Mont Blanc fra bunn av (26.06.2025)
Skrevet av senfterberg (Coni Häusler)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Aiguille de Bionnassay (4052moh) | 26.06.2025 |
|---|---|---|
| Mont Blanc (4810moh) | 26.06.2025 |
Chamonix er et kult sted, og Mont Blanc er uten tvil et imponerende fjell uansett hvor du ser den fra. Det finnes mange veier opp til Alpenes høyeste topp. De enkleste veiene til topps har til felles at de er utsatt for objektive farer – steinsprang under Goûter-hytta og issprang ovenfor Cosmiques-hytta – og kaos og mas på stappfulle og usympatiske hytter.
For erfarne og ikke minst godt akklimatiserte alpinister, og under gode forhold og stabilt vær, er Mont Blanc-traversen fra dalbunnen et godt alternativ. Mont Blanc by fair means – ok da, nedoverturen blir uansett unnagjort ved hjelp av Midi-banen.
Etter en fin klatretur på Gross Furkahorn og årets siste skitur opp på Mont Maudit var Roland og jeg godt akklimatisert. Dermed kunne vi begi oss ut på en aldri så liten totaltravers av Mont Blanc. Vi startet nede i dalen ved parkeringen i Les Contamines, på snaue 1.200 meter over havet. Nå lå ca. 5.000 høydemeter foran oss – for å klatre over Miage-toppene, Aiguille de Bionnassay, Mont Blanc, ned til Cosmiques-hytta og opp igjen til heisstasjonen på Aiguille du Midi.
På ettermiddagen ruslet vi opp gjennom skogen til det første overnattingsstedet, Refuge de la Tré la Tête, som ligger utrolig koselig til ved skoggrensa. Mens klaustrofobi er en naturlig bieffekt på de klassiske hyttene ved Mont Blanc, råder det gemytlighet på Tré la Tête-hytta. Høner foran døra, hyggelig betjening og et rom med fine senger. Det er godt med skikkelig søvn når dagen etter byr på 2.400 høydemeter.
Første etappemål er hytta Refuge des Conscrits. Før i tiden gikk veien opp til hytta over breen. Bretunga er dessverre helt borte – eller en liten, stuslig isklump dekket av grus. Derfor går stien nå i fjellsida. Tross den imponerende hengebroa er det mye opp og ned – man taper i hvert fall 100 høydemeter.
Fra hytta gikk det endelig skikkelig oppover. Allerede rett etter hytta startet de første snøfeltene, som vi fulgte opp til vi sto på toppen av 3.425 meter høye Aiguille de la Bérangère. Dette er startpunktet på den klassiske Miage-traversen. Ikke så godt kjent i utlandet, men i området regnes dette som en skikkelig klassiker. Grunnet tidlig sesong var forholdene gode, og eggen besto stort sett av snø. Bortsett fra et lite klyveparti ned fra Bérangère, er vanskelighetene begrenset.
Etter mye opp og ned nådde vi omsider Dômes de Miage, 3.673 moh. Nå gjensto en eggtravers ned til Refuge Durier. Jeg vet ikke hvordan denne eggen så ut for 20 år siden, men klimaendringer og nedsmelting har etterlatt en grushaug. Ikke særlig vanskelig – vi pakket bare ut tauet for en 15 meters rappell – men her må hvert tak testes, for det meste på denne eggen er løst.
Jeg var ganske så ferdig da vi nådde hytta. Roland hadde heldigvis noen reserver igjen. Han mistet iPhonen sin et sted på eggen. Takket være sporingsenheten på klokka fant han den igjen – et sted midt oppå eggen.
Durier-hytta er et sted for seg selv. Plass til ca. 15 klatrere, klassisk utedo rett over fjellveggen. Hytta er egentlig mer en bivouac-boks, med et lite kjøkken, et bord og Stockbetten rundt. Vertskapet må sove i samme rom som stinkende og snorkende fjellfolk. De var sympatiske, men kulinarikk er ikke det du drar hit for – for å si det mildt.
Dagen etter, klokka 2 om morgenen, var det full avgangsstress på hytta. Vi tenkte det var best å klatre i dagslys og unnet oss to timer ekstra i køyesengene. Kl. 05.30 var vi på vei.
Takket være en del snø var ryggen / eggen opp til klatrepartiet veldig kurant. Da vi kom til innsteget sto solen akkurat opp. Majestetisk stemning, som vanlig når solen dukker opp i høyfjellet. Søreggen opp til dagens første 4.000-meterstopp er virkelig fin. I motsetning til løsgrusen fra dagen før, byr denne eggen på bombefast granitt. Klatringen er bare gøy, om enn kort. På tre eller fire korte taulengder er det unnagjort. Graden er stort sett 3 eller 4-, men sikringene må man for det meste legge selv.
Aiguille de Bionnassay er en kanontopp. Jeg husker den fra en tidligere bestigning – året var 2007 – da jeg var begeistret over snøeggen på fjellets østside. Når du står på Bionnassay, står du 3.500 meter over den vide, grønne dalbunnen i St. Gervais. Kontrasten mellom de kritthvite snøtoppene og de grønne dalene er fantastisk.
Vi brukte ca. 3,5 timer opp til topps – hadde altså ikke dårlig tid. Men turen videre er lang – det gjenstår over tusen høydemeter. Den knivskarpe snøeggen ned til skaret hadde gode forhold. Da det ikke er mulig å sikre, droppet vi like greit tauet. Fra skaret gikk det utsatt, men enkelt, opp til stedet der hovedruta fra Refuge Gonella kommer opp. Derfra var det motorvei opp til Mont Blanc.
Man kan si mye om normalruta fra Goûter, men Bosse-eggen er en estetisk perle. Og været var helt fantastisk. Da vi var på toppen, var det vindstille og – ifølge sveitsiske medier – den første dagen på mange år med plussgrader på over 4.800 meter.
Toppområdet var omringet av paraglidere. Og da vi gikk ned, møtte vi skibestigere som vi kunne observere ned på deres ferd over nordsiden og helt ned til Refuge Grands Mulets.
Vi kunne dessverre ikke fly eller kjøre ski, men måtte bruke beina. Veien ned fra Maudit har blitt veldig myk, og her måtte vi passe oss for stein som kom flyvende. Flanken fra Tacul har også endret seg noe siden vi var her sist – tre dager før. Broene over de gigantiske sprekkene har blitt tynnere. Og det trengtes en rekke tigersprang for å komme over.
Omsider nådde vi Refuge des Cosmiques. Etter nye 2.200 høydemeter, masse tynn luft, for mye stekesol og for lite mat og drikke, var det bare ett mål: litt påfyll – og seng.
Etter to meget anstrengende dager var turens siste dag den reneste kosen. Klatreruta Cosmiques Ridge byr på lett, men supermorsom klatring der man føler seg som fotomodell når man balanserer over eggens siste stykke – foran hundrevis av mobilturister som vil ta bilde av gærne klatrere.
For meg var turen over. Roland har som vanlig – og heldigvis – litt krutt igjen, og leide seg sykkel for å hente bilen i Contamines.
Kommentarer