Nordre Klovetinden (16.04.2025)

Etter en god natts søvn og en hotellfrokost av ypperste slag på Sagafjord, sto en siste skitur på agendaen før vi måtte dure tilbake til Ålesund og avløse barnevaktene våre – som hadde holdt fortet mens vi koste oss med fjell og fjord.

Snøgrensa hadde ikke flyttet seg en meter siden i går, så vi kjørte like godt opp til Årsetsætra igjen. Denne gangen satte vi kursen i motsatt retning og sikta oss inn på Nordre Klovetinden. Storebroren i sør, altså hovedtoppen, fristet også – men den krever klatring grad 4+, så den får vente til vi har både klatreutstyr og sommerføre.

Første delen av turen var en smått irriterende kamp gjennom tettvokst bjørkeskog som ikke hadde planer om å gjøre det lett for oss. Etter 45 minutter kunne vi endelig spenne på oss skiene.

Vi rundet Kopphornet på nordsida, og derfra kunne vi se målet for dagen ruve i det fjerne. Været hadde derimot mistet piffen – mørke skyer, regndråper og vind. Marie begynte å kjenne på motbakken (bokstavelig talt), og motivasjonen nådde et bunnpunkt da skiene begynte å glippe i de siste bratte snøbakkene.

Vi kom oss likevel opp til ca. 20 høydemeter under toppen med ski på beina, og her var det bratt. Jeg gravde fram en improvisert snøsofa og ofret mine våte joggesko som sitteunderlag til Marie. Hun var mer enn klar for å snu, men jeg måtte en tur oppom toppen – så jeg tok med isøksa og luska meg opp de siste meterne alene. Fin utsikt derfra, spesielt mot den luftige hovedtoppen som jeg definitivt har lyst til å besøke en annen gang.

På vei ned gikk vi for en mer direkte variant – øst for Kopphornet. Snøen var myk, og skredfaren nærmest ikke-eksisterende, så det var bare å kaste seg utfor og nyte en skikkelig artig nedkjøring i bratt og spennende terreng. Synd slike nedkjøringer går over så altfor fort!

Vi fulgte snøen så langt det gikk, til slutt ei snøtunge nedover et trangt elvegjel, og etter å ha bytta ski med joggesko fant vi en grei vei ned til elva og den lille brua over. Alt i alt – en skikkelig fin tur, selv om været ikke akkurat ga oss postkortstemning denne gangen.