Vassfaret nord: Trytetjernåsen, Strøslifjell ... (29.08.2022)

Endelig tilbake i Vassfaret, og denne gangen i den nordre delen hvor jeg aldri hadde vært tidligere. Jeg kjørte oppover Hedalen og deretter bomveien ned mot innsjøen Strøen hvor jeg passerte skiltingen til Fønhuskoia, som ligger ganske nærme vannet. Ved Strøsdammen nådde jeg grensa for landskapsvernområdet, og bilen måtte parkeres i utkanten av snuplassen her.

Det var nokså skyet da jeg parkerte, men det skulle lette mer utover ettermiddagen, og bli mest sol mot kvelden. For øvrig var det passe varmt og lite vind. Nesten litt for lite vind egentlig, med tanke på insekter, med de ble jeg ikke plaget noe særlig av bortsett fra helt på slutten da jeg var tilbake ved bilen.

© Nils Haugene

Jeg begynte turen med å rusle over Strøsdammen. Deretter et lite stykke på grusveien før jeg svingte ut i skogen og terrenget for å gå opp på Trytetjernåsen (894). Første skråningen fra veien var stedvis noe bratt, men her hadde jeg studert kartet og skrådde opp den slakeste delen.

Oppå Trytetjernåsen var det ganske åpen skog, og fra toppen fin utsikt sørover i Vassfaret. Hele den øvre delen av denne åsen hadde generelt trivelig skogsterreng hvor jeg virkelig koste meg.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det var lite stier å se over Trytetjernåsen, men da jeg kom ned i søkket nord for Trytetjern dukket det opp en liten sti jeg kunne følge bort til veien nedenfor Venedokk. Denne grusveien skulle jeg nå følge opp til hytta som heter Skardet, og derfra var det i følge kartet mulig å gå på sti hele veien til toppen av Strøslifjell (1107). Men jeg hadde masse tid, og når jeg først endelig befant meg her i Vassfaret, ja da skulle jeg i hvert fall ikke stresse over den høyeste toppen via korteste rute. Ettermiddagen og finværet skulle utnyttes, så da tok jeg noen avstikkere under oppstigningen mot Strøslifjell for å se mer av naturen her inne.

Høyden Nord for Skardet (914) var kanskje ikke veldig spennende, men gløtt av utsikt hadde den. Mest lyngvandring og bare et lite tråkk å se på denne avstikkeren.

© Nils Haugene

Mer spennende og finere var nok avstikkeren oppom Kvitingen (1018). Her fulgte jeg en nokså tydelig sti opp det bratte partiet fra nordvest. God utsikt var det også, da denne toppen var snau.

© Nils Haugene

På omveien via toppen Vest for Skardtjern (1050) gikk jeg mest i terrenget, men oppover myrområdet nordøst for Skardtjern var det en sti jeg kunne følge en liten bit. Fint toppunkt på denne høyden også, og her tok jeg en kort matpause før jeg fortsatte ned den litt bratte sørsiden hvor det var innslag av kratt og tett buskas.

© Nils Haugene

Jeg krysset over den våte myra og bekken sørvest for Skardtjern, og skulle deretter følge stien opp til Strøslifjell. Men helt nederst ved myra, hvor det liksom skulle være et stikryss ifølge kartet, må jeg ha surret litt eller så var ikke stien riktig inntegnet på kartet. Jeg fant ikke dette krysset i farta, og begynte da å gå oppover i lyngen og krattet. Ifølge kartet hadde jeg gått forbi der stien skulle gå mot Strøslifjell ... Uansett, etter et par hundre meter oppover i lia dukket plutselig stien opp fra høyre side. Så enten hadde jeg klart å gå forbi der stien startet, eller så var startstedet lengre sørvest enn der jeg hadde gått.

Nærmere toppen av Strøslifjell (1107) ble terrenget temmelig lettgått, og stien ble delvis borte. Jeg passerte en og annen rødmerket stein siste biten mot toppen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Vidstrakt utsikt fra Strøslifjell (1107), som ble dagens høyeste topp. Derfra så jeg mange kjente fjell, både nært og fjernt. Fram til nå hadde det vært lite vind, men på denne toppen var det en kjølig bris fra nordvestlig retning.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Strøslifjell (1107) fortsatte jeg videre sørover. Jeg ville nemlig ha med Bringen (995) også innen jeg begynte å tenke på returen. Det var fint i denne delen av Vassfaret også, og jeg kunne veldig gjerne hatt enda mer tid her inne. Uansett måtte jeg i hvert fall utnytte de timene som var igjen av denne dagen ...

Litt berg-og-dal-bane ble det på etappen mellom Strøslifjell (1107) og Bringen (995). Som den toppsamler jeg er gikk jeg naturligvis over Søndre Strøslifjell (1050), og hadde en kort stopp på den. Videre var det nokså bratt nedover i skogen til Feselskardet. Derfra og oppover mot Bringen var det slakt en periode innen jeg måtte opp en bratt kneik i den gamle og urørte granskogen. Utrolig flott å vandre i sånn urskog ... Siste biten mot Bringen dukket det opp en liten sti jeg kunne følge.

Bringen (995) hadde mer skog på toppområdet, men sørover og mot vest var det åpent med nydelig utsikt. Litt magisk var det å stå på denne toppen dypt inne i Vassfaret.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På Bringen (995) begynte det å lakke og li mot kveld, og det var på tide å sette kurs mot bilen. Da var det en rute som stakk seg ut som mest fornuftig, og det var å gå nordover først, og så svinge ned mot grusveien øst for Feselskardet. For mesteparten av østsiden på fjellryggen jeg nå hadde gått, fra Kvitingen (1018) og sørover til Bringen (995), består av høye stup eller altfor bratte skråninger. Å gå ned ved Feselskardet virket derimot overkommelig, men også der ville det nok være bratt.

Og bratt var det, ja innimellom veldig bratt skogsterreng, men absolutt farbart. Jeg brukte kartet med 1-meters høydekoter ganske aktivt nedover for å styre unna enkelte skrenter og altfor bratt lende. Allikevel gikk jeg meg litt fast et sted, hvor jeg måtte gå noen meter opp igjen og rundt en liten uryddig skrent med mye tett skog og buskas. Skogbunnen i denne nedoverbakken mot grusveien var imidlertid stort sett veldig behagelig å gå på. Hele veien ned var det gammel granskog, med et mykt underlag av lyng, gress og mose.

© Nils Haugene

Etter nedstigningen fra Bringen (995) var det veldig godt å stå nede på grusveien igjen. Det å traske de siste 4 kilometerne tilbake til bilen på vei så jeg egentlig litt fram til. Jeg befant meg jo tross alt i Vassfaret, været var fint, og det begynte å bli et nydelig kveldslys. Nå kunne jeg i større grad nyte naturen rundt meg, og fokusere mindre på hvor jeg satte føttene. Eneste minuset var at jeg nå ble gående i skyggen resten av turen ...

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Da jeg var tilbake ved bilen hadde klokka blitt litt for mye til at jeg rakk å stikke nedom Fønhuskoia denne gangen. Men Vassfaret fortjener absolutt flere besøk, så hit kommer jeg nok tilbake ved en senere anledning.