Treig om morran, så da røyk Finnskogen.
Men når noe av det fineste gamle Østfold har å by på står ubesøkt, har en et alternativ. Tindeekspressen navigerer til Trøsken.
Parkering litt inn på grusveg, før ytre bom. Sykkel ut. I dag er planen å binde sammen tindene i Trøsken skianlegg-nær fjellkjede med flere øst - nordøst for Trøskenbrua.
Bakdekk lufttomt <slike tegn som ikke finnes på moderne tastatur, men som gamle Donald var fulle av>. Krystallklart - dette blir turen, mens de øvrige enten må utestå, ellers må jeg finne på en måte å snike meg østover med bil på uten at det framstår som tinderåning. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg mener at jeg har utvida rett på skitne knep når skjebnen herjer med meg på denne måten.
Et titalls løpeminutt lenger inn ligger betalingsparkeringa. Ha ha, ikke denne gangen. Jeg lar meg imponere over asfaltert lysløype og i det hele tatt lyssatt trase helt opp på Kjerringa. Snøproduksjonen her inne har hatt stor betydning for at denne ekvatornære delen av Østfold har levert langrennsløpere helt opp til Jens Arne Svartedal-nivå. Hva stedet Trøsken er utover et idrettslag, ei bru og noen fragmenter av vegnavn er mer gåtefullt.
Stien til Gastgiveren tar av. Første langdrag. Det er mange kandidattoppunkter, og jeg besøker alle uten å ta opp mobil og Norgeskart. Lite utsikt, noen antenner og andre uskjønne ting, men fint skogbilde og helt grei sti.
Ned, og mot Storleiken, som er en 40 m + og ligger slik til at jeg velger å inkludere den. Sti over på sørsida, så skrått opp, litt langs ryggen og så toppunktet. Enda nærmere å ha utsikt uten egentlig å ha det. Prima løpsterreng i sørskråning og på toppen, men på nordsida var lyngen håplævs.
Ned til vegen via nevnte nordside. Ny topp, nytt drag. På toppen av Kjerringa møter en alpinindustrien, mens toppunkt og trigpunkttårn ligger litt lenger sør. Tårnet er forsøkt utilgjengeliggjort ved fjerning av trinn, men jeg går opp, uten at det skal være noe eksempel til etterfølgelse. Jeg blir stående i sjakta på toppen uten å trå på de åpenbart råtne plankene. I det fjerne ser jeg Gausta, så det er viktig å baksere kamera slik at det blir et bilde.
Så her er det bare å håpe at driftige Trøsken IL greier å mobilisere til et nytt tårn, slik mange andre turmiljøer på Sør-Østlandet nå har fått til.
Ned og tilbake. Min billett til Buråsen, dagens siste rest av opprinnelig ambisjon etter å ha gjort Trøskentindene, er banankake, cola og innbilt behov for en restitusjonstur etter lårharde intervaller på flate vegen.
User comments