Etter overnatting på Sjøholt våknet jeg til blå himmel, og planene om tur til Seljebottstinden, tidligere kommunetopp i Stordal kommune, så virkelig ut til å bli en realitet. Drøy halvtimes kjøring til Seljebotn hvor jeg parkerte like før gårdstunet. Etter et par minutters gange oppdaget jeg at GPS'en lå igjen i bilen og måtte returnere til bilen for å hente denne. Lettgått i et par kilometer på god kjerrevei, deretter over på sti som litt lenger fremme passerte noen myrpartier hvor jeg mistet stien. Seljebottstinden lå rett i mot med bratte flanker og gav et mektig inntrykk!
Deretter (enkel) kryssing av et par bekker i blandet or/bjørkeskog, hvor jeg gjenfant stien som slynget seg på venstre side av elv fra Uriskarbotnen. Like etter startet stigningene opp morenerygg i retning Uriskarsbotnen, og etter at stigningen flatet ut videre noen hundre meter langs stien, inntil jeg skar av fra stien i østlig retning og siktet meg inn mot den bratte vestflanken til venstre for bekk fra tjern ca 1130 moh. Mellom ca 8-900 meter ganske bratt, men uproblematisk opp avsatser og lyngtuer, så et stykke hvor det var litt mindre bratt fortsatt rett østover til det igjen ble temmelig bratt mellom ca 1000-1100 meter. Rett i mot her flere hyller og sva, men litt til venstre litt mer løsmateriale og ikke fullt så bratt, og valgte å gå opp her. På ca 1100 meter svingte jeg sørover i ur på bredt ganske flatt hylleformet parti forbi lite tjern ca 1130 moh. En del vindråser her oppe og tok derfor på meg ekstra tøy før jeg fortsatte enda et lite stykke sørover og snart sørøstover rundt til vestsørvestryggen opp mot det vestskrånende topplatået til Seljebottstinden. Også her temmelig bratt i starten; et par stedet kunne en ane et svakt tråkk i lyngtuene og løsmassene her; en liten varde viste etterhvert vei opp en noe smal men helt grei skråhylle som førte til en ny større varde som markerte starten på et mindre bratt parti av den nå brede vestryggen. Resten av stykket opp til toppen ble vandring i fortsatt relativt bratt sammenhengende ur. Vinden, som jeg hadde kledd meg opp for, var her nesten fraværende og i fortsatt varmende oktobersol ble det i overkant varmt og svett, og jeg måtte til slutte lette på antrekket igjen. Bortsett fra et par snøflekker aller øverst, var det ikke tegn til hverken snø eller is, og medbrakte brodder forble liggende ubrukt i sekken. Mao nær optimale forhold til å være i begynnelsen av oktober måned! Utsikten var formidabel i alle retninger; i sør dog litt mer disig, og stadig flere hvite skyer kom sigende inn fra sørvest, uten at disse så truende ut på noen som helst måte. Nøyde meg med å konstatere at jeg var på høyeste punkt; antar at den lille varden var den satt opp av Knut Sverre for et par måneder siden. Gadd ikke å gå ned ti de tre vardene nordvest på topplatået; de lå uansett klart lavere enn høyeste punkt.
Det blåste friskt på toppen fra sørøstlig kant og jeg gikk et lite stykke ned i vestflanken hvor det igjen var lunt og inntok solid niste. Greit ned igjen inntil jeg kom til det bratte partiet mellom ca 1100-1000 meter. Ved starten på bratten støtte jeg på en varde som jeg tenkte markerte en grei nedgang litt sør for det jeg hadde gått opp. Det viste seg imidlertid at her var brattere enn hvor jeg hadde gått opp, og det ble litt kryssing nedover, hvor jeg stedvis hadde hjelp av noen bratte hamre/blokkrygger som jeg kunne klyve ned og et par smale hyller med løsmateriale som førte meg utenom noen bratte våte svapartier som slett ikke fristet. Med forsiktighet kom jeg ned til mindre bratthet etterhvert. Ville nok ha vært lettere å følge fjellvettregel nr x; gå (som regel) ned der hvor du har gått opp!
User comments