Ormtjønnkampen, Dokkampen (28.06.2023)

Fortsatt i rehab (ankel) og med behov for å sjekke/ordne hytta mellom to utleieperioder.
Ormtjønnkampen har etter hvert blitt et ytterpunkt i Langsu-reservatet, så med løpestaver og forventninger om fine opplevelser la jeg avgårde fra parkeringa ved Ormtjønnsetra. Så fikk antall topper blir det ankelen dikterte det til.
Etter hvert stikryss, litt anonymt, og i retning Dokkampen. Her går stien opp et trefritt felt og runder brattkanten ute til høyre. På toppen er det kjempeutsikt, mens ei regnbyge gjorde at ting bare var oppe av sekken kortest mullg tid.

Ned igjen greide jeg å bomme på returstien, men ved nærmere gransking av lyngen i toppartiet, fant jeg stedet der den tok ned.
Blant bevinga kjøttetere gikk det nå så raskt avlastningsteknikken tillot mot Ormtjønnkampen. Enkelte steder på ryggen var en vanvittig dekorativ konglomerat blotta, men jeg prioriterte sjølforsvar og stoppa dessverre ikke for bilder.
Toppen hadde som forventa et skikkelig rundskue, men Dokkampens relative nærhet til store fjell gjør at jeg holder en knapp på den hvis jeg skal rangere.
Jeg hadde lyst prøve stien ned på vegen herfra, og med mye trøkk på stava i landingene burde det gå bra. Her kommer en nok ned i noe av årsaken til det opprinnelige vernet av dette fjellet: Den største granskogen jeg har sett på 1000 m o h, etter hvert med naturlig avgang og de små åpningene som danner seg når ikke alt er regulert fra plantestadiet av.

Ned på vegen, og jeg skrinla lengre marsj på veg for å få med en topp til. Det er nok gunstig å være såpass forsiktig i denne fasen av leddbånd-rehab.