Minste motstands vei (28.08.2021)

Det er flere måter å gå denne turen, vi vurderte å gå den som en travers og gå over breen, men etter å ha studert kartet litt fant vi ut at besparelsen med å gå over breen var minimale. Derfor ble det start på Spiterstulen og frem og tilbake over ryggen.

Veokardet er et sted man kan gå seg litt bort. Mange går langt til høyre, det tror ikke jeg er særlig lurt. Havner du langt til høyre må du enten gå rett opp, det er bratt. Du kan traversere tilbake, det gir det en bratt storsteinsur som tidvis er løs. Når du står i bunn ser du et tydelig elveløp opp mot et hakk/fordypning øverst. Det utgjør egentlig letteste vei, eller at du går nært dette elveløpet. Det er her det er varder.

Når du kommer på toppen av selve bratta er det fristende å skjene til høyre for korteste vei. Jeg tror det er lettere å heller gå litt innover flata før du svinger rett opp. Ingen tydelig fasit her.

Så kommer du til vesttoppen. Her er det litt trangt om plassen, men nå begynner moroa. Du har egentlig to valg av vei mot østtoppen, du kan gå eggen, eller nede i siden, eller kombinasjon. Det å gå ned i siden medfører ofte mye løst, men sånn er det ikke her.

Fra vesttoppen må du klyve 50-100 meter bortover eggen til du kommer til en hammer. Her må du velge, egg eller ned i siden. Eggen gir mulighet til luftig ferd på fast fjell på løpende sikring. Men du kan enkelt skippe dette ved å gå på nedsiden av svaet. På andre siden vil mange gå opp for å gå til midttoppen, det må man ikke. Når du står i bunn av svaet har du en litt rotete parti foran deg, med bratte berg. Hvis du går litt opp så finner du en grei passasje. Nå går du over disse bergene og ser videre vil du se en enda større rygg stupe nedover fjellsiden et stykke unna, med et markant hakk i denne ryggen.
Foran deg har du et ganske slakt terreng med en fin avsats du kan følge i retning dette hakket. Sikt på hakket, vel fremme finner du en liten renne litt på nedsiden, som ender opp i en artig tunnel opp til dette hakket. Du står nå ved veien videre, men har du ikke vært på midttoppen kan du følge ryggen opp, tafse litt på midttoppen og komme ned igjen til hakket. 2 av 3 topper i boks. Du skal nå gå gjennom hakket. Det er litt trangt, trasig å snu seg med sekk på ryggen, unnabakke er det og. Noen vil nok ha tau her. Det er 3 meter ned et lite overheng, veldig gode tak men lite hyller til høyrefoten. Flere fine sprekker for små og mellomstore kiler/kammer.

Veien videre går opp på ryggen igjen. Litt opp og ned, flere valgmuligheter på ryggen inntil du kommer til en bratt bergvegg med et relativt stort sva under. Her er det de klassiske bildene er tatt. Å gå svaet usikret er en ting, men det var litt trasig å komme seg opp på svaet uten tau. Konsekvensen ved fall er å gå kast i kast nedover, det går neppe bra. Men igjen kan du lett omgå svaet. Gå litt den i ura først. Litt småløst her men ikke farlig. Du vil finne flere bruddlinjer i svaet. Vi valgte en av de nederste, som var innom en grushaug i bunn, for så å gå på skrå opp igjen til andre enden. Plutselig er du forbi hele problemet. Her er det endel løsgods og store heller som litt skummel om du er uoppmerksom. Veien går opp til eggen igjen, den må du følge videre. Det blir gradvis lettere før du er på østtoppen.

Jeg håper dette kan hjelpe deg til å finne en trygg vei, så kan du kanskje gå løpende ene veien, og ta en enklere vei på returen. Tidsbruk mellom toppene er 60 til 90 minutter, sistnevnte om du går løpende over eggen.

Jeg vil likevel vurdere det som en tur du bør ha med tau og sikringer, selv om det slett ikke er sikkert du må bruke de. Jeg vil karraktrisere denne turen som litt mer utfordrende enn Dyrhaugsryggen. Dyrhaugsryggen er lengere og lettere klatremessig.
God tur!