Pico del Teide (Spania) (22.02.2023)

Hviledag fra klatringa ble brukt til et besøk på Spanias nasjonstopp. Stian og fruen var turfølge på denne store dagen.

---

Tillatelsen ble ordnet allerede i november med passering gjennom kontrollen ved toppen mellom kl. 13 og 15.

Det store spenningsmomentet blir da været på selve dagen..

Tunge skyer hang oppe i lia da vi kjørte oppover, og det var en del regn. Etterhvert ble det kaldt med is/rim på veien. Vi fryktet en dag med tåke, snø og ufyselig vær...

Men...!! Rett før vi kom opp på høydeplatået der bl.a. taubanen starter kjørte vi ut av tåken og resten av dagen hadde vi supert vær - over skyene! :)

---

Som ventet var de 10 parkeringsplassene ved stistart opptatt.

Jeg satte av passasjerer og bagasje, gjemte min egen sekk bak en bil, og kjørte tilbake til et utkikkspunkt jeg hadde spottet på tur inn, ca. 1 km tilbake mot taubanen.

Jeg så hverken P-skilt eller forbudsskilt på den store hellelagte plassen så jeg tok sjansen (og det gikk bra!).

Det ble en liten joggetur langs den smale veien tilbake til stistart (noen sjåfører tar ca. null hensyn til fotgjengere her oppe) og videre rask gange for å ta igjen de to andre.

Turstart ble kl. 0900 og temperaturen var nok litt under null ved start, så det var helt greit å komme i varmen.

---

De første 4,5-5 km går på god grusvei med slak stigning. Det er mange snarveier for å kutte serpentinersvingene (behørlig merket med forbudsskilt), men som de lovlydige turistene vi er (var...) fulgte vi veien slavisk.

Vi var enig om å følge et 50/10-regime men det sprakk fort... allerede ved tredje stopp var vi over på 45/15. Vel-vel... ;-)

---

Når grusveien går over til sti er oppvarmingen over; her bratner det til!

Vi brukte drøyt 1,5 time opp hit.

Puls og pust øker, farten går ytterligere ned og praten i gruppa stilner.

Jeg legger meg sist, lurer inn en øreplugg og koser meg med lydbok i svært bedagelig tempo. Får også tiden til å gå med å rydde på plass noen av steinene som er lagt opp som gjerde langs stien.

Fulgte litt med på pulsen og var aldri i nærheten av tresifret. Forbannet meg selv lenge og inderlig for at jeg hadde glemt oksimeteret hjemme.. Det hadde vært artig og sett hvor mye oksygenmetningen i blodet ble påvirket av høyden.

---

Et naturlig mål undervis er turisthytta i bakken.

Her ble det en god matpause både på tur opp og på tur ned. Hytta var stengt men det er kanskje noen som åpner den på kvelden og stenger på morgenen...? Høres litt rart ut, så kanskje løsningen med å sove noen timer her på kvelden ikke er tilgjengelig lenger.

Vi brukte 3,5 timer opp til hytta.

---

Neste naturlige mål er La Rambleta der stien knekker 90 grader mot venstre og det flater ut helt.

Fra hytta og opp hit var det en del snø i stien men vi vurderte aldri å ta frem broddene fra sekken. På dette strekket får vi også det første glimtet av selve toppen.

Det går en tydlig sti videre rett opp mot toppen fra dette knekkpunktet, men det er nok ikke en ønsket/lovlig variant..

Vi hadde brukt så lang tid at passeringstiden vår ved kontrollpunktet begynte å nærme seg.. Jeg ser nå i ettertid (!) at vi måtte passere bua før 14:30 - ikke 15:00 - så vi hadde det mer travelt enn vi trodde. Vi klokket inn nøyaktig kl. 14:00 i kontrollen, 5 timer etter turstart.

En av vaktene ved bua var meget bøs! Han kunne fortelle oss at stien fra La Rambleta til bua var stengt, så vi hadde brutt reglene - og gått på egen risiko. Hvis vi skulle trenge hjelp måtte vi betale selv osv. osv. Det var nok bare ei lekse han skulle/måtte lire av seg, og vi fikk fortsette som planlagt. Jeg prøvde å se om det var noen skilt med denne informasjonen på returen, men fant det ikke.

Vi fikk info om siste taubane ned, og jeg mer enn antydet til mine turvenner at det var helt greit hvis de ville ta banen ned. De bet ikke på så alle gikk både opp og ned. :)

---

Nå var vi inne i turistløypa fra taubanen og det var lett å se hvem som var hvem (minte meg om basecamp på Elbrus (turartikkel) der det kom opp dagsturister med heisen).

Jo nærmere toppen vi kom jo mer heftig ble utslippene fra hull i bakken. Jeg prøvde å holde pusten ved et par punkter der det kom skikkelig syrlig damputslipp.

Selve topp-punktet var en gedigen skuffelse! Krateret var bare en liten forsenkning og kanten rundt var lite imponerende. Jeg hadde ventet meg noe ala toppkransen rund Lengai (turartikkel)..

Vi fikk tatt en del bilder og fundert litt på himmelretningene (fortsatt tette skyer under oss), men brukte ikke unødig tid oppe i den stinkende lufta.

Fra toppen ser vi rett ned på knekkpunktet på stien - La Rambleta. Etter litt overtalelse fikk jeg med de 2 andre på en direktevariant ned dit. Det er sikkert ikke lov, men vi ble jo fortalt at stien fra toppen av heisen til La Rambleta også var stengt (muligens litt tynn unnskyldning?).

Jeg måtte lede vei, og det var litt guffent i starten med svapartier med rullestein, alternativt ei skikkelig løs rasrenne. Direktevarianten kan ikke anbefales - den må ev. tas på eget ansvar! Halvveis nede treffer vi stien som er godt synlig på vei opp, og som er avmerket på kartet. Her blir vi eksponert fra kontrollbua, så vi satt opp litt fart for å slippe nye runder med vaktene. Det gikk fint. :)

---

Turen videre nedover er ikke så mye å fortelle om. Vi holdt litt høyere tempo nå - naturlig nok - men fortsatt rolig og kontrollert. Overtråkk her er ikke ønskelig, selv om vi hadde hodelykter i sekken. Dagens siste spisepause ble tatt utenfor hytta i nydelig ettermiddagssol.

Vel nede på grusveien fikk jeg dra på litt for å hente bilen. Jeg rakk akkurat å parkere og skifte på meg tørt før de andre kom ned til stistart.

Vi klokket inn på nøyaktig 9 timer, 6 opp / 3 ned. Tempoet var meget kontrollert og vi jukset litt på returen fra topp-punktet (sparte nok en halvtime på det) men alle serpentingersvingene ble fulgt. :)

Jeg hadde med mye klær i sekken som ikke ble brukt, ettersom været var så fint. To store matpakker, litt frukt og sjokolade holdt fint, men vann skulle jeg gjerne hatt mer av (minst 3 liter).

Alt i alt en flott tur i godt selskap!

---

Dette ble siste tur med trofaste fjellsko - som egentlig ble pensjonert for ett år siden. I dag hadde det gått greit med solide joggesko.