Storhorta (19.08.2025)

Har sett på denne toppen lenge der den blunker til meg hver gang jeg kjører forbi, men har vært satt litt på vent fordi helsa ikke har vært helt i vater etter en mislykket vaksine mot covid. Den bidro til en slags utmattelse og har vel egentlig vært omtrent konstant sliten og ganske så sengeliggende ei stund. Nå har har formen blitt litt bedre og kan holde bra om jeg unngår mye puls så ja jeg går hvis noen lurte.
Har vært glad i å trene stort sett hele livet og har etter en livsending etter en ulykke for 17 år siden vært en aktiv toppturjeger selv om jeg er ganske så kvestet med manglende arm, knusingsskader og lammelser i høyrebeinet og ei lunge. Nok om det.

Turen i dag ble valgt på en tirsdag da været ikke skulle bli like varmt som i går mandag. Starten gikk ved solcelleparken i Hortaveien like ved Rv.3. Nytt av året er ei innleid dame som turfølge og hun er 1,5 år og er nok bittelitt sprekere enn undertegnede. Hun er også avbildet og har 4 ben og heter Dina og er en Husky for de spesielt interesserte.
Jeg tok sjansen på å slippe henne bare etter noen hundre meter gått. Hun løper stort sett ved siden av meg i grøfta eller i skogen like ved. Etter som jeg er litt tregere så danner jeg mer baktropp der hun løper foran en max hundre meter for så løpe i full fart tilbake til meg og så for å på nytt repetere stort sett hele veien opp og ned. Må si det ble en imponerende runde dette fra hennes side. Det hadde vært morro å hatt tracker for å sett hvor mye som hun egentlig hadde løpt, 3 gangen det jeg gjorde kanskje?

Turen i seg selv er ikke særlig spennende. Dette er bare en veldig lang og slak motbakke fra start til mål i skogen. Det finnes noen åpninger for litt utsikt, men bare litt. Ikke før de siste 100 høydemetrene blir det lysning og utsikt. Dina syntes dette var svært så fin tur der hun fanget spissmus og jaget noen fugler. Alle pytter og bekker små måtte løpes og hoppes i. Vi fikk terpet en del på kommandoer og rutiner rundt dette med løping og tilbakekalling og av og på med bånd. Kommandoene begynner å sitte nå.

Møtte absolutt ingen på turen hverken opp eller ned og fant vel ut at veien er såpass lettgått at den fint passer for sykkel og vogn. Fin grusveg helt opp de vel 12,5 km og vel 800 høydemeter opp og det samme ned. Dette er altså bare en veldig lang og slak bakke i skogen og er nok til dels en ganske drøy tur sånn egentlig lengdemessig. Premien på toppen ble som forventet ganske fin og et litt rørende øyeblikk når jeg nå igjen ser ut til å kunne klare å gå til topps. Kjørte jo selvsagt ikke veldig på og var bare i sone 3 på det værste. Jeg har oppdaget at så lenge jeg ligger unna høy puls så svarer kroppen nå ganske bra på treningen. Så det går i snakketempo. Jeg brukte av tid 4 timer og 52 minutter opp og ned, men det var totaltiden. Pauset jo godt på toppen så bevegelsestiden ble 4 timer og 23 minutter. I pausen på toppen der det ble drikke til begge og mat til Dina. Hun fikk først påsmurte brødskiver med leverpostei som var borte før jeg egentlig rakk å få opp telefonen for å filme. Ganske fasinerende å se hvordan hun virkelig "koser" seg med maten. Når jeg da skulle fikse vann til henne som jeg hadde med på flaske så var vargen på jakt og fikk hodet og den snuten akkurat inn i min pose med brødskiver med nugatti. Vipps så var også de borte. Sikkert litt urutinert av meg, men skitt au. Dette måtte jeg ta på min egen kappe. Fikk drukket litt vann spist en liten sjokolade jeg hadde med som bistand ved behov og tatt noen foto. Det er viktig med foto synes jeg og har satt ufattelig pris på de bildene jeg før har tatt av noen ganger alt for lange turer høyt og lavt. Alle vil jo en gang oppleve at det man gjorde i går mestrer man ikke i dag. Det kan da være et hardt slag for den vante hverdagshelten som har gjort og klart alt selv. Da å måtte spørre om hjelp kan sitte langt inne for enkelte. Har man bilder så kan man ihvertfall se tilbake på det man engang har gjort og satt ufattelig pris på sammen med det at folk som har blitt frarøvet en eller flere funksjoner av ymse årsaker kan få se på de øyeblikk de selv ikke klarer å skape.

Turen tilbake gikk med litt småjogg og enn så lenge gikk den lettere en opp. Men er greit fornøyd med turen og tiden trass tingenes tilstand. Det blir flere turer fremover nå hvis formen ikke blir værre igjen.

Bilder vil komme etter hvert.