenger nede. Det var derfor viktig at vi var varsomme og holdt avstand til hverandre. Det var kjølig nå når solen ikke var stått ordentlig opp, men shortsen og T-skjorten var fremdeles obligatorisk turplagg. Etter to timer fra start stod vi på toppen av den 2250 meter høye tinden som desidert har en av de beste utsikter mot Kalvehøgdene. Langt nede på den vesle breen på sørsiden av toppen fikk vi øye på to enslige reinsdyr som ikke ante farene der de gikk mellom alle de store sprekkene. Utrolig kult å se. Reinsdyr hadde vi forøvrig sett rett nedenfor Nørdre Kalvehølotind på 2019 moh for noen dager siden.

Planen var å rive campen klokken og være klare til å sette i marsj mot Torfinnsbu klokken 12.00. Vi hadde da god tid til å kunne rekke båten som gikk klokken 15.20. Vi hadde nå ikke verdens beste tid på toppen. Vi var ikke helt ferdig enda. Vi drakk en god slurk med vann og tok ett bilde før vi satte kursen nedover igjen. Da vi kom ned mot skaret til Søre Knutsholstinden, hev jeg av meg sekken og kløv opp på denne 2145 moh høye toppen. En siste lille klyverute før vi forlot Svartdalen. Utrolig gøy, selv om ikke kyvingen varte så lenge opp på denne. Eivind er ikke så opptatt av 10M PF topper så han droppet denne. Nå gjenstod bare en ikke altfor gøy nedstigning til Svartdalen. Med litt slitne bein sklei vi litt ned på grusen og var forsiktig over alle de løse steinene. Noen småfall ble det. Men ikke noe alvorlig. Man kan ikke være i egne tanker nedover her. Da er det fort gjort at man ligger på ryggen i steinuren.

Da vi var nede i Svartdalen igjen kunne vi la tankene fly igjen. Klokken var blitt 11.00 og vi hadde god tid. Vi fulgte stien tilbake til teltet og satt oss ned før vi tok fatt på pakkingen. Da vi hadde pakket storsekken og var klar til å sette i marsj skyet det til og det gikk ikke lang tid før regnet kom. Utrolig bra timing. Skal si vi fikk utnyttet finværet. Det var deilig med en liten dusj da vi gikk ut av Svartdalen og nedover Torfinnsdalen. Da vi ankom Torfinnsbu kom solen fram igjen og gjett om den stekte. Klokken var 13.30, det var vindstille og solen skinte. Nå var det bare å flekke av seg sko og klær og legge seg ned i det deilige sommerslige gresset mens vi ventet på båten.

Vi tok båten til Eidsbugraden, hvor vi derfra tok buss til Tyinkrysset hvor vi stod parkert. Vi kjørte så ned på butikken for å handle mat. Eivind kjørte meg opp på hytten på Tyin før han selv satte kursen hjem til Lillehammer.
Det smakte jammen godt med en Big One Pizza med masse ekstra ost og bacon med cola til på hytten.

Tusen hjertelig takk for en aldeles vellykket tur Eivind og Didrik. Vi var jammen heldig med været og fikk utnyttet det til siste sekund. Alle toppene som var planlagt ble besteget. Aldeles nydelig. Ser fram til flere turer med dere senere.

Flere bilder fra turen