Store Austanbotntind i knallvær. (28.08.2021)  

Store Austanbotntind med Hanna

Store Austanbotntind har lenge ligget som en litt skummel ukjent skapning i lista over muligens klatretopper, og dermed ble det hittil ikke så toppen hadde vært aktuell, men på Turtagrø grodde spiren litt og etter å ha lest litt i Helgesens bibel ser jeg at det slettes ikke er behov for tau i fint vær om man ikke er for skvetten.. og det er jeg ikke. Så hva er vel bedre enn å dra med en noe uerfaren lillesøster opp dit i dag?

Jeg pakker med tau i tilfelle, men har vel i mitt indre en følelse av at jeg får ta den siste delen alene... Vi kjører opp til berdalsbandet, så her snakker vi virkelig om lett adkomst, og parkerer greit blant noen rare hippieturister som sitter og koser seg med noe jeg ikke aner hva er. Det er et relativt tydelig tråkk videre så her er det bare å legge i vei inn i fjellheimen.. Skyfri himmel og vindstille selvsagt...

Etter de første enkle stigningene går det litt flatt innover noen sva og rygger, veldig fin sva-ur her oppe, før det knekker litt opp igjen, og etterhvert føler man at man står ved selve foten av mektige Store Austanbotntind. Og jau, dette er en mektig topp.. karakteristisk gjennkjennbar fra alle kanter med sine pukler på ryggen og en nifs bratt egg for å komme opp på eggen. Mot øst ser vi over på Soleibotntindene og Store Ringstind og ringsdalen. Store Skagastølstind titter opp imellom disse på bildet under.

Ingen fare for å miste fokus, da eggen viser vei videre. Her er det bare en vei det går enn så lenge, og det er oppover mot vestre del av Austanbotntindene. Eggen er bred og fin men i øst er det nokså rett ned... om man føler for slikt da.

Hurrungane Panorama har man ikke hver dag.. Det er et majestetisk tindelandskap i Turtagrøs bakgård.

Om man føler for en bratt skitur til vinteren er det også muligheter for spesielt interesserte ned renna her, men jeg tror ikke mine telemarkferdigheter er kompatible med noe sånt.

Skyfritt og vakkert - Hurrungane leverer så det suser i dag. Slike dager skulle man ha ønsket man hadde booket Sondre Kvambekk til å ta en med opp på Storen, men det får bookes neste gang.

Etterhvert begynner man å føle man nærmer seg noe ukjent.. mot Vestraste- blir det mer og mer klart for meg at resten blir solotur, men i dette været kan jo søsters spise sjokkis og drikke toppdram en halvtimes tid eller? Joda det er greit det.

Litt usikker er jeg dog når alle løper rundt i tau og seler med hjelm på hodet, men eggen må ihvertfall tas nærmere øyensyn før noen retur bestemmes. Jeg klyver raskt ned i bunnen av bandet i nokså storblokket "ur" og forserer en hammer til høyre uten store problemer. En annen hammer klyver jeg rett over da det var noe eksponert på sidene. Den største hindringen på eggen før det smalner til omgår jeg via et hylleparti på høyre side og kommer etterhvert opp på den delen som de fleste nok vil bruke tau.

Det er en fin sklitur i ca 45 graders vinkel ned på begge sider av eggen som enten ender nede på en bre eller i ei ur av ukjent kaliber og selve eggen er også passe bratt, men den har veldig gode tak og trinn, og for min del føler jeg meg trygg hele veien, og også trygg på at det skal gå greit å komme seg ned igjen samme vei.

Det er dog såpass at man sitter overskrevs over eggen ... og det er jo moro :)

Etterhvert er det mulig å gå igjen og da er det litt is etter natta i skyggene men ikke noe som er noe problem bare man er bevisst at det er sånn :O Det er relativt enkelt, men dog nokså eksponert å komme seg opp på eggen på toppen så jeg tror nok alle i min turkrets ville ha satt pris på et stramt tau opp denne eggen.
Blikket tilbake fra toppen er herlig. Ser søsters koser seg nesten like mye som meg...

Kaster et blkikk mot søreggen også.. det sitter 7 klatrere på fortoppen her som nok lurer på om jeg hadde glemt tauet... de hadde en knalldag opp søreggen kunne de fortelle.

Jeg jogger videre langs eggen ned fra fortoppen og klyver meg bortover en noe luftig egg videre. Den ene "pukkelen" er litt krafsen men med litt fart løper man fort opp på blokkene i tørrvær. Lett klyving opp på selve topp-pukkelen ble det også, men ikke eksponert.

Så står man der da. på toppen av Store Austanbotntind. For en følelse.. det vil si.. det er to liggende steinblokker ut til varden der et par med guide har klatret ut med tau og sikret seg.. det er rett ned rundt på alle kanter. Blokkene ligger stødigere enn kantsteinen i Trøndelag så jeg balanserer ut til varden og får tatt bilde før jeg raskt starter på returen etter å ha takket fotografen.. kan jo ikke la søsters drikke toppdram for lenge.

Returen ned går greit når man kan bruke hender og føtter.. noe baklengs klyving og resten nedover mot skaret går helt fint når man vet veien. Litt klyving opp blokkene mot vestre ble det igjen, men knappe 40 minutter tok utflukten, så søsters rakk ikke å bli kald.

En herlig dag, en herlig tur, med herlig turfølge selv om jeg stakk... Og for en herlig topp. I dagens vær var det helt greit uten tau for min del.. på veien ned traff vi faktisk Helgesen selv.. takk for gode råd fra bibelen. den er gull verdt.