Via Norafjellet til Lavskar-renna (25.05.2022)

© Atle Solholm

For en tid siden kom jeg over en turbeskrivelse her i Peakbook, der 4 karer foretar en vinterbestigning av Store Trolltind via Norafjellet, Adelsbreen og Lavskar. Store Trolltind [1788 m.o.h.], Vestre Trolltind [1708 m.o.h.] og Trollklørn [1701 m.o.h.] kan på en måte betraktes som én lang fjellrygg (bilde #1), som bare er brutt av to skar i fjellet; Lavskar [1578 m.o.h.] og Høgskar [ca. 1585 m.o.h.]. Øst for Lavskar heter fjellet Store Trolltind, mellom de to skarene kalles det for Vestre Trolltind; og vest for Høgskar går det under navnet Trollklørn.

[Link til ovenfor nevnte turbeskrivelse fra 1990 finner du her:
https://peakbook.org/tour/126969/Januarbestigning+av+Store+Trolltind+via+renna+til+%22Lavskard%22.html ].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Bedømt ut fra bildene i ovenfor nevnte turbeskrivelse, må dette ha vært en helt spektakulær tur, og i juli i fjor forsøkte jeg derfor å bestige Store Trolltind nettopp via denne ruta. Ved ca. 1540 m.o.h. kom jeg imidlertid til et isfall som jeg ikke var i stand til å klatre opp. Den gang valgte jeg bare å legge turen over Trollklørn og Vestre Trolltind i stedet, og dermed kom jeg meg til topps på Store Trolltind likevel [Min turbeskrivelse fra i fjor finner du her:To Mt Store Trolltind Via Mt Norafjellet and Mt Trollklørn]. Dette isfallet dannes fordi renna som løper fra Lavskar ned til Adelsbreen er bredere høyt oppe, og smalner kraftig inn akkurat ved ca. 1540 m.o.h. (Se bildene ## 1, 5 og 8, der snøen i Lavskar-renna har fasong som en pil). Om vinteren fylles renna med snø, og da er det ikke noe isfall å se der, men om våren, når snøen siger nedover i renna, så blir mye av den hengende der renna smalner inn, slik at man får en høydeforskjell på ca. 2 meter mellom snøen ovenfor forsnevringen på renna, og snøen nedenfor. Og når det så blir tøvær, så sildrer det smeltevann fra snøen ovenfor, slik at det dannes et isfall akkurat der man har dette 2 meter høye trinnet i snøen i renna (bilde #10).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter å ha mislyktes med å komme opp Lavskar-renna i juli i fjor, hadde jeg egentlig tenkt å prøve meg på den enten i vinter eller tidlig på våren som var, men det fikk jeg aldri tid til. Jeg tenkte imidlertid at sjansen for å komme meg opp denne snørenna burde være større nå i mai måned enn det den var i juli i fjor, selv om vi nå var kommet helt ut i slutten av mai. Jeg kjørte til Åndalsnes, og videre opp til Soggemoen, hvor jeg spurte pent, og fikk lov til å parkere inne på campingplassen Trollstigen Resort. (Der er en lomme på motsatt side av veien, hvor jeg har parkert flere ganger tidligere, men der pågikk det skogsarbeid i øyeblikket, så jeg tror ikke det ville vært noe sjakktrekk å parkere der). Fra campingplassen gikk jeg ca. 200 meter sørover, før jeg tok opp i skogen, og fant den gamle stien opp til Norafjellet. Det går en sti fra der hvor de holdt på med skogsarbeid også, og denne går riktig nok ikke fullt så bratt oppover fjellsida, men det er mer vått og gjørmete oppover der; så av erfaring foretrekker jeg den gamle traséen, selv om den er brattere, for det er mye tørrere å gå der.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

De to stiene møtes oppe på ca. 440 m.o.h., og den samlede stien går så videre oppover langs en fjellrygg som ender oppe på toppen av Norafjellet (se kart med GPS-tracking). Såpass tidlig på året er det imidlertid fortsatt en del snø her. Stedvis var snøen kompakt og helt grei å gå på, men stedvis var den også myk, og det var fort gjort å tråkke gjennom, og ned i dype hull, spesielt ute i kantene av snøflekkene, der snøen ikke var så tykk; og i nærheten av store steiner som stakk opp av snøen, der snøen også var tynn og dårlig på grunn av varmen som steinene avgir i forbindelse med at sola skinner på dem. Et par steder så jeg meg ut nokså lange ruter over store snø-patcher, der det var mulig å gå i bue utenom både snøkant og store steiner. Snøen var temmelig lettgått på slike steder, så jeg sparte nok inn en del tid på å gå på denne måten, sammenlignet med om jeg slavisk skulle fulgt stien over alt. Når jeg kom over skoggrensa, og opp på selve eggen av denne nordvestryggen av Norafjellet, var det lite snø langs selve traséen, men her er jo svabergene veldig fine å gå på, og når man først er kommet opp hit, går det veldig radig videre opp til toppen på Norafjellet [959 m.o.h.]

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ved varden på Norafjellet puttet jeg i meg litt sjokolade og litt brus før jeg fortsatte, ikke fordi jeg var blitt sulten, men bare for å ha litt mer energi innabords når jeg nå skulle begi meg videre oppover mot Adelsbreen og Lavskar. På sørsida av Søre Norafjellet, var det mer snø, og her var det ikke snakk om bare en liten eller større snøflekk; her lå snøen som et sammenhengende hvitt teppe like opp på Adelsbreen, som strekker seg like ned til mellom 11- og 1200 høydemeter. Her var det på med truger, og frem med skistaver (bilde #6). Nede i gropa mellom Norafjellet og Adelsfjellet er det ei lita elv som man vanligvis må hoppe over, men som jeg i dag slapp å tenke på, for den var dekket av snø, og det var bare å labbe av gårde med trugene på. Opp til Adelsbreen fulgte jeg omtrent den ruta jeg har pleid å følge. Oppe på selve breen, holdt jeg litt over mot venstre, da jeg innbiller meg at det kan være en viss skredfare borte på Trollklørn-sida (bilde #7); selv om jeg nok egentlig tror det i stor grad hadde rast fra seg med det tøværet som var nå.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det å labbe oppover Adelsbreen er helt greit i starten, men den bratner betydelig til etterhvert, og det blir gradvis tyngre å gå. Før inngangen i Lavskar-renna, tok jeg av trugene, og byttet til Snowline-brodder med grove pigger [Snowline Chainsen PRO XT]. Broddene på disse er ca. 11 mm lange. De gir med andre ord ikke fullt så godt grep som ordentlige stegjern, men sammen med ei isøks, som jeg nå også tok fram fra ryggsekken, så mente jeg at det skulle være godt nok til å ta seg oppover denne snørenna. På ca. 1540 høydemeter møtte jeg imidlertid igjen på det samme isfallet som i fjor (bilde #10), og her kom jeg heller ikke denne gangen videre. Dette isfallet er over 2 meter høyt, og altså mye høyere enn det ser ut til på avstand. Hadde jeg hatt ordentlige skarejern, og én isøks i hver hånd, hadde det kanskje vært mulig å komme opp; men da hadde det kanskje likevel strandet på at jeg ikke har noe erfaring med isklatring. Jeg kjlatret i stedet opp på fjellryggen som følger vestsida av Lavskarrenne, for å rekognosere litt. Her så det jo ut til at det burde kunne gå greit å klyve videre oppover mot toppen av Vestre Trolltind, og eventuelt inn igjen i Lavskar-renna høyere oppe, men det ville jo ikke blitt helt den turen jeg hadde sett for meg, og i tillegg begynte klokka nå å bli mange, så jeg bestemte meg for å gi meg med forsøket, og heller prøve på nytt igjen en annen gang. Jeg kløv ned igjen i snørenna, og klatret forsiktig, forsiktig, ut av renna, og ned igjen på Adelsbreen, hvor trugene og skistavene stod og ventet på meg. Turen ned igjen til Soggemoen og campingplassen der jeg hadde bilen stående gikk stort sett langs samme ruta som turen opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm