Austanbotntindtraversen - direttissima (03.09.2022)
Written by senfterberg (Coni Häusler)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Austanbotntinden S2 (2,042m) | 03.09.2022 |
|---|---|---|
| Store Austanbotntinden (2,204m) | 03.09.2022 | |
| Søre Austanbotntinden (2,103m) | 03.09.2022 |
Austanbotntindtraversen er en av mine absolutte favorittturer. Første gang jeg gikk den var så langt tilbake som i 2005, denne gangen via den letteste veien, altså den løse renna på østsida av eggen. For noen år siden gikk vi en mer direkte variant på toppen. 2018 ble det en legendarisk vintertur i strålende vær. Det som manglet, var den absolutte direttissima’en, altså å gå traversen på eggen i sin helhet. Etter en rimelig spontan beslutning kjørte vi, Lars Roar, Wegge og jeg til bomstasjonen på Berdalsbandet, der vi ankom litt før midnatt. Det ble en vindstille natt under åpen stjernehimmel. Dagen etter, ved ½ 8 tida var vi i gang. Veien bort til foten av Søre Austanbotntind er jo ikke så veldig spennende. Men heldigvis ikke så lang heller. Rett før brekanten begynner stigningen. Og det føles godt når høydemåleren kryper oppover samtidig som det ustødige uret blir til større og større steiner og etter hvert til en kompakt fjellside. Turen begynner på ordentlig på den første toppen, S2, 2.042m. Her må selen og resten av utstyret på. Eggen smalner til umiddelbart. Og etter noen meter kommer rutas første utfordring.
Et skrå svaparti, med et eller to punkter klatring på grad 3 eller maks 4-. Vi gikk den på løpende sikringer, fram til vi kom opp på den mye omtalte pinakkelen. Rappellen er kort og grei, og vel nede skikket vi opp på ruta videre. Normalt traverserer man under toppen av Søre Austanbotntind, men vi valgte direttissima’en i stedet. Dette er absolutt å anbefale. Klatringer er på en kortere taulengde, snaue 30m, som Lars Wegge fikk æren av å lede. Først et fint riss, deretter må man litt ut til venstre for å passere et overheng. Jeg vil anta at klatringen er ca. på grad 4+, litt lettere lengre oppe. Det er fult mulig å sikre, men man må passe seg litt for noe løsgods.
På utsteget pakket vi sammen tauet, foreløpig. Kort tid etter sto vi på Søre Austanbotntind, 2.103m. En av de mest utilgjengelige 2000m toppene. Veien videre er ikke vanskelig, men svært utsatt. Her er det lite rom for snubling eller andre feiltrinn. Rett under toppeggen må man bestemme seg. Enten krysser man over til høyre og inn i en løs renne. Det så ikke særlig innbydende ut, og jeg husker ikke hvordan denne varianten egentlig er, da det er mer enn 15 år siden jeg gikk den sist (på sommerstid). Uansett er det mye finere å klatre opp langs kanten. Lars Roar ledet den første taulengden (45m), det første punktet på svaet holder nok grad 5 minus. Jeg tok meg av den andre taulengden, også ca. 45m. Men i stedet for å klatre den på høyre siden, valgte jeg en mer direkte linje. I klatreføreren står det noe om grad 4-5. Jeg tror ikke det var mer enn 4.
I det hele tatt er ruta meget bra sikret, og klatringen mer opptaks vis, altså ikke vedvarende. Etter ca. 6 timer nådde vi toppen av Store Austanbotntind, 2.203m. En herlig varm septemberdag inviterte til lang pause på toppen. Veien ned til Vestre krever litt konsentrasjon igjen. Resten av returen er av vanlig Jotunheimen steinur-kvalitet og behøver ingen storartet beskrivelse.
User comments