Solotur til Romsdalshornet og Litjhornet (28.07.2022)
Written by Solan (Atle Solholm)
| Start point | Venjesdalen P-plass (740m) |
|---|---|
| Endpoint | Venjesdalen P-plass (740m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 6h 37min |
| Distance | 4.2km |
| Vertical meters | 1,177m |
| GPS |
|
| Ascents | Lillehornet (1,538m) | 28.07.2022 12:49 |
|---|---|---|
| Romsdalshornet (1,550m) | 28.07.2022 12:49 | |
| Visits of other PBEs | Venjesdalen p-plass (740m) | 28.07.2022 12:49 |
Det er ikke mer enn knapt en uke siden jeg besteg Romsdalshornet via Halls renne Solotur til Romsdalshornet via Hall's renne. Nå var det imidlertid meldt fint vær, og jeg bestemte meg da for å ta turen på nytt; dels fordi det ikke hadde vært så mye å se underveis sist jeg tok turen, dels fordi jeg ikke tok turen oppom Litjhornet forrige gang, og dels fordi jeg følte behov for å lære meg traséen litt bedre, slik at jeg kan turen til senere. Så jeg kjørte innover til Rauma, og opp i Venjedalen, og parkerte på øverste parkeringsplassen slik jeg også gjorde sist; og begynte å gå derfra.
Jeg fulgte som sist stien forbi Hornvatnet og oppover fjellsida, men denne gangen tok jeg riktig sti allerede nede ved vatnet. Ved ca. 1000 høydemeter forlot jeg også denne gang stien som går i retning Olaskarvatnet, og fulgte rødmerkingen videre oppover øst-traséen, dvs. den "gamle normalruta" til Romsdalshornet. Ved ca. 1200 høydemeter bratner traséen betydelig til, og her opphører rødmerkingen. Rødmerkingen fører bare frem til der man skal begynne å klatre. Aantagelig er det gjort slik, for at de som ikke har de nødvendige ferdigheter, ikke skal forledes til å gi seg i kast med dette partiet uten å ha med seg fjellfører eller kjentmann.
Sist jeg besteg Romsdalshornet, fant jeg, der rødmerkingen sluttet, ei lita skrå renne, som jeg fulgte forbi første del av dette bratte partiet, som strekker seg fra ca. 1200 til ca. 1270 høydemeter. Denne gangen kom jeg ikke på denne lille skrå-renna, og havnet lengre til høyre. Etter å ha klatret et lite stykke, lurte jeg litt på om jeg skulle ta meg ned igjen til der jeg hadde gått feil, men så gikk det egentlig ganske greit å klatre/klyve også der jeg tok meg oppover nå, og jeg kunne huske å ha lest et eller annet sted, at man kunne velge om man ville klatre helt inn mot østryggen, eller om man ville klatre mer oppunder den store gule flekken som sees høyt oppe på østsida av Romsdalshornet.
Den ruta jeg nå klatret langs, førte meg gradvis nordover, og dermed lengre og lengre bort fra den ruta jeg hadde fulgt forrige gang; så jeg begynte å tenke at jeg nok måtte peile meg på gradvis sørover igjen, slik at jeg etterhvert kunne komme meg inn igjen på den andre ruta. Men så støtte jeg på ei renne, som jeg kunne følge på skrå sør- og oppover, og jeg fulgte denne, til jeg kom til et parti hvor den var så sleip og våt, at jeg klatret opp på ryggen på høyre side av renna i stedet; og her havnet man faktisk like oppunder den gule flekken på fjellet (bilde #4). Men fra denne lille ryggen, kunne jeg se forbi en tilsvarende rygg på venstre side av den lille renna, og der gjenkjente jeg et parti av den traséen jeg hadde fulgt sist, så da kløv jeg over dit i stedet.
Jeg kom meg tilbake til det jeg oppfatter som standardtraséen akkurat der den svinger bort på østryggen på Romsdalshornet, så nå var jeg på kjente trakter, selv om det var tåke da jeg gikk her sist. Jeg fortsatte opp på østryggen, og videre oppover de små hyllene som tar en inn i Halls renne, og endte som sist opp innved den loddrette veggen som skiller renna fra skaret ovenfor (bilde #7). Men i motsetning til sist, viste jeg denne gang nøyaktig hvor og hvordan jeg skulle komme meg opp i selve skaret; så jeg fant den smale riften i fjellet på venstre side av Halls renne (bilde #8), og klatret opp. Her er det plassert to sikringsbolter (bilde ## 9 & 10), som man kan bruke for å sikre hvis man føler at det trengs, og der er også et rappellfeste litt høyere oppe, som kan være greit å bruke når man skal ned igjen (bilde #25).
Fra skaret og opp på Romsdalshornet er det nå bare klyving, og ikke noe klatring igjen, og jeg gav meg i kast med denne. Jeg fulgte stort sett samme trasé som sist, dvs. jeg holdt meg stort sett en anelse over på vestsida av eggen. Det er rart med det. Sist klatret jeg jo veldig mye av traséen i tåke, og da virket ting stort sett greit. Nå som det derimot var klarvær, og fin utsikt i alle retninger, var det også mulig å se ned, og dermed virket også alt litt mer skummelt.
Oppe på Hornet var utsikten i dag fabelaktig i alle retninger (bilder ## 11 - 19). Jeg knipset en masse bilder der oppe, og i ettertid er det faktisk litt artig å kunne sitte og sammenligne disse bildene med de jeg tok sist, da det kun var de høyeste fjelltoppene i området som stakk opp fra skydekket. Ellers kunne man i dag se mye lengre avsted enn det man kunne sist. Denne gangen gjenkjente jeg plutselig også Pyttegga [1999 m.o.h.], det høyeste fjellet i Møre og Romsdal, langt i det fjerne (bilde ## 18 & 19). Etter å ha knipset bilder og betraktet utsikten, satte jeg meg ned, og fikk meg litt å spise; og så gav jeg meg i kast med klyveturen ned igjen i skaret mellom Romsdalshornet og Litjhornet.
På Litjhornet [1538 m.o.h.] hadde jeg ikke vært før, så jeg var usikker på om man skulle starte på høyre eller venstre side av eggen. Høyere oppe kunne man følge selve eggen oppover, det hadde jeg sett når jeg hadde studert fjellet fra andre sida av skaret; men om man skulle starte på venstre eller høyre side av eggen når man stod nede i skaret, var jeg usikker på. Jeg forsøkte først på høyre side, dvs. på vestsiden. Her virket det vanskelig, men ikke umulig å klatre opp, og jeg hadde lest et sted at det skulle være relativt enkel klyving også opp på Litjhornet, så da må det være på andre siden av eggen, tenkte jeg.
![Bilde #16: Utsikt mot Olaskartinden [1536 m.o.h.], Kalskråtinden [1801 m.o.h.] og Rangåhøgda [1768 m.o.h.]. Vatnet til venstre for Kalskråtinden er Svartevatnet [1078 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20220810_62f37bec6e050.jpg?p=xtralarge)
På østsida av eggen, skrevet jeg forbi den svære kroken avbildet på bilde #25, og bort på ei smal fjellhylle som gikk skrått oppover, og samtidig litt sørover på østsida av Litjhornet. Jeg fulgte denne hylla til endes, og krysset så på skrå nordover, over noen avsatser, til jeg kom meg opp på eggen, litt ovenfor der den var for bratt til å klyve. Herfra var det så grei klyving videre oppover langs eggen, og det gikk veldig greit å komme til topps. Også her oppe tok jeg en del bilder, for på en måte å forevige utsikten og inntrykkene, og jeg stakk også bort til kanten ved skaret mot Hornaksla, og fikk bekreftet det jeg tidligere hadde lest, nemlig at her var det for bratt til at man bare kan klyve ned; her må det en rappell til, om man skal ta seg fra Litjhornet og over til Hornaksla.
![Bilde #18: Utsikt i samme retning som forrige bilde, men med fokus på fjellene i bakgrunnen. Bak Skarfjellet kan man langt, langt i det fjerne se Pyttegga [1999 m.o.h.], det høyeste fjellet i Møre og Romsdal (se neste bilde).](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20220810_62f37fce1a256.jpg?p=xtralarge)
![Bilde #19: Zoom mot Pyttegga [1999 m.o.h.], som sees i midten av bildet, med den karakteristiske pukkelformede knausen på nordvest-ryggen. Fjellet i forgrunnen er Skarfjellet [1723 m.o.h.] med toppen Skarfjellet Sørøst [1707 m.o.h.] helt til venstre.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20220810_62f384986abf4.jpg?p=xtralarge)
![Bilde #21: På toppen av Litjhornet [1538 m.o.h.], med Romsdalshornet [1550 m.o.h.] i bakgrunnen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20220810_62f38b479c37d.jpg?p=xtralarge)
Jeg fulgte samme ruta ned igjen i skaret, som det jeg hadde fulgt opp. Deretter klatret jeg ned i Halls renne, ved å klatre baklengs slik jeg hadde klatret opp. Hadde jeg hatt med meg tau, kunne jeg muligens ha spart noen minutter på å rappellere ned akkurat her, men tau hadde jeg ikke tatt med. Jeg fulgte så de tidligere nevnte hyllene fra Halls renne og ut på østryggen, før jeg forlot østryggen på sted angitt ved en varde, og fulgte så fjellveggen rett nord for østryggen videre nedover. Ned igjen fulgte jeg nå den traséen jeg hadde gjort forrige gang. Mellom 1270 og 1200 m.o.h. kunne jeg nok også nå spart litt tid på å rappellere nedover; ikke minst fordi de rappellfestene som trengs jo allerede er der. Nå fant jeg også igjen den lille skrå renna rett nord for det nederste rappellfestet, den jeg ikke hadde husket på på vei opp, med det resultat at jeg hadde havnet mye lengre nord på vei oppover, enn det jeg gjorde sist (se GPS-trackingen).
Nedenfor dette partiet, var det igjen bare å følge rød-merkingen nedover. Snart sluttet stien seg til den fra Olaskarsvatnet, og da visste jeg at jeg var sånn omtrentlig nede igjen på 1000 høydemeter. Jeg fortsatte nedover langs stien til hornvatnet, og videre ned til parkeringsplassen, hvor jeg byttet til tørt tøy, og deretter satte meg i bilen og kjørte hjem.
User comments