Stetinden - Sydpillaren (06.08.2023)  

Prolog

Sydpillaren på Stetind hadde stått på to-do-lista siden første gang jeg var i nord på klatrekurs hos Nordnorsk Klatreskole i 2014. Jeg har hatt flere løse avtaler om å prøve å få gått den «i løpet av sesongen» uten at det har materialisert seg i noe annet enn snakk, først og fremst fordi det er et stykke å reise og været aldri har klaffet. I år var sånn sett ikke noe unntak da jeg hadde snakket med Øystein om å prøve å få gått den i løpet av de to siste ukene av ferien min når Oda var tilbake på jobb og ungene i barnehagen.

Klatreturen via sydpillaren er i seg selv nokså lang og utfordrende for klatrere av mitt kaliber (13 tl. med to lengder på 6-). Dette gjaldt ikke minst i år da jeg knappest har vært på klatretur over flere taulengder de fire siste åra, også kjent som småbarnsperioden. Cruxet i år (ikke helt ulikt tidligere år) skulle likevel vise seg å bli å komme seg avgårde. Derfor må det med noen ord om det også i turdagboka.

Da de to ukene med "soloferie" nærmet seg, så langtidsvarselet for Stetind ikke lovende ut, og jeg hadde egentlig lagt bort hele planen da Øystein plutselig ringte meg på fredag og sa det hadde dukket opp et akkurat stort nok værvindu til at vi kunne prøve oss på sydpillaren allerede på søndag. Etter å ha kikket raskt på flytidene og regnet litt på goodwill-kvoten på hjemmebane, var jeg i ferd med å svare at det dessverre ble litt for krevende å få til. Heldigvis vant lysten over vettet, og etter noen minutter i tenkeboksen, en samtale til med Øystein der han sa jeg kunne sitte på oppver fra Molde på lørdag og bekreftelse fra mamma om at hun kunne passe Snorre lørdag til mandag, var jeg klar for det siste stor hinderet; å legge frem planen for Odas godkjennelse. Uten å gå inn i enda flere detaljer, kan jeg oppsummere med at forhandlingene, som strategisk ble lagt til like etter at Oda hadde fått servert og inntatt en bedre middag, førte frem, riktignok med et så bra (eller kostbart, sett fra mitt ståsted) resultat at Oda sa ja med et selvtilfreds smil.

Etter litt hektisk pakking, bestilling av flybillett fra Evenes til Molde mandags morgen, avlevering av Snorre hos mamma og pappa på Nesjestranda, og noen timers søvn, møttes klatrelaget for avreise fra Molde kl 0400 lørdag. Øystein og Trine er særdeles godt og pratsomt selskap, og de drøye 1000 km i bil gikk unna i noe som føltes som en fei. Allerede 2030 kunne jeg derfor krype i posen på campen i Tysfjorden med ferdig pakka sekk og alarmen på 0345.

Turrapport

(Disclaimer: Teksten inneholder betaspraying og mye info om ruta, så ikke les videre om du ikke har gått ruta og vil beholde eventyrfølelsen)

Klokka 0413 søndags morgen, bare 13 min etter skjema, ruslet vi avgårde opp den fine stien mot Stetinden i godt driv.

Øystein grynta tidlig om at farta var høy nok og at han var redd for leggpump på klatringa, hvorpå Trine (kjæresten til Øystein, for uinnvidde) fulgte opp med en anekdote om da hun angivelig matchet med en av Troms store fjellkjendiser på Tinder og hvor mye sprekere hun hadde vært hvis det hadde blitt noe av. Stemninga var dermed satt, og de innskutte bifornærmelsene satt løst resten av dagen.

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

På vei oppover tok vi igjen og pratet litt med et lag som hadde sneket seg avgårde før oss og som skulle klatre normalveien. Like før vi tok av fra hovedstien og ut den tydelige stien mot Kongelosjen passerte vi også, med en viss tilfredshet og skadefryd, to taulag som hadde sovet litt over Storevatnet og fortsatt ikke hadde kommet seg avgårde.

Stien mot innsteget på Kongelosjen har to litt utsatte, men enkle, klyvepunkt før man kommer inn i den store botnen under veggen. Da vi kom hit kunne vi fornøyd konstatere at vi var først på ruta, at snøflekken som nok kan være litt skummel å passere (mtp. utglidning) tidlig på sesongen var så godt som helt borte og at den siste rampen opp til Kongelosjen så bred og lettgått ut.

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

Ute på Kongelosjen blåste det en nokså sur vind, og shorts og baris ble raskt byttet ut med alt vi hadde av klær i sekken, knebøy, løp på stedet og diverse armsving. Øystein vant stein saks papir om å få starte ballet opp den første enkle lengden (4+), og etter å ha hadde dyttet i seg x antall brødskiver av den alltid like enorme matpakka, la han avgårde ca 0630, tilsynelatende forfrossen og søvnig, men kanskje mett og i fin stil.

© Jørn Øvstedal

Klatringa på første lengde startet skrått mot høyre i lett terreng, og avsluttet mer rett opp på pillaren med noen opptak som treffer graden.

Jeg tok over i andre lengde og vassa videre ca. 50 meter i klyveterreng og satte stand i bunnen av diederet i starten av tredje lengde. Allerede her fikk vi besøk av to hyggelig, rutinerte engelske klatrere i 50-60-åra som fulgte på bak oss resten av turen (det var de vi hadde passert som sov over vannet).

© Jørn Øvstedal

Øystein ledet oss deretter stødig gjennom tredje lengde som også står i 4+. Finere og litt jevnere klatring her via dieder og riss til stand på ei fin hylle.

Herfra ledet jeg den første femmin-lengden som tok oss opp til første amfi. Først noen meter opp og skrått til venste inn i et dieder som etter et par meter bøyer skarpt av til høyre med litt delikat klatring på undertak og smøring på svaet, før diederet svinger seg oppover med nokså jevn og fin klatring i totalt nesten 50 meter. Totalt sett en kjempelengde!

Oppe på amfiet ble vi enige om at Øystein kunne ta traversen på knappe 15 meter til høyre på amfiet (4) og også neste lengde opp derfra (5-). Når man går traversen ser det veldig logisk ut å gå ca 5 meter videre fra det som er korrekt start på sjette lengde og ut mot kanten på pillaren der terrenget ser slakere ut, men riktig start for sjette lengde er rett under et minioverheng der du så vidt ser det venstrevendt diederet du skal følge over overhenget. Øystein spottet raskt riktig vei videre etter å ha stått og kikket litt i føreren, og vi unngikk dermed bom på ruta her også.

Sjette lengde (5-) har også veldig fin og jevn klatring. Først opp det lille overhenget som ikke er tungt, men som for de som ikke har stor margin på graden nok kan kreve litt prøving og feiling før man finner riktig beta og kan dra seg over kanten. Videre artig og jevn diederklatring til stand under eller inne i bunnen av kaminen (slik Øystein valgte) i starten av sjuende lengde.

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

Herfra fikk jeg gleden av å skvise meg gjennom den korte kaminen under flaket i sjuende lengde (4+), som er litt trang med sekk, slik det står i x antall turrapporter (men det går helt fint om du ikke har tatt med 120-literssekken). Et godt tips for å exite kaminen er å finne bøttetaket oppe på kamin-/flakkanten rett før kaminen blir klaustrofobisk trang og ta et steg ut og over kanten til venstre. Herfra enkel dieder og rissklatring til stand på hylle midt på pillaren (mange hyller og riss å velge i).

© Jørn Øvstedal

Også åttende lengde er relativt enkel firerklatring som Øystein ledet raskt opp til nok ei fin hylle like under den markerte gule flekken der fjellet har rast ut der originalruta i niende lengde gikk før (som fortsatt er klatrbar, men kanskje noe vanskeligere i følge guidagruppa som kom opp gamlevarianten).

© Jørn Øvstedal

Niende lengde (5-) begynner rett på et fint fingerriss i ei svaplate som går skrått mot venstre kant av plata. Midtveis opp fingerriset går det et vannrett riss til høyre kant på plata. Derfra går det videre et riss mot venste igjen som dør ut midt på plata et par meter under der plata «legger seg» og man igjen er i lettere terreng. Jeg begynte opp risset, men ble litt usikker på hva som var riktig avslutning. Valgte likevel å følge risset helt til venstrekanten. Der så jeg at det virket greit å stige ned i et venstrevendt dieder og derfra klatre et opptak fra diederet til svaplata igjen på det punktet svaplata legger seg (Denne varianten skjønte jeg etterpå at trolig er den «riktige».) Jeg valgte likevel å klatre ned igjen tre meter til det vannrette risset og følge det til høyre og deretter risset til venstre igjen og til slutt et par enkle flytt på sva til letterrenget som tok meg opp til andre amfi. Varianten jeg valgte med å følge rissene sikk-sakk over plata var morsom og greit sikra og er et fint alternativ til å følge streken som er inntegnet i føreren.

Oppe på andre amfi ble vi passert av det nevnte guidalaget som gikk gamlevarianten i 9. lengde. De løp fort opp 10. lengde, men ikke fortere enn at det ga oss vår første pause i klatringa på ca 10. min. Den ble brukt til å bli enige om fordeling av de tre påfølgende cruxlengdene. Jeg og Øystein var enige om at vi ville ha en 6- hver, og han virka så gira at jeg sa han kunne få femplussen også mot at jeg fikk starte ballet ut fra amfiet.

© Jørn Øvstedal

10. lengde starter lett opp riss og over en rampe mot høyre som leder inn i det venstrevendte diederet man ser opp i fra amfiet. Her strammet det seg til der diederet bøyer av mot venstre, men det løser seg greit og spesielt om man er flink til å bruke de små knottene man finner ute på svaet til venstre til å stå på. Stand i diederet der det legger seg mot høyre under rissene i 11. lengde. Lengden er relativt enkel å sikre, og er sånn sett grei å prøve seg på selv om man skulle være usikker på graden. Før Trine og Øystein rakk å starte, smatt et nytt guida tomannslag forbi. Helt ok for min del da de var effektive og hyggelige, men jeg tror nok enkelte kunne ha reagert litt på den manøveren da vi måtte vente noen minutter ekstra og det ble litt trangt og knotete å sikre for min del. Både Øystein og Trine fulgte deretter greit, men var enige i at cruxpassasjen var et godt knepp opp fra det vi hadde klatret så langt.

© Jørn Øvstedal

Øystein ledet deretter stødig og lett opp den fine femplussen på ca 30 meter i 11. lengde som følger tydelige rissformasjoner til ei behagelig hylle. Veldig fin og jevn klatring i brattere terreng enn på lengdene før andre amfi.

Den 12. lengden (6-) er kjent for å være litt tynnere sikret enn de foregående, men Øystein la avgårde uten å nøle og klatret raskt opp og gjennom det som kunne se ut som cruxet. Til vår overraskelse gikk han her ut minst 7-8 meter uten å sikre. Jeg og Trine feiret imponert med noen gode betaer parmesan mens han fortsatte lengden til stand under de tydelige overhengene over toppveggen. Cruxet for min del var her et til to flytt midt i den glatteste delen av diederet, der jeg måtte tenke meg om en stund før jeg fant en beta jeg følte meg trygg på. Etter det flyttet ble det litt letter, og her kunne jeg også konstatere at Øystein i sin voldsomme oppdriftsrus hadde sust forbi en nokså åpenbar bombesikringsmulighet like etter cruxet og en ny bombe noen meter lengre opp. Forutsatt at tunnelsynet skrus av, trenger du altså ikke være like djerv som Øystein hvis du noen gang skal teste lengden på led.

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

Siste lengde er en kort travers rett høyre (ca 10-15 meter) til utstegsrenna. Renna er så slak (og ca. null utsatt) at selv ei klyvepyse som meg syntes det var greit å pakke ned tauet her.

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

På vei ned mot Mysosten sendte vi Trine, som har lagets suverent beste klyvepsyke, først. Det resulterte i nær hjerteinnfarkt for hennes kjære Øystein da hun brøytet seg helt kontrollert, men etter de to andre klyvepysenes oppfatning helt uvørent, utfor det siste utsatte klyvepunktet nesten nede ved Mysosten (jeg og Øystein psyka og hang ut en kam som vi bandt oss behørig fast i før vi kløv tilsvarende uelegant ned).

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal

Rapellen, klyvinga tilbake til Halls fortopp og returen tilbake til bilen gikk deretter kjapt og greit i strålende sol der alle var lett euforiske over endelig å ha klatra sydpillaren i god stil og attpåtil ha greid å nyte hvert et sekund.

© Jørn Øvstedal

© Jørn Øvstedal