Granskardåsen m/flere - Nore og Uvdal (10.06.2024)

Å parkere nede ved fylkesvei 2800 (Vetterhusgrendvegen) var ikke så lett som jeg første trodde. På begge sider av brua som går over bekken Juva skulle det i følge detaljerte kart være store lommer hvor det burde gå an å sette igjen bilen. Begge disse lommene var der, og det kunne fint ha vært mulig å parkere der hadde det ikke vært for at begge plassene var helt opptatt på grunn av vedproduksjon. Derimot så jeg en mulighet på sørsiden av fylkesveien, like vest for brua. Der gikk det en gammel og veldig gjengrodd traktorvei oppover i skogen. På starten av denne traktorveien fikk jeg rygget opp bilen, men bare så vidt. For jeg hadde ikke gjort det med en bil som er lav oppunder ...

© Nils Haugene

Mens jeg gjorde meg klar til å gå, kom en hyggelig kar bortom og slo av en prat. Han var fra bygda, og kunne fortelle at skogen oppover mot Granskardåsen og Lauvbuåsen ble ekstra hardt rammet under novemberstormen i 2021. Over store områder lå skogen flat, men det meste av dette var ryddet bort nå. Jeg måtte allikevel være forberedt på å møte på enkelte nedblåste trær eller mindre klynger, som det ikke var gjort noe med.

Mannen jeg hadde pratet med anbefalte meg ikke å gå rett opp i skogen fra der bilen sto. Jeg burde heller følge en traktorvei inn mot bekken Juva, men denne veien var så gjengrodd at jeg endte opp med å gå mer rett oppover allikevel. Også her var det nokså tjukk skog, så denne ruta opp anbefales egentlig ikke. Det ble en tung start.

Derfor var det en lettelse å nå grusveien på ca 450 meters høyde. Derfra ble veien fulgt i noen svinger oppover. Etter hvert gikk jeg over på en traktorvei som fortsatte opp mot Lauvbuåsen (819). Store hogstområder i åssidene her, og det var nok disse karen jeg møtte hadde snakket om hvor det var ryddet etter uværet høsten 2021.

Under denne tyngste oppstigningen var heldigvis sola borte store deler av tiden. Det var ypperlig turvær, og egentlig passe varmt. Men hadde sola stått på under oppstigningen mot Lauvbuåsen (819) ville det fort ha blitt i overkant varmt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Da hogstområdene sluttet og jeg kom inn i skogen, ble terrenget etter hvert slakere innover mot toppen. Her hvor skogen sto urørt, møtte jeg også et og annet nedblåst tre. Og det var særlig de større trærne som hadde blåst overende.

Lauvbuåsen (819) har flere jevnhøye toppunkt, hvor den aller høyeste er den nordligste. Litt utsikt fra toppen, og da mest i østlig retning. Jeg unnet meg en liten pause nå, for jeg hadde gått mer eller mindre sammenhengende fra jeg forlot bilen.

© Nils Haugene

På vei ned fra Lauvbuåsen (819) siktet jeg mot en traktorvei litt sør for toppen. Denne traktorveien var det liten vits i å følge, for den var så gjengrodd at det ville vært lettere å gå i skogen ved siden av. Et tråkk i veien gjorde det lettere, men snart gikk dette tråkket også langs med traktorveien på grunn av det tette buskaset som vokste i selve veien.

Det var godt å nå grusveien igjen litt lengre nede. Den fulgte jeg imidlertid ikke så lenge, for rett før Løkjeset tok det av en ny traktorvei som gikk sørover. I følge kartet skulle denne gå langt oppover mot Granskardåsen (887), til et lite tjern på nesten 850 meters høyde. Og dette var en langt bedre traktorvei enn den forrige, for her var det gode spor å gå i. I hvert fall til å begynne med ... Lengre oppe ble det stedvis noe gjørmete spor da det viste seg at denne veien nylig var kjørt med skogsmaskiner eller lignende.

Like før jeg nådde tjernet hvor traktorveien skulle slutte, gikk jeg nedi et lite dalsøkk. Her suste plutselig en kongeørn like over meg! Det var jammen ikke mange meterne fra meg og opp til den. Imponerende syn, og en stor opplevelse!

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra traktorveiens ende gikk jeg siste biten til topps i skogen. Vel, så mye skog var det i grunnen ikke, for jeg fulgte en rygg hvor det stedvis var lite trær. Selve toppunktet lå på en ganske snau rygg med god utsikt i alle retninger. En fin skogstopp dette! Da det i tillegg ble sol mens jeg sto på toppen, ble opplevelsen veldig bra. At en mørk sky streifet forbi og sendte ned noen store haggel som gjorde vondt å få i fleisen, brydde jeg meg mindre om.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Videre sørover fra toppen av Granskardåsen (887) holdt jeg ryggen et stykke, innen jeg dreide mer vestover. Noen mindre myrområder ble passert, og ellers var skogen for det meste grei å gå i. Men 2-3 steder støtte jeg på noen mindre partier med et virvar av nedblåste trær etter novemberstormen i 2021. Litt mer knot akkurat der naturligvis.

Jeg stakk oppom toppen Sørvest for Granskardåsen (824), hvor det også var nokså snaut på toppområdet. Det ble en kort pause der før jeg fortsatte videre nedover mot grusveien litt sør for Damtjønne.

© Nils Haugene

Siste biten nedover før jeg nådde grusveien sør for Damtjønne, var det et mindre hogstfelt. Her var det ikke så lenge siden skogsmaskinene hadde kjørt, og det var stedvis temmelig gjørmete hjulspor nedover.

Da turen til Granskardåsen (887) for en stund siden ble planlagt, var jeg fast bestemt på å få med Hvålsåsen (792) og ryggen videre nordover fra denne toppen. Detaljerte kart avslørte nemlig at denne ryggen så ut til å være delvis snau, og at den kunne by på nokså spektakulær og flott utsikt ned i Numedal. Langs mesteparten av ryggens vestside stuper det bratt ned, og spesielt det tydelige hakket nordøst for gården Nordre Hvaale virket spennende og luftig.

I dalsøkket hvor Damtjønne ligger, var det meste av skogen hogd. Men opp mot toppen av Hvålsåsen (792) var det stor granskog i den bratteste delen av oppstigningen, innen det ble mer spredt småskog og delvis snaut de siste meterne mot toppunktet. Ganske kupert terreng rundt toppen, med flere steile bergknauser her og der. Og ut mot vest var det som forventet imponerende utsikt ned i Numedal.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Å vandre nordover på ryggen fra Hvålsåsen (792) var flott, men det var nokså kupert og ulendt, særlig i begynnelsen, fra toppen og de første 150 meterne nordover. Dette kombinert med noe tett skog her og der, gjorde at det var mer kronglete enn jeg hadde regnet med.

© Nils Haugene

Ikke uventet ble turens mest spennende opplevelse å nå kanten på juvet ved høyden Nord for Damtjønne (746), litt nordøst for gården Nordre Hvaale. Her var det virkelig spektakulært og luftig, og jeg kjente høydesuget.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter å ha kjent på at respekten for høyder ikke har blitt mindre med årene, fortsatte jeg litt videre på ryggen nordover. Etter hvert svingte jeg ned mot dalsøkket øst for meg, og krysset bekken som kommer fra Damtjønne. Her fulgte jeg sporene etter skogsmaskinene videre nordover.

Dalsøkket fra Damtjønne og nordover var nesten helt rensket for trær. Mannen jeg hadde snakket med før turstart fortalte at nettopp denne dalen ble svært hardt rammet den vindfulle novemberdagen i 2021. At dalen hadde fungert som en trakt hvor vinden fikk ekstra godt tak og rev ned det som var av trær. Nå var jo dette ryddet, og resultatet var en oversiktlig dal med nydelig utsikt, særlig nordover.

© Nils Haugene

Etter hvert kom jeg ned til grusveien igjen, og ruslet samme vei nedover som jeg hadde gått opp ... Helt til der jeg hadde kommet oppover i skogen på starten av turen. Der fant jeg ut at jeg ville velge en lengre returvei. Istedenfor å gå nedover i den noe tette skogen mot bilen, ville jeg følge grusveien litt videre, og så ta en traktorvei ovenfor gården Øvre Raustå tilbake til hovedveien.

Dette siste var ikke noe sjakktrekk! I hvert fall ikke noe godt trekk ... Traktorveien/stien ovenfor gården var grei å følge til å begynne med, men plutselig gikk det et strømgjerde over veien, og dette fulgte oversiden/høyre side av traktorveien nedover. Det duret og spraket i gjerdet, så her var det strøm! Og siden strømgjerdet gikk helt inntil skogkanten og buskaset langs veien, ble jeg presset litt opp i skogen et par meter fra traktorveien. Dette ble kronglete, for skogen besto av mye småkratt og mindre løvtrær. Her ble jeg smålei og lettere irritert. Jeg kunne selvsagt ha prøvd å hoppe over gjerdet, men jeg ville ikke risikere å komme borti, så da droppet jeg det.

Endelig dukket fylkesveien opp, og det var en sann lettelse. Nå var det en drøm å gå på asfaltvei siste stykket tilbake til bilen!