«Heillt» rått på Heillstugubreen (13.04.2013)

© Ole-Petter Andersen

Kjørte opp til Spiterstulen fredag ettermiddag. Veien over Flya var ikke noen nytelse så tidlig, med telehiv og greier. I et tre etter Bessheim så jeg noe jeg trodde var plastikksøppel fraktet til tretoppen av vinden, men det viste seg å være en ugle! Hvit og liten, med sorte flekker. Det er første gang jeg kan huske å ha sett en ugle. Litt moro!

Dårlige vei
Om veien over Flya bar preg av nylig åpning, så var Visdalsvegen atskillig verre! Kan ikke huske at den har vært i slik forfatning noen gang, issvuller og issørpe, delvis smeltet og panserhard og glatt. Balansegangen mellom å ta det rolig og pent pga store ujevnheter, og å ha fart for å komme opp bakkene, var ikke enkel, så jeg var glad da det etter hvert ble mer vinterføre. Parkerte noen kilometer før Spiterstulen, og la meg i bilen for å sove.

Heillstugubreahestene
Betalte 50 kr for veien inne på Spiterstulen tidlig neste morgen, og la i vei noe før klokka 8. Det var skyggefullt, kaldt og litt motvind, men jeg visste det kom til å bli bedre. Knallhardt føre sørover i Visdalen, men blå swix funka ganske greit. Svingte av og fulgte stort sett Heillstuguåe, som var fint å gå oppover på, og først inne ved brekanten, tok jeg på fellene. Her tok jeg også en rast, siden sola skinte, mens breen lå mørk i skyggen.

La i vei oppover breen i stadig økende mengde pudder. Hyggeligere enn steinhard skare, men var litt spent på om det kunne bli kladding etter hvert. Stemningen steg ettersom mer av Heillstuguryggen kom til syne, jeg kom ut i sola igjen, og vinden avtok! Gikk snart bare å trøya oppover – for et liv! Puddermengden her oppe var godt og vel 15 cm, så det ble en del brøyting resten av turen. Holdt godt nord for Nordre Hesten, siden det var en del store sprekker der, og var etter totalt 3,5 timer på den lille bandet sørvest for årets første 2k-topp, med Midtre Heillstugutinds stupbratte flanke i ryggen.

Spenningen lå i en bratt liten hammer, som visstnok kunne omgås. Jeg hadde med stegjern og isøks i sekken, men satte igjen hele sulamitten på bandet, og tok kun med meg stavene. Det var ikke rare biten, så jeg kunne gå ned igjen hvis jeg trengte noe. Et bratt sva med gode tak, som var helt bart, var cruxet, men bare moro klyving under disse forholdene, og så var jeg oppe, herlig! Tok det pent og konsentrert ned igjen, og skled lett bort og noe ned til Søre Hesten, som var såre enkel å bestige. Nå lå jeg godt foran «skjema», og skjønte at det var god tid til mer moro på denne fantastiske dagen. Satt litt i hytteveggen på den lille brehytta på bandet her, og kjente sola varme skikkelig!

Søre Heillstugutind
Søre Heillstugutind sto igjen på lista mi, og var et opplagt mål nå. Turen ned og bort breen var såre lett, men så kom det jeg fryktet: Kladding. Det kom brått og det kom voldsomt. I den solvendte østhellinga ble det særlig problematisk; bratt, 15 cm løssnø og heftig kladding. Jeg stoppet tvert, satte igjen sekken og tok av skiene, og gikk til fots oppover. Det ble et hardt stykke arbeid, men bedre enn å surre med ski og sekk, og ikke minst langt lettere vekt totalt. Skaren under løssnøen holdt ikke alltid, andre ganger sparket jeg rett i skjulte steiner, og atter andre ganger skled jeg på isen under løssnøen; kort sagt spennende for hvert skritt. Ettersom jeg svingte opp nordeggen støtte jeg på enkelte løse fonner der jeg sank nedi til over knærne! Andre steder var det hard skare. Jeg søkte mest mulig stein. Det ble noen heseblesende pustepauser underveis; dette var trim av ypperste klasse. Gleden ble derfor desto større da jeg nådde toppen, og fikk ny utsikt på en del kjente, og mindre kjente fjell.

Hinnotefjellet
Veien ned gikk selvsagt lett, men med noen forræderske hull, som sluker foten og der en stein blokkerer leggbeinet fra å bøye beinet framover. Men skal ikke ha for stor fart nedover når man møter på slike. Det kan fort bli stygge brudd. Jeg var obs, og det gikk bra.
Kladdinga på skia avtok heldigvis så snart jeg var nede fra solhellinga og jeg kunne skli og gå lett sørøstover mot skardet ved Hinnotefjell. Her ble ski og sekk igjen forlatt, og jeg fikk nye 200 hm med baksing slik som ved forrige topp – litt tyngre denne gangen. Hinnotefjellet gir svært god utsikt mot Gjendealpene, og det var fullstendig vindstille! Utrolig!

Så var det klart for en dryg retur til Spiterstulen, men med mye nedkjøring som burde gjøre turen lett. Forlot vel skaret ved Hinnotefjellet ca kl 16. Noen stor glid var det ikke snakk om, for stort sett så jeg ikke skituppene på min vei over breen. Svingte tett oppunder Memurutind vest 1, for å sjekke til seinere hvordan det er å ta seg opp der på snø. Det er bratt, men bør gå ved greie snøforhold.

På kryss og tvers nedover breen så jeg noen jernstenger her og der. Kan det være målepunkter for breforskerne, mon tro? Til slutt havnet jeg i skyggen, men fikk litt kveldssol nede i Visdalen igjen, der jeg så å si staket meg helt fram til Spiterstulen, som nå, kl 18 lå akkurat i skyggen. Bare to timer fra skaret ved Hinnotefjellet og ned hit, og det i rolig tempo.
10,5 t på tur totalt. Kjekt med en bil å sove i, så slipper en stresset med å rekke Flya, som er nattestengt.

Skitur