Svellnosbreen rundt FT/ detaljert skilding av breen rundt (02.07.2022)

En lang dag med grøttåke, regn, sludd, snø, og såpeglatte forhold

Føringstur for Jotunheimen Arrangement AS.

Etter Uranostraversen i fjor høst snakket jeg om Svellnosbreen rundt sammen med Petter og Kristian. Spreke og positive, samt optimister som få, så var en klassiker av en ryggtravers rundt en isbre med klatring, rappeller, luftige rygger og brekryssing med en gjennomsnittlig høyde gjennom dagen på 2300m noe de var svært gira på. De bestilte knallvær, det gjorde jeg og. Derimot ble det årets verste dag hittil med sinnsyke mengder regn fra 06-12. Utsatt start kl 9. Egentlig var utgangspunktet Juvasshytta for å spare høydemeter og lengde, samt knær, men plan A(B) denne dagen ble Tverråtindene fra Spiterstulen, med håp om at været skulle bli bedre og at vi kunne fullføre hele hesteskoen.

I utgangspunktet var jeg ikke gira på denne turen denne dagen, nettopp pga så mange elementer, lengde og høyde, samt to turer til Store Memurutinden de to siste dagene.
Men disse to - EVIG optimister. Det smitter altså så jævlig hardt og det er bare en fryd å være på tur sammen med begge to. Med en påspandert cola (øl måtte jeg stå over) måtte jeg selvfølgelig si at "yes, vi får prøve da".

Jeg velger å presentere deler av turen i detalj, det er ikke sånn sinnsykt mye detaljert og oppdatert info om denne klassikeren. Ved interesse kan man lese og se bilder fra en solskinnstur fra 2018 her. Den er relativt godt beskrevet.

Spiterstulen til Store Tverråtinden

Fra Spiterstulen følges stien opp mot Eventyrisen. Vi gikk kl 09 i fossende regnvær. Stien er god og utsikten er vakker innover den frodige Visdalen.
Hellstugutindene og Hellstugubreen er spesielt flott. Vannet fosset etter morgenens og det var bare å begynne å gi faen i å bli våt for dette kom til å bli fuktig uansett. Kristian var derimot litt mer konservativ og fornuftig og hoppet fra stein til stein. Han holdt seg faktisk tørr hele turen, om dette er optimismen eller faktisk sant er jeg usikker på. En bragd uansett.

Opp mot Eventyisen var tåka tjukk. Lang bak oss var Spiterstulen føringstur på vei med en gjeng. De fører opp Eventyrisen og videre til Galdhøpiggen. Eventyrisen lider sterkt av klimaendringer og den varme sørretningen den befinner seg i. De tidligere berømte tunnelene og isformasjonene er så og si borte. Man må gå på siden og se inn ellers setter man seg fast. Består derimot taulaget av dyktige brevandrere med høy kompetanse kan brefallet angripes direkte. Isskruer, snøankrer og bruk av naturlige isformasjoner som mellomforankinger er et minimum!

Vi gikk på venstre side/syd av Solskinnstoppen. Snøen var endelig blitt fast etter uker hvor breene hadde vært cruxet på turene med snø til brystet, minimum skrittet. Nå var det en fryd å gå.
Midtre Tverråtinden så ut som den pleier. Det mektige stupet mot nord i ravnstort fjell. Opptaket til ryggen er varierende i vanskelighetsgrad, spørs snø/isforholdene. Det hadde gått et stort sørpeskred på høyere side av snørampen, noe som pleier å skje i løpet av sesongen.
På venstre side var det snø, fin sørpe.

Jeg har angrepet dette opptaket forskjellig alle gangene jeg har vært her. Både rett gjennom skavelen, ut på høyre og ut på venstre. I dag ble det ut på venstre fordi skavelen var for stor. Dette kommer til å forandre seg utover sommeren. Det anbefales isskruer også utover sommeren, da det blir brattere og mer og mer is.
Jeg sikret Petter og Kristian opp her.
Oppe på platået er blokkene av det middels slaget, men fullstendig dekket av mose og lav.
Jeg har aldri med ekstra trøye, men da oppholdet kom og jeg ble tilbudt dette av Kristian var jeg ikke vond og be, evig takknemlig.

Ura er langdryg, men grei. På tørt er dette en flott etappe, på vått er den bare kjedelig og vond.
Rett før toppen kommer et opptak på 3-4 meter. Fra stupet mot nord trekker man over eller rundt et sva, før man finner et hjørnet. Greie tak, litt sleipt på vått.
Herfra er det kort til toppen av Midtre Tverråtinden, men det er en lurevarde først så ikke start jubelen for tidlig.
Fra toppen kommer man raskt til en 15 meters rappell. Det går også an å bruke kortere tau og rappellere fra et tidligere punkt, men dette anbefales ikke. Det er litt utsatt ut til rappellfeste, men ikke så veldig galt. Jeg sikret ikke Petter og Kristian ned her.
Rappellfestet er solid, rundt flere blokker. Slyngene begynner å bli gamle så ta med en ny om du skal hit. Kniv eller cordelette behøves.
Jeg firte begge to ned og kom etter selv. Man lander på sva så det er greit å forlenge rappellen noe mer til et område med løs grus. Rappellen er flott i vertikalt fjell. Klatringen oppover er på grad 4, se klartreføreren.
I siden mot breen har det gått et gigantisk steinskred nå nylig. Artig å stikke hodet ut mot kanten å observere dette.

Mot Store Tverråtinden er det artig klyving i store blokker. Mye mindre lav og mose, mer friksjon.
Det er ikke noe spesielt å trekke frem her, annet enn at det er lett og artig og utsikten på toppen er verdt det. Det er en stor blokk som henger ut på stupet. Har tidligere hatt med folk som har gått ut på denne, det er både spennende og griseluftig. Da vi var på toppen av Store Tverråtinden så letta det litt, det var deilig. Petter delte Bountysjokoladen, kokos har aldri smakt bedre. Lite møte om planen videre, enstemmighet om å fortsette runden rundt for nå var det oppholdt og nesten litt sikt. Bukkehøe viste seg i 2 minutter, det var herlig!

Fra Store Tverråtinden til foten av Ymelstinden

Fra Store Tverråtinden følges eggen nesten slavisk mot den 8pf høye vesttoppen. Det er et hakk i eggen som må omgåes i sørsiden. Ikke noe problem å snakke om.
Breen ned er bratt, men veldig grei, spesielt ved mye snø. Snøen her ligger lenge.
Det er mest fornuftig å angripe Nørdre Tverråtinden først, før en avstikker til Svellnosbreahesten. Man sparer høydemeter og vandring i bratt snø.

Enkleste er og raskeste er å gå langs stupet og inn i ei renne på 6 meter oppe på en snøhaug.
Det er langt ned og stupbratt fra toppen så en artig klump er det.
Herfra er det lett bort til Svellnosbreahesten som egentlig bare er en steinhaug.
Man bør sette opp giret over disse brepasseringene, da sparer man mye tid. Både Petter og Kristian brøytet vei over her, det var forsvarlig.

Tidlig på sesongen dannes en bresjø på Svellnosbreen. Denne er vakker pga den blå fargen.
Herfra skrår man seg oppover mot Ymelstind S2 og S1 som bare er to steinhauger. S2 spesielt er litt langdryg når man bare vil frem og videre bort til Ymelstind hvor mer action venter.
Her var vi litt av og på breen for å spare tid i et berg- og dalbane terreng.
Forran kom oss kom Ymelstinden frem i tåken, fryktinngytende og skremmende.

Ymelstind til Storjuvtinden

Opp Ymelstinden har man to muligheter.
Eggen direkte gir luftig flott klatring på grad 3, en kort lengde i fast fint fjell. Alternativt er det en renne som med litt fantasi gir en oppgang til toppen ikke mer enn grad 2. Jeg har derimot aldri funnet denne 2er ruten og har funnet passasjer på grad 3.
Det sies at denne renna er løs og fæl, dette syns jeg er relativt oppskrytt og lite passende. I bunnen er det noe løst, men heretter er det relativt fint. Hjelm er uansett påbudt!

Jeg valgte renna denne dagen for å holde fremdriften og varmen i gjengen.
Først opp bratt snøbakke før man går inn i renna. Lett klyving her og som nevnt litt løst.
Heretter er det flere muligheter og man kan nok komme seg ganske så raskt inn på eggen på venstre hånd.
Vi fortsatte derimot slakt oppover og traverserende retning toppen. Enkleste beskrivelsen er at det er litt sti, før man klyver seg opp i et hjørnet i et sikk-sakk mønster. Tror man kan gå på nedsiden også. Fortsett litt til på fint bredt galleri før man ser en "trapp" på venstre hånd. På tørt er i denne mer en 2 tallet, ca 3 meter. Vi hadde såpeføre og jeg valgte å sikre. Videre bortover hylle før man havner i en helt tydelig hjørne, umulig å ikke se.
I hjørnet får man satt en kam på venstre hånd før man drar seg opp på et sva. På tørt er det enkelt, på vårt såpeføre var det dritt. Ligger to monsterblokker her som gir gode tak bortover. I hjørnet her kan man sette en ny kam før man vandrer opp til toppen av Ymelstind. Fin standplass her oppe. Svak 3er tipper jeg.

Fra Ymelstind kan man følge eggen direkte eller gå litt ned i nordsiden, noe som er raskere om man er flere. Så kommer man til et stup. Her går det en fin passasje i sørsiden som er sva, men med noen sprekker og tak i veggen til å holde seg i. Det er luftig, men helt greit, spesielt nå som man er bra akklimatisert. Videre er det skarpt og sleipt på vått, men herlig på tørt. Det går sakte, men sikkert oppover mot Storjuvtinden. Fremdriften avbrytes rett før toppen, da topptårnet reiser seg til værs. Her har man to muligheter:

- Eggen omtrent direkte opp, litt færre gode tak her.
- Traversere mot venstre og inn i renne. Inntil man er i renna er det svært luftig og utsatt. På vått føre er det såpeglatt og ubehagelig!

Jeg sikret opp her og ledet opp i sistnevnte alternativ. Det er blokk på eggen til standplass. For å ha en sikring bortover de første meterne kan tauet legges bak ei stor blokk. Det kiler seg litt fast så vær opps på det. Ide man skal inn i renna, er det en fin kamplassering og herfra er det lett og greit. Blokk til standplass lengre opp, 120 slynge fungerer, men 240 er å foretrekke.

Herfra er det lett vandring i renna opp til toppen av Storjuvtinden.

Storjuvtind til Galdhøpiggen

Fra toppen av Storjuvtinden er eggen grei og blokkete. Austtoppen passeres på veien. Fremdriften stopper opp da man ser to bunter med rappellslynger. En rett ned østeggen og en ned i sørsiden. Det er mulig å gå ned direkte sør for Austtoppen, men dette er visstnok løst, bratt og lite artig.
Jeg har kun benyttet rappellen i sørflanken og ikke den som går direkte ned øst-stupet. Har også hørt at 60m tau ikke er nok ned østeggen, men dette vet jeg ikke.
På tørt kan man klyve ned den første rappellen mot sør. Jeg firte derimot begge to ned til et nytt rappellfeste, ca 15m, fordi det snødde og det var så sleipt. Ubehagelig passasje dette her på glatt og vått, men fint på tørt.
Dette rappellfestet kan nok også gjerne få en oppgradering snart. Jeg hang på back up, men tok av denne da jeg skulle ned.
Det neste festet er svært solid og det er god plass. Rappellen er på 27 meter. Da gjenstår 3-4 meter med superlett klyving/vandring til grus, ur og trygt lende. Opp her er det nok klatring på 5ertallet.
Tauet vårt kilte seg litt fast da vi skulle dra det ned. Dette skjedde ikke sist. Med 3 mann fikk vi derimot dratt det ned. Jeg tipper ikke dette skjer så ofte, men var bare uheldig. Man rappellerer derimot ned og rundt et hjørnet så dette skaper selvfølgelig en del friksjon.

Herfra ser man raskt en varde som står på en siderygg. Ura er såpeglatt og stor og grov, så her var vi alle 3 relativt nervøse for skader. Skikkelig ubehagelig, gikk vell mer på armer enn på beina til tider. Det blir bedre etter som man nærmer seg piggen, men det tar lang tid.
Mot piggen er fremdriften god, men blir brått avbrutt av en hammer. På tørt kan man klyve denne fint usikret. På våre forhold var det så sleipt at det var ubehagelig med tau. Det er flere varianter. Den minst eksponerte er inn i et hjørnet, men denne er vanskeligere klatremessig, tipper en svak 4, men vanskelig å vurdere pga forholdene.
Jeg valgte en variant som tar en helt ut på stupet hvor beina nesten henger ut over kanten, ergo svært luftig. Fint blokk til standplass, før et sva. Så over en avlang blokk som ligger her, før man begynner på selve klatringen. Her er det en god sprekk til en kam. Så videre ut til venstre i fint beintak før man drar seg oppover. Som nevnt; megaglatt. Flere må gå her. Her kommer enda en fin kam-plassering før man kommer seg opp i trygt lende. Lite standplassmuligheter her, men fant ei blokk som var grei.

Herfra er det et nytt klyveopptak, via et slakt sva og sprekker i svaet. Det er ikke mer en maks 2 og ikke er utsatt. Så kommer enda en på ca 2 meter, flere muligheter her, men ikke spesielt problematisk. Ikke behov for tau.
Herfra skar vi oss ut mot venstre i en renne langs stupet som førte nesten til topps mot platået. Herfra kan man puste lettet ut og gå siste stykket opp til toppen.

Vi ankom hytta 20.50, nesten 12 timer. Hyttevakta kom ut og spurte hvordan Styggebreen var. Da vi fortalte at vi hadde herja rundt Svellnosbreen i dette været så ble hun lang i maska. Men fikk lov til å komme inn å kjøpe en cola, selv om de var i full gang med vask og rydding etter mange besøkende denne dagen. Fikk også en bar av Kristian som smakte suverent. Sendte de to andre i forveien for jeg måtte ringe hjem til Eline og fortelle at alt var bra, til Rune om at vi faktisk hadde gått breen rundt og til morgendagens gjest til Store Austanbotntinden om at turen gikk som planlagt til tross for depressiv værmelding.

Ned mot Spiterstulen var det fortsatt god stemning og herlig atmosfære. Det måtte selvfølgelig komme ei skur så alt ble vått igjen, nå som det endelig hadde blitt tørt.
Vi gikk over Keilhaus topp, men droppet Svellnose fordi alle hadde vært her før. Et tips her kan være å enten runde rundt eller gå over Svellnose før men forlater DNT-stien og drar seg mot Svellnosbreen. Da kan man kruse 300 hm i supersnø langt utpå sesongen.

Videre nedover er det fortsatt mye snø så vi brukte ikke mer enn 1,5 time ned.
Nede ved Spiterstulen var det god s og herlig å endelig komme frem. Litt slitne vil jeg tro. Jeg måtte bare pælme en Real og komme meg i bilen for litt søvn, ny tur i morgen.

Tusen takk for enda en flott tur Petter og Kristian, denne kommer jeg sent til å glemme!