Runde på Hareidlandet (28.05.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var ikke meldt det beste været noen steder i fylket denne dagen, så vi bestemte oss for å ta en kortreist tur, til noen ikke så altfor høye topper; for det er ofte ikke det store poenget med de høye toppene når man likevel ikke får sett så mye. Så vi tok ferje over til Hareid, og kjørte innover dalen i retning Ulsteinvik, men tok av omtrent akkurat oppe på vannskillet, og fulgte en grusvei mot venstre, til vi kom til det som kalles Halsen Parkeringslomme (se kart/GPS-tracking). Vi var ikke helt fornøyde med været, for skydekket lå lavt over området, så vi gav opp prosjektet først, og kjørte ut til Flø på utsida av øya, for å se om været var bedre der ute. Det var det imidlertid ikke, det var snarere litt mer regn i lufta der ute, så dermed bar det inn igjen til Halsen Parkeringslomme, hvor vi parkerte likevel.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Allerede fra parkeringslomma kan man se ned til Hammarstøylsvatnet [255 - 253 m.o.h.], og stien som fører nedover mot vatnet er heller ikke vanskelig å finne. Vi passerte ei hytte eller to før vi kom til enden av vatnet. Der var det noe gravearbeid på gang, og utskifting av noen rør. Det går en grusvei fra bygda Mork nede ved Snipsøyrvatnet [20 m.o.h.], og like hit opp; etter hva jeg forstår en anleggsvei. Vi fulgte denne om lag 1/2 km nedover, til vi kom til et sted der det stod Løkeberget på et skilt som pekte mot en sti som forsvant ut i bjørkeskogen; der tok vi av fra grusveien, og fulgte stien ut i skogen. Et stykke oppi lia krysset vi rørledningen som går mellom Hammarstøylsvatnet og Svartevatnet [238 m.o.h.], og kort etter kom vi også opp til selve Svartevatnet. Derfra fortsatte stien bort på en fjellrygg som går fra en fjellknaus kalt Stornakken [313 m.o.h.], og like opp på Løkeberget [579 m.o.h.]. Korteste veien opp på Løkeberget hadde egentlig vært rett sørover fra øst-enden av Hammarstøylsvatnet, men opp der er det altfor bratt for en vanlig fottur, så derfor følger traséen denne halvsirkelen via Stornakken og østryggen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På østryggen var vi over skoggrensa, så nå hadde vi faktisk litt utsikt nordover mot Snipsøyrvatnet og bygder som Bigset, Kaldhol og Røyset (bilde #4). Etterhvert som vi kom oppover i høyden kom vi imidlertid også opp i skydekket, og dermed forsvant stort sett all utsikt som dette området egentlig har å by på. Oppe på toppen av Løkeberget lå tåka tett, så der oppe var det ikke mye å se. I slikt vær gjelder det å motivere seg for turen ved å tenke at treningsmomentet uansett blir det samme, og at det er viktig å holde seg i god form selv når været er dårlig. For å komme inn på stien som fører ned til Løset, skulle vi egentlig gått et lite stykke tilbake langs stien der vi var kommet opp. Vi valgte imidlertid i stedet å legge turen omtrent rett sørover fra toppen, og så heller peile oss inn på stien like ovenfor skoggrensa. Tåka gjorde at vi ikke så noe nede i dalen, men vi så jo noen hundre meter fremfor oss, og dessuten hadde vi GPS å gå etter, så denne snarveien bød ikke på noen problemer, og vi kom inn på stien like nedenfor en knaus som kalles Langheida [451 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Stien førte oss ned til Løset, ei blandet bygd med både hytter og bolighus. Bygda ligger mellom Fjellsvatnet [238 m.o.h.] og Løsetvatnet [203 m.o.h.], og så og si alt av både hus og hytter ligger på nordøst-sida av disse to vannene og den lille elva som renner fra det øverste til det nederste. Vi kom ned på bilveien som går gjennom bygda; fulgte denne over elva, og to av til høyre der stien opp til Gardnestua startet ifølge kartet i Peakbook-appen. Herfra fulgte vi en rygg som går rett vestover til man er omtrent 550 m.o.h. Der oppe dreier ryggen gradvis sørover (se bilde #8), slik at den omkranser Myrkvassbotnen, ei svær grop som Mørkvatnet [428 m.o.h.] ligger nede i. Skydekket var fortsatt slik at det ikke var noe særlig til utsikt, så vi fikk ikke sett Mørkvatnet, vi bare vet utfra kartet at det skal være der. Etter at stien nå hadde dreit sørover på denne måten, var det bare å følge den strake veien opp til topps på Gardnestua [654 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Gardnestua skal det egentlig være spektakulær utsikt utover store deler av øyriket på Søre Sunnmøre, men ikke denne dagen. I tillegg blir man jo fort kald hvis man står lenge stille når luftfuktigheten er så høys som den var, så vi ble ikke lenge på toppen, men pushet oss selv til å fortsette. Først bar det ca. 400 meter tilbake den veien vi var kommet, men så tok vi mot venstre i stedet for ned igjen til høyre der vi var kommet fra, og fortsatte turen bort på en knaus eller topp som kalles Flåna [613 m.o.h.]. Fra Flåna skal det normalt også være veldig fin utsikt vestover, men i dag var det stort sett bare tåke å se, selv om tåka heldigvis ikke var så tett at det bød på noe problem å finne stien vi skulle følge.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Flåna fulgte vi vestryggen et stykke nedover (stien på kartet i Peakbook-appen gikk den veien), men etter kanskje 200 meter tok stien av fra ryggen, og gikk i stedet nordover, og vi fulgte på, i og med at terrenget stemte med kartet. Etter ytterligere drøyt 100 meter delte stien seg i én godt synlig sti som førte nedover mot Gardshol og Hasund; og én mye mindre synlig sti som fortsatte mot Hasundhornet [533 m.o.h.]. Denne stien førte oss imidlertid først ned til et litt myrlendt område, og deretter var det noe stigning opp mot toppen på Hasundhornet. Her oppe var det, i tillegg til den vanlige toppvarden, også bygget en varde med ei svær kompassrose på (bilde #13), og på denne var det merket av ulike fjell og annet som kan sees i de angitte retninger når været tillater det.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Opp hit var det forøvrig tilrettelagt for turgåere med en sti opp hit, som nesten var som en smal grusvei å regne. Denne stien fører opp fra Bulegene nede ved grusveien ovenfor Hammarstøylsvatnet. Vi kunne saktens fulgt denne stien ned igjen, men den kommer ned på veien 5-600 meter sør for der vi hadde parkert, og dessuten så tenkte vi å ta med oss den toppen som kalles Stien [458 m.o.h.] også, siden vi nå først var på rundtur. Ut fra det lille jeg så av denne veldig pent tillagede grus-stien, vil jeg imidlertid tro at det fint går an å komme seg opp på Hasundhornet med både sykkel og barnevogn hvis man velger denne veien opp. Selv la vi imidlertid turen videre nordøstover mot Stien. Det mest interessante å se der var at det hang en vindpølse der oppe. Omkring en tredjedel av mellom Hasethornet og fjellknausen Stien gikk tvers gjennom et veldig myrlendt område, og en stund etter at vi hadde passert Stien, måtte vi på nytt krysse et veldig vått område, slik at skoene ble mer og mer gjennomtrukket av vann. Men på slutten ble stien tørr og fin igjen, så da var det bare å dure på ned igjen til bilen, og så kle seg om til tørre klær før vi kjørte tilbake til Hareid og tok ferje hjem igjen.

© Atle Solholm