Barranco camp (29.11.2024)

Dagen hvor man var opp i 4600 høydemeter før man kom ned til campen. Alt gikk greit.
Dagens etappe var 10 km. Først gikk vi opp til 4600 høydemeter og Lava Tower. Deretter ned til 3950 og Barrancho Camp. På veien opp til Lava Tower så vi en ung dame som kastet opp pga høydesyke. Selv kjente vi ingenting til det. Det var et bergete/steinete landskap, nokså lettgått. Vi hadde utsikt opp mot Kilimanjaro og ned mot steppene under fjellet. På vei ned lignet det først litt på norsk fjellheim, akkurat første delen ned fra Lava Tower var litt bratt. Det begynte å komme små blomster. Og i dalen ned mot leiren en nokså spesiell busk/tre kalt Kilimanjaro senecia. Den kan bli opptil 10 meter, står det, og er visstnok en sukkulent. Veldig fint i denne dalen. Fremme ved leiren, merket vi kanskje at det var begynt å bli kaldere. Det regnet jo også stort sett etter kl 12. Noen som kom inn litt seint var ordentlig våte. Det var ikke annet å gjøre enn å henge opp klærne uten at jeg tror det hjalp særlig mye. Vi hadde en del luksus i teltet. Det var to stoler, et bord med ruten duk på. Vi fikk alltid vaskevann når vi kom fram til leiren og såpe. Det var for å hindre smitte hos oss. Så fikk vi to måltider før det ble kveld og frokost dagen etterpå. Det var ikke nødvendig med matpakke. Det var faktisk litt nedsatt appetitt i den høyden, men vi viste hvor viktig det var å spise, og ble oppfordret til dette på den vennligste måte av vår servitør Police. De sa at når det var klienter fra Exo Expedition var det alltid Police som fikk denne jobben. Servitøren kom om morgenen med vaskevann til oss, ofte før vi var ute av soveposen. Tror det var viktig å ha en mann med et mildt vesen til en slik oppgave. Jeg trodde Police var 25 år, men han var godt over 40 år. Vi fikk popcorn noe som nok var bra for å få i seg salt. Vi hadde også med resorbtabletter av samme grunn. Vi tok 1-2 daglig av disse. Det kan ha vært en annen grunn til at vi klarte oss så bra mot høydesyke. Guidene var begynt å måle oksygemmetningen i blodet vårt på kvelden og hadde en grense som man ikke kunne krysse for å få fortsette. Guiden var mest redd for lungeødem, jeg selv hadde mest fryktet hjerneødem. Jeg mener de aksepterte ufattelige lave nivåer og allikevel lot folk fullføre, tror det var 50%. Vi kom aldri under 84% så alt var OK med oss. Vi opplevde oss ikke som spesielt tungpustede på noe tidspunkt. Manglende appetitt derimot følte vi på både under turen og i flere uker etterpå. Fra denne leiren kan man se opp på snøen på Kilimanjaro og the Barracho wall som vi skulle klatre neste dag.