I fjor skulle vi (det er mamma og pappa og meg) til Runde i pinsa, og det var bare det knallværet. Men et stykke oppe i Skjåk ved Dønfoss ville ikke bilen vår kjøre lenger. Mamma hadde fortalt så mye om de der flotte lundefuglene, og jeg var skikkelig spent. Men det var fredagskvelde i pinsa, ingen verksteder var åpne og mamma pg pappa ville ikke ta sjansen på å sitte fast på Nordvestlandet med bilen vår. Så vi snuddde og tilbrakte den nesten eneste knallhelga i hele sommeren i Lom på campingen. Surt for mamma og pappa og fint for meg som fikk is og kunne leke på lekeplassen og fikk kjøpe en glitrende trøstestein på Steinsenteret, men litt skuffet var jeg også.
Turen dit
Så i år ville vi prøve igjen, og for sikkerhets skyld hadde vi kjøpt ny bil. Denne gangen skulle vi komme oss over det der Strynefjellet! Pinse er sånn noenlunde den eneste langhelga som pappa ikke er opptatt med fjellturer, siden det er så tidlig i sesongen, så da har mamma sjans å få han med på noe slikt som en fugletur. Mamma sa at sjansene for at det to pinser på rad skal være så fint vær var små, og Runde er ikke moro i rufsevær. Så vi fulgte spent med på yr og jo nærmere vi kom pinsa, jo spentere ble vi. Men det var til slutt Fagernes som fikk rufseværet, og rett etter 17. mai-toget og noen leker reiste vi hjem, skiftet, pakket bilen og dro i vei mot Vestlandet, der det var spådd fint. Vi kjørte over Strynefjellet forbi det stedet der vi måtte snu i fjor til et sted som het Nordfjordeid og fant oss en villcampingplass i nærheten for en natt. Pappa sa penger spart er penger tjent, men mamma og jeg likte oss bare sånn passe i veikanten langs denne sideveien. Men vi sov nå greit nok. Finværet hadde heller ikke helt skjønt at vi nå befant oss på Vestlandet og at det skulle vært her nå, og skyene sendte noen regndråper tidlig på neste morgenen.
Så måtte pappa levere noen bøker til noen bokhandlere på veien, og vi måtte kjøre noen avstikkere hit og dit. Det var kjedelig! Men underveis kom sola og varmen, og i Fosnavåg ble det softis. Da hadde jeg det ikke så ille lenger. Og omsider nådde vi den ytterste øya av dem alle, via en spennende smal vei over en bratt bro og en lang demning. Så kjørte vi halvveis rundt øya til campingen. Først hadde mamma ment at vi skulle ligge på fyret, der havsulene flyr over hodet på en, men pappa hadde ikke lyst å dra på en tung sekk over øya, så vi bestemte oss for å ha det lettvint likevel. Telte rett ved bilen er lettvint. Og pappa sa øya var liten, og for å bevise det jogget han en runde over alle toppene på øya på et par timer denne ettermiddagen, mens mamma og meg ruslet en liten tur til slutten av veien og rundt klippeneset der havhestene bodde før. Men mannen på campingplassen hadde fortalt at de sluttet å hekke på Runde for 10 år siden, mens mamma og pappa var her sist for 15 år siden, da de fortsatt var her. Så vi så ingen, og så ruslet vi tilbake og begynte å lage middagsmat på stormkjøkkenet. Jeg likte meg spontant veldig godt på Runde, jeg syntes det var veldig fint her. I hvert fall når sola skinte så ivrig!
Fra enden av veien i Goksøyr med utsikt tilbake mot Campingplassen. Pappa er på toppjoggetur.
Fuglefjellet tur 1
Men havet var kaldt, og utover ettermiddagen økte vinden på. Mamma sa det var ikke vits å gå til fuglefjellet særlig før kl 7 om kvelden, for lundefuglene kommer hjem til hjemmene sine først på kvelden. På dagen er de ute på havet og fisker. Så etter middagen gikk vi opp på platået, alle tre. Vi var tidlig ute og gikk først opp på Rundabranden, der jeg kappet med pappa og mamma. Vinneren skulle få tre Dumlekarameller, nestemann to og sistemann en. Da fikk i hvert fall alle, og det ble veldig rettferdig. Jeg vant, og så kom pappa og mamma ble sist. Så gikk vi et stykke ned mot fyret for å se på havsulene som fløy ute over vannet. De var langt unna, men jeg kunne se gjennom kikkerten at de var ganske store! Vinden blåste så kraftig at jeg ikke fikk lov å gå alene uten å leie mamma eller pappa, for de var redde at jeg kunne bli blåst over stupet. Det hadde vært kjedelig!
Så etter hvert snudde vi og gikk til Lundeura. Her var det mange fotografer med store linser, men det var ingen lundefugl. Bare noen veldig få veldig langt unna. Mamma ble lei seg da. Vi ventet en god stund, men det ble ikke bedre. Men vi hadde jo en sjans til kvelden etterpå, så vi tok det ikke så tungt enda. Og dessuten hadde jeg oppdaget et hulesystem på flere etasjer nede inne i ura, og utforsket det sammen med pappa. Det var superspennende, og bedre enn alle lundefugl til sammen! På tilbakeveien over platået kom vi veldig nær en storjo. Mamma sa at senere på sommeren når de har et reir å beskytte, stuper de ned og angriper folk som går over platået! Da vil ikke jeg gå her!
Det hadde blitt sent, og innen to minutter etter at jeg hadde krypet inn i posen min, sov jeg søtt.
Siden fuglefjellet med lundefuglene er noe for kvelden, har man liksom hele dagen til andre ting. Pappa fikk for seg at han skulle dra på noen øytopper i nærheten. Den på Runde hadde han jo allerede vært i går. Mamma ville gjerne at han tok med meg, for da kunne hun i ro og fred dra på fuglekikking langs vannkanten selv. Hun kunne gå på veien rundt halve øya og så tvers over tilbake. Men jeg ville heller gå med henne enn med pappa. Jeg samler nemlig ikke bare på topper, jeg har også begynt å samle på fugler, og jeg ville gjerne se mange nye! Så da ble det til at pappa tok oss med i bilen et stykke, for at det ikke skulle bli så langt for meg. Ved havna ba mamma om at han skulle sette oss av, og så kjørte han i vei og mamma og jeg begynte å se etter alt som rørte seg i taren, på steiner og på vannet. Det var kjempegøy! Jeg har nemlig en egen liten kikkert, og jeg ble kjempeivrig til å se etter fugler. På moloen lå det mange døde, halvspiste krabber som måkene hadde slengt rundt omkring. Det var ekkelt, syntes jeg. Det var lavvann, og vi fant til og med en liten sandstrand, der jeg kunne vasse mellom steinene. Så kom vi dit stien i sørsiden av øya fører opp til platået. Innsteget var dårlig merket, men jeg skjønte hvor vi skulle gå. Mamma ville først sjekke ut et sted hundre meter videre også, men måtte gi seg, for jeg hadde rett. Hun kunne godt ha stolt på meg, altså!
Jeg samler ikke øytopper (det gjør for så vidt pappa ikke heller, men han tok like godt hele fire den dagen for det), men jeg er jo en toppjente og kunne liksom ikke godt besøke Runde uten å ha vært på høyeste punktet! Så etter at mamma og jeg hadde svettet oss opp den konglete skogsstien i varmen, svingte vi av til høyre på enda dårligere sti og gikk opp mot Varden. Vi mistet stien en gang og strevde rundt i einerlyngen, men fant den igjen til slutt og kom omsider opp til topps. Det var lengre enn det hadde sett ut som, men jeg klagde ikke! Mamma syntes jeg var skikkelig flink, altså! På toppen var det en bok å skrive seg inn i og en kjempemessig utsikt over havet og til de andre øyene og snøfjellene lenger inne. Mamma var nesten fra seg av begeistring, men jeg skjønte det ikke helt. Ja visst var det fint, men sååååå fint? Da var fruktkaramellene som var toppbelønning bedre!
Så skulle vi liksom ikke hele veien tilbake til den stien vi kom opp i skogen på, men finne en snarvei ned til de vannene som ligger lenger inne på platået. Jeg sa til mamma at jeg skulle finne en vei. Og det gjorde jeg! Jeg lekte at jeg var kompasset til mamma og førte henne superduper ned på en god sti ned til vannene og stien langs disse. Innimellom trenger en kompass litt maskinolje (les godteri) for å fungere videre, og siden det ikke var mangel på dette, fungerte kompasset helt utmerket hele veien ned igjen. Til vanna kom krykkjene for å bade, og de danset på vannet og hadde det kjempegøy. Noen storjoer badet også, men de holdt seg for seg selv langt unna krykkjene. Der vi skulle møte den store stien ned til Goksøyr igjen, var det ikke port i gjerdet. Jeg sa vi kunne gå ned på det jordet vi var på, men mamma sa vi kom kanskje ikke over bekken der nede, så hun ville klatre over piggtrådgjerdet. Jeg syntes hun var litt dum at hun ikke stolte på kompasset sitt, men klatre over gjerder, det kan jeg. Sa da ble det det, og vi traff på den store stien oppe i lia. Men da vi kom lenger ned så vi at det var bro over bekken og port i gjerdet der jeg hadde ville gått. Maken til kompass, altså!
Nede på campingen ventet vi at pappa skulle komme hjem fra topptoktet sitt, og så lagde han hamburgere på stormkjekkenet.
Så etter middagspausen bar det hele veien opp på platået igjen! Men jeg er jo minst like sprek som mammen min og skulle så gjerne se lundefugl litt ordentlig. Da mamma og pappa var her på øya sist for veldig lenge siden, gikk de ned en kløft som het Kaldekloven helt ned til vannet. Der var det mange lundefugl, lomvier, alker, krykkjer og toppskarv. Det skulle vi prøve i dag. Stien ned er veldig bratt, og den er nok nedlagt, for trappetrinnene som var der en gang ved innsteget, ble tatt vekk. Men vi gikk ned likevel og var helt alene. Vi satt i kveldssola og så at lundefuglene kom hjem fra havet, og noen satt bare 8-10 meter unna! Det var mye bedre i dag enn i går! Og så fløy de så rart, med så raske vingeslag på korte, pingvinlignende vinger. De var jo også svarte og vite som pingviner, så jeg kalte dem for papegøyepingviner, som jeg syntes var et mye bedre navn enn lundefugl. De var så klønete og morsomme, altså! Og mens mamma ble der vi satt med kikkerten og kameraet med den store linsen, gikk jeg med pappa ned til rullesteinstranda. Men så datt jeg, og pappa lo av meg, og da ble jeg sur og uvenn med ham. Dårlig gjort å le av meg! Så han kunne gå på stranda alene for min del, jeg ville ikke mer. Når vi kom tilbake til mamma, var sola gått rundt klippen, og det begynte å bli sent, så vil bestemte oss for å dra tilbake.
Men jeg fant ut at jeg ville tilbake en tur til hulene mine, så til tross for at det allerede var langt over kl 9, gikk vi bort til Lundeura. Og her, der det fortsatt var kveldssol, satt lundefuglene enda nærmere! De brydde seg ikke om alle de ivrige fotografene med sine store linser som fikk krampe i fingrene av å ta så mange bilder, men poserte bare en-to meter unna. De var nesten for nærme til de store linsene, og i hvert fall for nærme for kikkerten min! Så de endte med at vi ble her minst en hel time til, i vindstille og kveldssol, med alle lundene. Mamma var helt salig, og jeg var kjempebegeistret. Runde er topp, altså, og jeg vil tilbake neste år, bare så det er sagt!
på mandagen ble lang og kjedelig. Jeg sov litt i bilen, gjerne i lange tunneller, og ble vekket for å se en isbre hengede langt oppe i fjellsiden som het Bøyabreen. Pappa spurte om jeg ville bli med opp dit, men jeg sa at det måtte bli en annan gang. Isteden balanserte jeg på et isflak i brevannet og gjorde noen ablegøyer. Senere spiste vi pølselunsj på stormkjøkkenet mellom Fodnes og Årdalstangen, og når vi kom over Tyin tilbake til Valdres, kom vi tilbake til gråværet. Men vi hadde hatt det så flott på Runde at det gjorde liksom ikke så mye. Så da ble det full klaff i år, heldigvis!
User comments
Der bor jo vi jo.....
Written by ligroenb 30.09.2013 21:46Hei. Det var eit artig bilde fra den villcampingen rett før Lote. I lia rett oppom campingen bor Ove og jeg.