Rohkunborri, på ur-ransakelige veier i Bardu (31.07.2022)  

Etter gårsdagens fantastiske tur til Kvænan på Senja kjørte Knut Sverre og jeg østover via Sætermoen til Innset og til overnatting på stor og velutstyrt hytte på Husky Farm. Planen var selvsagt bestigning av en av gigantene i indre Troms; Rohkunborri, som er kommunetopp i Bardu kommune. Knut hadde på forhånd avtalt båtskyss til Storbukta på Altevatn neste dag, noe som passet bra da aktuelle firma Camp Leina samtidig hadde avtale om skyss av en gjeng damer som skulle på molteplukking enda lenger inne ved Altevatn. Altevatn er et langstrakt regulert vann på ca 40 km, som i år var fylt til randen på grunn av vinterens store snømengder i nord; største magasinfylningsgrad på 22 år, med overløp. Ikke rart strømmen er billig i Nord-Norge! Altevatn var også, som noen vil huske; "åsted" for TV2-serien "Alene", der flere deltakere ble plassert med minimalt av hjelpemidler langs vannet og skulle klare seg av det naturen gav.
Etter ca en halvtime var vi fremme og ble satt i land ved Storbukta. Før dette hadde vi sett Rohkunborri; denne kolossen av et fjell, vokse seg større og større i horisonten

Lettgått i starten, og snart passerte vi grensen for den relativt nyopprettete Rohkunborri Nasjonalpark. Krysset elv hvor vi drakk noen ekstra slurker med vann og fylte opp det vi hadde av vannflasker. Også ganske lettgått i starten av nordvestryggen mot Rohkunborrimassivet. Rik flora, dessverre var mye avblomstret. Fra ca 1000 moh mer og mer ur, som skulle bli vårt underlag i mange timer fremover.
Etter evindelig trasking i stein kom vi til Rohkunborri Vesttoppen som var markert med en værslitt trestokk. Vi hadde allerede sett hovedtoppen en stund, og mer og mer av skaret mellom Vesttoppen og hovedtoppen, som åpenbarte seg dypere og dypere etterhvert som vi kom nærmere.

Yr hadde meldt skyet hele dagen, men i lange perioder var solen framme og en fin bris var med å hindre altfor stort væsketap.

Stort sett greit ned til bunnen av skaret fra vestsiden, hvor vi så et glimt av en rovfugl, trolig en fjellvåk. Tyngre, og særlig; mye mer løs stein på vei opp eggen, eller mer korrekt for en stor den mindre bratte sørflanken av denne; på østsiden av skaret. Herav høyt tidsforbruk på denne etappen, men etter over 5 timer kunne vi endelig spasere opp på det flate toppartiet til Rohkunborri. Varden er plassert på stupkanten mot en gigantisk botn mot øst, og står ikke på høyeste punkt.
Vi hadde for lengst innsett at vi ikke ville rekke avtalt hentetid for returskyssen inne fra sørøstenden av Altevatn og klarte å gi beskjed om dette; det måtte bli ekstraskyss. For returen vurderte vi en stund å følge Solveig sin variant men endte med å gå samme vei tilbake. Vi holdt oss ned skaret i størst mulig grad på/nære eggen der det var mindre løst og dette gikk atskillig kjappere enn opp, og også greit opp på vestsiden, der det alt i alt var mindre løsgods. Videre over og ned fra vestmassivet holdt vi en nordligere kurs og benyttet oss også av et bratt snøfelt som sparte oss for minst et par hundre høydemeter med ur.
Vel nede i bjørkeskogen kunne vi se båten komme i retning Storbukta, og ble møtt av et våre transportører som ikke var Kjell som hadde fraktet oss bort på formiddagen; derimot Leif Harald og Grethe. Dette var også meget trivelige folk som villig fortalte oss om Altevatn og området omkring og som t.o.m. stanset båten for et siste foto av Rohkunborri-kolossen.
I smul sjø og med en nydelig kveldshimmel ble vi i 26 knops fart sikkert fraktet tilbake til båthavna i nordvestenden av Altevatn, hvor vi takket og bukket for ekstraskyssen (som slett ikke kostet skjorta..) til vårt meget trivelige mannskap.

Tusen takk til Knut Sverre for turfølge og all "logistisk" innsats til en ruvende kommunetopp, 1000-pf-topp og nasjonalparktopp, men der mye og ensformig ur-tid trekker ned opplevelsen noe. Tilbake til hytten og velfortjent middag.